PST skaper forvirring og antagelig unødig frykt | Jan-Ole Hesselberg

Vage begreper gjør det umulig å vurdere hvor treffsikre PST er i sine vurderinger .

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) offentliggjorde nylig at de vurderer det som mulig at høyreekstreme vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge det kommende året.

Men hva mener de egentlig med det?

I trusselvurderingen har de lagt ved en tabell som har fem nivåer. Der er «mulig» det tredje nivået, og i forklaringer fremgår det at det betyr at «det er like sannsynlig som usannsynlig».

Sannsynlighetsord

De skriver selv at de har utarbeidet disse «sannsynlighetsordene» med det formål «å skape en mer ensartet beskrivelse av sannsynlighet i vurderingene og derigjennom redusere uklarhet og faren for misforståelser». Det er minst like sannsynlig som usannsynlig at de ikke har oppnådd akkurat det.

For hvis noe er meget sannsynlig, er det ikke da rimelig å anta at samme grad av usannsynlighet er meget usannsynlig? Kan PST virkelig mene at en hendelse kan være både «meget sannsynlig» og «meget usannsynlig»? Nei.

Antagelig mener de heller ikke at sannsynligheten er 50 prosent. For høres det ikke litt rart ut å omtale noe som «50 prosent usannsynlig»? Og er ikke 50 prosent sannsynlighet for forsøk på terrorhandlinger langt mer bekymringsfullt enn at det hører hjemme midt på skalaen? Hva skjuler seg i så fall bak «Sannsynlig», som er nivået over? Det defineres som «grunn til å forvente».

Det er bare 3 prosent sjanse for at rulettkulen havner på et bestemt tall, men folk satser på dem hele tiden. Ikke bare fordi de ikke fulgte med mattetimen, men også fordi 3 prosent sjanse er en helt ok grunn.

Knytte ord til prosenter

Spørsmålet mange stiller seg, er hvorfor PST ikke knytter prosenter til sine sannsynlighetsord. Dette ble foreslått allerede på 1960-tallet av den daværende sjefanalytikeren i CIA, Sherman Kent. Han var frustrert over de uomtvistelig tvetydige begrepene, og hans egne undersøkelser viste at forskjellige eksperter tolket dem svært ulikt.

Hans forslag var de følgende kategorier (min oversettelse):
Sikkert: 100 prosent (+/- 0 prosent)
Nesten sikkert: 93 prosent (+/- omtrent 6 prosent)
Sannsynlig: 75 prosent (+/- omtrent 12 prosent)
Omtrent likt: 50 prosent (+/- omtrent 10 prosent)
Sannsynligvis ikke: 30 prosent (+/- omtrent 10 prosent)
Nesten sikkert ikke: 7 prosent (+/- omtrent 5 prosent)
Umulig: 0 prosent (+/- 0 prosent)

Kents begrepsbruk kan helt sikkert også diskuteres, men det gjør lite, for prosentene gir ikke rom for tolkning. En hendelse som antas å skje med 30 prosent sannsynlighet, skal i snitt inntreffe 30 av 100 ganger.

Forvirring og frykt

Det PST gjør i dag, skaper forvirring og antagelig unødig frykt. Og viktigst av alt: Det kan ikke etterprøves.

De vage begrepene gjør det umulig å vurdere hvor treffsikre PST er i sine vurderinger og gjør det altfor enkelt å ramle inn i tankefellene etterpåklokskap (hindsight bias) og bekreftelsesskjevhet (confirmation bias).

Hadde det ikke vært interessant å kunne måle hvor nøyaktige de er når de spår i terrorens glasskule?

Evaluere treffsikkerhet

Hvis de i tillegg hadde forklart oss litt tydeligere hva de legger i begrepene «forsøke», «gjennomføre» og «terrorhandlinger», kunne de årlige trusselvurderingene inneholdt en evaluering av PSTs treffsikkerhet.

La oss si at de i ti år på rad hadde fortalt oss at det er 50 prosent fare for et terrorangrep, uten at noe skjedde. Ja, da hadde vi hatt gode grunner for å ta anslagene med en klype salt, og PST hadde hatt gode grunner for å justere sine modeller.

Min vurdering er at det er meget gode grunner til forvente at både befolkningen og PST vil ha glede av det.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.