Debatt

Forskere som jobber med kontroversielle temaer, er ikke representative

  • Marte Mangset
    Førsteamanuensis ved Senter for profesjonsstudier, Oslo Met
  • Arnfinn Midtbøen
    Førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo
  • Kjersti Thorbjørnsrud
    Forsker, Institutt for samfunnsforskning
  • Audun Fladmoe
    Forsker, Institutt for samfunnsforskning
Vi har vært opptatt av hvordan forskere på ulike fagområder og forskningsfelt har ulike erfaringer med og syn på offentlig formidling, skriver innleggsforfatterne.

Vi er enige i at man bør være forsiktig med å trekke generelle slutninger om forskersamfunnet. Det står også sentralt i vår undersøkelse.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Professorene Sven G. Holtsmark og Torunn Laugen Haaland ved Forsvarets høgskole retter i en kronikk i Aftenposten 18. april kritikk mot Kierulf-utvalgets utredning om akademisk ytringsfrihet. De kritiserer også grunnlaget for vår rapport «Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia» som bygger på en spørreundersøkelse blant norske forskere.

Lav svarprosent i undersøkelsen

Rapporten gir ny empirisk kunnskap og har begrensninger det er viktig å få frem. At vi ikke tar høyde for «systematiske skjevheter» stemmer imidlertid ikke.

Tvert imot.

Rapporten har et særlig fokus på hvordan forskere som jobber med kontroversielle temaer med mye oppmerksomhet i mediene, skiller seg ut fra andre, og på hvilke faktorer som bidrar til at medieoppmerksomhet kan oppleves spesielt krevende.

Holtsmark og Haaland påpeker korrekt at undersøkelsen har en lav svarprosent og at utvalget ikke er statistisk tilfeldig. For å nå frem til flest mulig sendte vi ut undersøkelsen via fagforeninger der en høy andel av norske forskere er organisert.

Flere av fagforeningene har imidlertid et flertall av medlemmer som ikke holder på med forskning. Dermed er undersøkelsen blitt sendt ut til langt flere enn dem undersøkelsen var rettet mot. Kun de som faktisk er forskere, ble bedt om å klikke seg inn på selve spørreskjemaet. En svarprosent basert på antall utsendelser er derfor misvisende.

Medisinforskere formidler minst

Holtsmark og Haaland har også rett i at forskere fra ulike fagområder er ulikt representert i utvalget. Denne skjevheten i utvalget er grundig redegjort for i rapporten sammen med andre kjennetegn ved respondentene.

I våre analyser er det da også et hovedpoeng å sammenligne ulike fagområder og undersøke hvordan forskere med ulik bakgrunn skiller seg fra hverandre. Av totalutvalget (1512 personer) oppgir halvparten at de har formidlet i massemediene siste år.

Samfunnsvitenskapelige forskere formidler mer enn dette. De som forsker på kjønn og innvandring, formidler noe oftere enn dette igjen. Forskere innen medisin, teknologi og naturvitenskap er de som oppgir at de har formidlet minst.

Frykter forenkling i mediene

Holtsmark og Haaland er opptatt av at forskere som jobber med kontroversielle temaer, ikke nødvendigvis er representative. Det har de rett i. Et av hovedfunnene i rapporten er at de som forsker på temaer som kan skape særlig sterke reaksjoner, er mer forsiktige med å formidle.

Vi finner at samfunnsvitere i undersøkelsen, og i særlig grad kjønns- og migrasjonsforskere, i større grad enn andre frykter forenkling i mediene der nyanser og forbehold ikke kommer frem.

Vi er enige med Holtsmark og Haaland i at man bør være forsiktig med å trekke generelle slutninger om forskersamfunnet basert på vår undersøkelse. Vi har vært opptatt av hvordan forskere på ulike fagområder og forskningsfelt har ulike erfaringer med og syn på offentlig formidling.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Forskning
  3. Samfunnsdebatt
  4. Undersøkelser