Har manglene i psykiatrien også noe med mediene å gjøre?
Om og om igjen spenner pressen opp et firkantet lerret, der de gode skal stilles opp mot de onde.
Spol tilbake til april 2017. Da fikk VG Skup-prisen. Det er den gjeveste utmerkelsen norsk presse kan by på, og VG fikk den for en omfattende serie reportasjer som avdekket ulovlig tvangsbruk i psykiatrien.
Serien sto på trykk året før, og juryen begrunnet valget sitt slik: «Sjelden har vi sett et prosjekt som så til de grader oppfyller pressens selvpålagte samfunnsoppdrag. Å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner.»
Institusjonen som overgriper
Journalistikken bak Skup-prisen satte i gang et stort engasjement, både i samfunnsdebatten og i andre mediehus. Og veldig mange fortsatte der VG slapp: Enkeltmennesket som offer. Institusjonen som overgriper.
« – Skjerming i psykiatrien er moderne konsentrasjonsleirer», skrev NRK.
«Se «Nina» fortelle om tiden på skjerming.»
«Hvordan kunne en institusjon la en schizofren mann bo på et glattcellelignende rom i over fire år (...)?»
I denne siste saken siterte NRK også mannens far: «– De sier de ikke har nok personale. Det er unnskyldningen de bruker.»
Sitatet matchet rådende holdning godt. Ja, selv daværende helseminister Bent Høie (H), var klar på at tvangsbruk mest av alt handlet om dårlige holdninger og svak ledelse: «Noen forklarer og forsvarer for mye bruk av tvang med mangel på penger eller personell. Det er hverken en god forklaring eller et godt forsvar», skrev Høie i en kronikk i VG.
Dyptgående og åpen undersøkelse
I lys av den siste tidens tragiske hendelser virker uttalelsen ganske drøy. Men den gang føyde den seg bare inn i et vell av pekefingre, refs og konfrontasjon. For det manglet ikke enkelthistorier og anklager, hoderisting og raseri.
Det som derimot manglet, var en dyptgående, åpen og interessert undersøkelse av betingelsene for å drive behandling av alvorlig psykisk syke mennesker i Norge. For behandlerne, psykiaterne, tok i svært liten grad ordet. Og det er ikke så rart.
For behandlerne, psykiaterne, tok i svært liten grad ordet. Og det er ikke så rart.
Om og om igjen spenner pressen opp et firkantet lerret, der de gode skal stilles opp mot de onde. De svake mot de brutale. De sårbare mot de arrogante. Protagonist mot antagonist. Det engasjerer selvsagt, omtrent som en spillefilm. Men strukturen fanger.
Den er skapt for å appellere til de sterke følelsene, og det gjør det nesten umulig å vise frem den komplekse, sammensatte virkeligheten. Dermed blir rommet for antagonisten så trangt at det blir best å holde kjeft.
Dermed må det drap og livsfare til før vi slipper taket i spillefilmen vår, vender oss mot antagonisten og sjokkert spør hvorfor i all verden så syke mennesker er ute alene.
Frisatt fra rollen som «den onde»
Det ironiske er at våre nye spørsmål kommer samtidig som tvangslovutvalget vil redusere muligheten for bruk av tvang i psykiatrien ytterligere. Den første innstrammingen kom i 2017, og hva journalistikken har betydd for endringsviljen kan man jo bare gjette på.
Men det er først nå, etter Kongsberg og Bislett, vi virkelig får høre psykiatrien selv fortelle. Det er først nå de er frisatt fra rollen som den onde, og det er først nå journalistene lytter interessert.
Og det de sier, er at antall døgnplasser blir stadig færre. De sier at de ikke har nok folk og ikke nok ressurser. De sier at pasientene er så veldig syke når de først kan tas inn. Og når dette kombineres med en stadig høyere terskel for tvang, blir det flere farlige mennesker på gaten.
Politiets statistikker peker samme vei: 43 prosents økning siden 2016.
Sterke emosjoner og unyanserte fortellinger
I et dyptpløyende innlegg i Dagsavisen skriver Jan Olav Johannessen og Lars Lien fra Norsk Psykiatrisk forening at dagens lovverk i praksis gjør at pasienter får gå mye lenger med ubehandlet psykose. De skal ikke kunne tvangsinnlegges før de er definert som farlige.
Psykiaterne skriver videre at ubehandlet psykose medfører en eskalerende risiko for nettopp farlighet. Og når pasienten er kommet så langt i sin sykdomsutvikling at farligheten er åpenbar, ja da må det desto mer tvang til for å gjennomføre behandling: «Omfanget av tvang har økt i Norge hver gang lovgiver har endret loven med den gode hensikt å oppnå mindre tvang.»
Journalistikken må bestrebe seg på å være så kompleks og så informert at vi oppnår reell bedring
Hvis vi skal få et best mulig tilbud for alvorlig psykisk syke mennesker, må journalistikken bestrebe seg på å være så kompleks og så informert at vi oppnår reell bedring.
Det får vi ikke hvis arbeidsgleden først og fremst motiveres av sterke emosjoner og unyanserte fortellinger om enkeltmennesket mot systemet.
Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Spaltister er Kjersti Thorbjørnsrud, Jan Arild Snoen og Anki Gerhardsen.
