Den uforsonlige kjønnsdebatten
Påstanden om at det bare finnes to kjønn, blir stadig oftere stemplet som transfobi. Å være nøytral i debatten er blitt umulig.
Uten særlig debatt fikk Norge i 2016 en ny lov om endring av juridisk kjønn. Jeg var blant de få som kom med innvendinger, og deltok derfor i flere debatter i NRKs Dagsnytt 18.
I en av disse sa daværende helseminister Bent Høie (H) at uttalelsene mine «er nettopp den type holdninger som vi skal bekjempe og få vekk med dette lovverket.»
Slik sett har loven fungert dårlig. De siste årene har stadig flere – feminister og forfattere, biologer og leger – uttalt at det bare finnes to kjønn, og at kjønn primært er en biologisk realitet.
Samtidig kalles et slikt perspektiv i økende grad for hatefullt.
Biologiske kvinner
For noen er det transfobi å stille et eneste spørsmål ved slagordet «transkvinner er kvinner» (og transmenn er menn). Jon Martin Larsen, høyskolelektor i journalistikk, skrev nylig på bransjenettstedet Medier24 at Klassekampen «avler nå etter min mening til hat mot mange av mine aller nærmeste.»
Det hatefulle besto blant annet i å la spaltisten Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap, hevde at «bare biologiske kvinner er kvinner». Det betyr nemlig å si til transpersoner «at du ikke finnes».
Og Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (Fri) argumenterer for at det kan være diskriminering om transkvinner ikke kan bruke damegarderober og dametoaletter, sist i Aftenposten 19. januar.
Spekter av kjønn?
Rent naturvitenskapelig er transkvinners status mildt sagt omstridt. Tor Martin Austad, som har en mastergrad i human adferdsbiologi og seksuell seleksjon, mener kjønn enkelt kan defineres biologisk.
I 2018 skrev han i Dagbladet at det er «hann dersom man produserer sædcelle, og hunn hvis man produserer eggcelle». Videre konstaterte han: «Når utviklingen av kjønnsorganet blir forstyrret, vil det oppstå abnormaliteter. Ikke et nytt kjønn.»
Austads kommentar var en respons til Ketil Slagstads avvisning av «tokjønnsmodellen» i Aftenposten noen dager tidligere. «Biologisk sett er vi alle på et spekter av kjønn der mann og kvinne er ytterpunktene», erklærte Slagstad, som er lege og medisinsk redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening.
Kjønnsidentitet avgjør
Den naturvitenskapelige debatten er imidlertid lite relevant. For selv om noen få barn fødes med trekk som gjør det vanskelig å bestemme deres kjønn, og altså er intersex, befinner transpersoner seg i en annen situasjon.
Når disse får barn (og medier forteller begeistret om «en gravid mann»), er det opplagt at vedkommende er biologisk mor. Påstanden om at transkvinner er kvinner, avhenger derimot av ideen om at kjønn ikke egentlig handler om biologi.
Noen opplever utvilsomt et manglende samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn
Isteden er det kjønnsidentiteten, altså hvilket kjønn den enkelte identifiserer seg som, som avgjør. Derfor spiller det heller ingen rolle om transkvinnene (eller transmennene) har gjennomført medisinsk behandling i form av hormoner eller kirurgi.
Noen betoner også at kjønnsidentitet kan handle om mer enn «mann» og «kvinne». Eri Melhus, som sitter i sentralstyret for Unge Venstre, forteller i Aftenposten 14. januar at hen er «ikke-binær» og vil ha «et tredje juridisk kjønn». Regjeringen er nå i gang med en utredning av forslaget.
Ren ideologi
Jeg mener at transpersoner finnes. Noen opplever utvilsomt et manglende samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn (altså kjønnsidentitet).
Det er ingen tvil om at disse – som iblant hevdes å være «født i feil kropp» – befinner seg i en krevende livssituasjon. Men betyr dette at vi bør forstå kjønn primært som opplevd kjønnsidentitet?
Nei, etter min mening er et slikt ståsted en ideologisk posisjon uten solid begrunnelse. Istedet er gjerne argumentet at ingen bør stille spørsmål ved et individs fortelling om seg selv. Hva kan jeg egentlig vite om hva et annet menneske føler innerst inne?
Men et slikt retorisk spørsmål forutsetter hva et riktig svar er – og tåkelegger derfor debatten. De som mener at kjønn primært er en biologisk realitet, avviser nemlig prinsipielt at den enkeltes opplevelse avgjør kjønnet.
Like lite som det bør stå «brune øyne» og «163 høy» i passet mitt fordi jeg føler slik eller sånn, like lite bør det stå kvinne hvis jeg biologisk er mann.
Store ringvirkninger
Da loven om juridisk kjønn ble hastet igjennom, var retorikken at eneste konsekvens var at transpersoner ble gitt en viktig rettighet. De fikk, for å sitere en rådgiver i Amnesty International, «rett til å være seg selv».
Like lite som det bør stå «brune øyne» og «163 høy» i passet mitt fordi jeg føler slik eller sånn, like lite bør det stå kvinne hvis jeg biologisk er mann.
Men i dag ser vi at lovens ringvirkninger er betydelige. Siden norsk lov indirekte gjør kjønn til en subjektiv realitet, gir den også individer rett til å bli behandlet i samsvar med sin kjønnsidentitet.
Da kan helsepersonell neppe fremme en tradisjonell kjønnsforståelse uten å bli anklaget for lovbrudd. Ja, kanskje vil enhver som mener at uttrykket «født i feil kropp» er meningsløst, rammes av loven om hatefulle ytringer siden denne i 2020 ble utvidet med ordene «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk».
Nøytralitet er umulig
I utgangspunktet er ulike syn på kjønn uproblematisk i et mangfoldig samfunn. Selv forholder jeg meg avslappet til at noen vil kalles «hen» eller hevder å ha skiftet kjønn. Og jeg mener transpersoner har en selvsagt rett til ikke å bli hetset eller trakassert.
Men en rekke spørsmål viser at verken samfunnet, idretten eller andre institusjoner kan forholde seg nøytralt til debatten.
Har transkvinner rett til å bli omtalt som «mor» selv om de er biologiske fedre?
Er det pseudovitenskap å hevde at kjønn «tildeles» ved fødsel, slik Store norske leksikon (SNL) gjør, og som de også er blitt kritisert for i Aftenposten?
Er det transfobi å mene at kvinnegarderober på skoler eller treningssenter skal forbeholdes biologiske kvinner?
Inn i skolen?
Noen spørsmål kan løses praktisk – som ved å innføre kjønnsnøytrale toaletter.
Men de stadige debattene i idretten viser pragmatikkens begrensning når temaet er prinsipielt: For hvis kjønn er det samme som kjønnsidentitet, og transkvinner er kvinner, så er det altså fordomsfullt å problematisere at biologiske menn vil dominere seierspallen i noen idretter.
Vi kan heller ikke tolerere kvinner som ikke vil dele garderobe med personer med mannlig kjønnsorgan.
Enda mer polarisering oppstår i skole og barnehage. Skal barn og ungdom lære at kjønn ikke henger sammen med guttetiss eller jentetiss?
De som sier ja, mener det er avgjørende å ivareta den minoriteten som kan ha et annet kjønn enn de ble «tildelt» ved fødselen.
De som sier nei, mener at vi står overfor ensretting og uvitenskapelig propaganda. En nøytral posisjon finnes ikke.
Alternativet til en endeløs tilpasning av samfunnet til en helt ny kjønnsforståelse er ikke å avfeie transpersoners fortelling om egen kjønnsidentitet. Men det bør være mulig å avvise at subjektive følelser endrer fakta om kjønn uten å bli beskyldt for «transfobi» og «hatprat».
