Kort sagt, onsdag 24. november
Fraværsgrensen, Grefsenkleiva, gravlegging, sykehus og likelønn. Dette er dagens kortinnlegg!
Hvem følger opp de som faller utenfor?
Fylkesstyremedlem i AUF i Rogaland Henrik van der Hoeven hevder jeg ikke forstår fraværsgrensen. Han har rett i at fagene gir ulikt utslag på fraværsgrensen, men fravær i små fag vil få større konsekvenser for læring.
Som lærer i historie Vg2 vet jeg at fravær to uker etter hverandre fører til at man går glipp av ganske mye. Med en melding fra for eksempel lege den tredje gangen man er borte, er ikke grensen overskredet. Skal man egentlig være borte av så mange andre grunner?
Lærere vet at oppmøtekrav kan bidra til at elever som kommer fra ressurssvake hjem eller har lav motivasjon, møter. Da kan vi hjelpe de som trenger det. Etter opphevelsen skjedde det vi fryktet: Elever som virkelig trenger å være på skolen, møtte ikke. Van der Hoeven svarer meg ikke på spørsmålet om hvem som skal hjelpe disse nå?
Fraværsgrensen gjorde at fraværet gikk ned, det ble det enklere å følge opp elever og flere fullførte. Lærere ønsker ikke fraværsgrense fordi vi er slemme eller forståelsesløse, men fordi vi bryr oss om elevene våre.
Det er mye omsorg i å stille krav. Det er derfor vi nå er bekymret for regjeringens avgjørelse om fraværsgrensen, både på kort og lang sikt.
Karoline Torkildsen, lektor ved Ullern videregående skole og fylkesstyremedlem i Oslo Lektorlag
Planene i Grefsenkleiva bryter med byrådsplattformen
Det er positivt at Aftenpostens kommentator Nazneen Khan-Østrem interesserer seg for alpinanlegget i Grefsenkleiva. Ingen er mot oppgradering av anlegget. Området er uregulert, så en reguleringsplan er helt nødvendig. Bymiljøetaten har laget et utkast, som vi går imot.
Planutkastet er laget utelukkende på idrettens premisser. Det tar ikke hensyn til Grefsenåsens verdi for andre brukergrupper. Det bryter med byrådsplattformen, som sier at idrettsanlegg i marka hverken skal utvides eller bygges ut.
Arealet vil øke med mellom 50 og 70 prosent. En ny heis skjærer gjennom verneverdig skog. Åsen endrer profil på toppen. 200.000 m³ stein skal kjøres inn i Grefsenkleiva med 45 000 lastebilpasseringer i lokalmiljøet. Den eneste bilfrie adkomsten til Lillomarka fra Grefsen, Disen og Lofthus blir stengt om vinteren.
Derfor protesterer vi. Våre analyser er tilgjengelig på nett.
Vi ønsker at alpinanlegget blir oppgradert innenfor dagens rammer, slik at alle friluftsinteresser blir tilgodesett. Bymiljøetaten har aldri invitert andre enn Oslo skisenter til samarbeid. Idrettsbyråd Omar Gamal (SV) må sende planen tilbake til tegnebrettet.
Magne Lindholm, aksjonskomiteen mot utbygging i Grefsenkleiva og Trollvann
Kirken spør ikke om avdødes tro
Ingen prest får kjeft av biskopen for å gravlegge ateister, slik Agnas Ravatn hevder i en ellers leseverdig kommentarartikkel i Aftenposten. Det stemmer at presten fikk påtale av sin arbeidsgiver etter gravferden til Arne Næss i 2009. Det skyldtes imidlertid ikke manglende gudstro hos avdøde, men at presten benyttet kirkerommet til en seremoni som ikke var i tråd med kirkens ordning for gravferd.
Ravatn tegner et foreldet bilde når hun hevder at gravferdsbyråene «losar dei pårørande rett til kyrkja». Tvert imot erfarer vi at byråene gir god veiledning om ulike tilbud, i tillegg til at noen gravferdsbyråer selv ønsker å tilby seremonier, og at rammene for kirkelig gravferd kan fremstilles trangere enn de egentlig er.
Stortinget har tidligere utfordret kommunene til å sørge for lokale tilbud om livssynsåpne seremonilokaler. Jeg skulle derfor ønske at Ravatn på en tydeligere måte adresserte sitt ønske til kommunene, fremfor de upresise hjertesukk over kirkens landsdekkende tilbud om kirkelig bistand i en krevende livsfase.
Marit Brandt Lågøyr, avdelingsdirektør, KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter
En bærekraftig sykehusplan?
Børge Einrem, kommunikasjonsdirektør ved Oslo universitetssykehus, fremmer 2. november løse påstander i striden rundt Nye Oslo universitetssykehus (OUS).
Rikshospitalet skal i ti år drives i støy, støv og vibrasjoner på en byggeplass. Det er ikke mulig. Når nye Rikshospitalet står ferdig, fyller det hele tomten, det vil ikke være plass til voksende behov.
Bare Ullevål kan bygges ut til å bli det store sykehuset. Sammen med et effektivt, elektivt Rikshospital kan all moderne bygningsmasse brukes til den er «utslitt». Drift og investering blir billigere, og Ullevål har tomt for fremtidig utbygging. Det er bærekraft.
Nye Rikshospitalet skulle ha lokalsykehusansvar for 150.000 innbyggere, ikke 200.000. Økningen kom for å opprettholde forsvarlig nød- og katastrofeberedskap. Men for å få plass, må samlingen av regionfunksjonene oppgis. De blir splittet mellom Rikshospitalet og Aker samtidig som det blir så trangt om plassen at folk «går i beina på hverandre». Resultatet er ineffektiv pasientbehandling. Nye Aker sykehus blir ikke lokalsykehus for hele Groruddalen, bare halvparten.
Universitetet i Oslos Livsvitenskapsbygg var aldri en del av nye Rikshospitalet. OUS ble med på et spleiselag for å finansiere bygget. Pasientene betaler med færre helsetjenester.
Nye OUS klarer ikke å dekke behovet for helsetjenester. Kommunen må overta 15 prosent av pasientene, og mange får «hjemmesykehus».
Stopp utbyggingen av Rikshospitalet mens det er tid! Når Ullevåltomten er solgt for å finansiere galskapen, er det ingen vei tilbake. Dagens planer svarer ikke på oppgaven den daværende regjeringen ga OUS i 2016. Den var en udokumentert visjon.
Lene Haug og Tor Winsnes, Redd Ullevål sykehus
Likelønnsdebatten på ville veier
I sin kommentar «Myten om lønnsgapet» 20. november snur spaltist Kjetil Rolness likelønnsdebatten på hodet.
Lønnsgapet forteller ifølge Rolness «at vi lever i et samfunn […] der vi aksepterer at kvinner betaler mindre enn menn i skatt, men får mer tilbake i offentlige overføringer». Her vifter halen med hunden.
Det skulle jammen bare mangle at omfordelingspolitikken ikke virker etter sin hensikt. Når kvinner betaler mindre i skatt, er det nettopp fordi de tjener mindre enn sine mannlige kolleger. Også på utgiftssiden er omfordelingsmekanismen intakt når offentlige overføringer i større grad kommer kvinner til gode.
Det relevante spørsmålet som Rolness ikke stiller, er: Konkurrerer menn og kvinner på like vilkår? Antagelig ikke, når ubetalt overtid er tre ganger så vanlig hos menn som hos kvinner, noe forfatteren selv påpeker.
Når det som må til for å lykkes i arbeidslivet, er et bakkemannskap på hjemmebane, går det ut over kvinners yrkes- og karrierevalg. At det er et lønnsgap i finanssektoren på hele 18 prosent utenom deltidsansatte, er et godt eksempel på dette. Eller skyldes gapet simpelthen større aksept i bransjen for kvinners ringere bidrag til fellesskapet?
Sven Eide, sjeføkonom, Finansforbundet
Selvsagt er lønnsgapet urettferdig
Lørdag føyde Kjetil Rolness seg inn i en lang rekk av menn som forsøker å avkle likelønnstallene. Selv om yrkesvalg og sektor står for store deler av lønnsgapet, betyr ikke det at de er rettferdige av den grunn.
Kvinner tjener i snitt 12 prosent mindre enn menn. Sammenligner man kvinner og menn i samme yrke og sektor, tjener kvinner fremdeles mindre. Derfor har Fellesorganisasjonen (FO) tatt til orde for at aktivitets- og redegjørelsesplikten må følges opp på hver enkelt arbeidsplass.
Likelønnsdagen handler ikke om hvordan vi regner ut lønnsgapet eller hvor stort det er. Den handler om hvorvidt vi som samfunn kan akseptere at det finnes et lønnsgap.
Det er ikke lenger snakk om «lik lønn for likt arbeid», men «lik lønn for arbeid av lik verdi». Hvem er det som verdsetter de forskjellige yrkene?
I to år har vi sett hvordan kvinnedominerte yrker har vært definert som samfunnskritiske. Under pandemien var vi alle skjønt enige om at blant andre ansatte i barnevernet, helse- og sosialarbeidere og renholdere ble definert som samfunnskritiske yrkesgrupper.
Hvordan kan det da være rettferdig at de tjener så mye mindre?
Mimmi Kvisvik, forbundsleder, Fellesorganisasjonen
Stråmenn og faktafeil
Kristin Clemet forsøker å ettergå argumentene vi på venstresiden og byrådet i Oslo bruker mot kommersielle aktører i velferden (Aftenposten 21. november). Dessverre må hun ikke bare ty til stråmenn, men også faktafeil for å få historien til å gå opp.
Clemet skriver at byrådet har brukt 600 millioner på «å kjøpe opp ti veldrevne private barnehager for å gjøre dem kommunale». Hvor dyrt blir det ikke da, hvis byrådet skal kjøpe alle de over 300 private barnehagene? Det kan man bare «fantasere om», skriver Clemet.
Problemet med resonnementet er at det er feil. Ingen har snakket om å kjøpe alle private barnehager i Oslo. Ingen. Og ni av de ti barnehagene Clemet viser til, er heller ikke private barnehager byrådet har kjøpt opp. Det vi har gjort, er å kjøpe deler av nybygg fra private utbyggere i nye boligblokker for å bygge barnehager der. Hvordan Clemet da kan mene at de barnehagene er veldrevne, når de ikke engang eksisterer, er vanskelig å forstå.
Alternativet til å kjøpe barnehagebygg i de utbyggingsprosjektene ville vært å la noen private kjøpe og drifte denne nye barnehagen. Det ville vært uklokt. For det første er det ofte mer lønnsomt å eie enn å leie. Høyre-byrådet solgte unna kommunal eiendom for 11 milliarder kroner fra 1997 til 2015. Eiendommene er nå verdt over 28 milliarder kroner, hvis vi legger Statistisk sentralbyrås prisindeks for brukte boliger til grunn.
Det er heller ikke sånn at kommunen hadde sluppet unna utgiftene hvis en privat aktør hadde eid bygget, tvert imot. Oslo kommune måtte uansett finansiert den nye barnehagen, og private barnehager har krav på både drifts- og kapitaltilskudd. Til sist gir kommunal drift muligheten til å ta sosiale hensyn og sørge for mangfold blant barna.
Clemet må gjerne mene at offentlig eid velferd ikke er et gode. Men hun bør unngå å bruke stråmenn og faktafeil i argumentasjonen.
Sunniva Holmås Eidsvoll, byråd for oppvekst og kunnskap (SV)
