Debatt

Langrennssporten har skutt seg selv i foten

  • Henrik Hillestad Løvold
    Henrik Hillestad Løvold
    Oslo
En bortgjemt stjerne blir aldri et stort idol, skriver innleggsforfatteren. På bildet går Johannes Høsflot Klæbo i mål under 10 km fellesstart fri teknikk for menn i alpinbakken i Val di Fiemme.

Med Viasats overtagelse av sendingene blir sporten kun for spesielt interesserte.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Langrenn betegnes ofte som selveste nasjonalsporten i Norge. Mye av interessen og engasjementet rundt sporten har skyldtes dens tilgjengelighet på norske medieflater.

Med Viasats overtagelse av sendingene blir sporten kun for spesielt interesserte.

«Er du av typen som er svak for sport, men bare på skjermer, og bare når vi vinner?» Dette spørsmålet stiller Jokke i sin klassiker «Her kommer vintern».

Hadde låten vært gitt ut i dag, ville det også vært betimelig med spørsmål om du også synes reklame er ok, og om du har abonnement på en nettbasert betalingstjeneste.

Langrenn på TV er NRK

Kan du huske sist du så langrenn på TV? Det kan jeg. Det var våren 2021, det var en søndag, og kanalen var NRK 1.

Jeg tror det er flere som har det slik. Skrur du på TV-en en søndags formiddag, er NRK 1 på knapp nummer 1 på fjernkontrollen.

Å bevege seg ned til tallene 5–6 for TV3, eller kanskje helt til 15–16 for Viasport, faller få naturlig.

Fra og med inneværende sesong er det Nent-gruppen og Viasat som har rettighetene til det meste av skisport i Norge. Da NRK i 2019 tapte kampen om rettighetene, uttalte de at de hadde strukket seg langt økonomisk, men at de ikke kunne nå opp til summene internasjonale selskap er villige til å gi.

Innskrenket til de spesielt interesserte

At det internasjonale skiforbundet FIS og sporten ønsker inntekter gjennom salg av senderettigheter, er lett å forstå. Sporten er tross alt et underholdningsprodukt og tjener sine penger gjennom sponsorer og rettigheter.

Kortsiktig er konkurransen og salget en gullgruve for sporten. Hva som vil skje på lengre sikt, er mer uklart.

Rettigheter er nemlig én ting. Sponsorer er en annen. Hvilke summer sponsorene er villige til å gi, avhenger i aller største grad av hvor mange seere de når. Og når seerflaten nå er innskrenket til de spesielt interesserte, de som aktivt oppsøker kanaler og betaltjenester nettopp for å se langrenn, kan man spørre seg hva sponsorene ønsker å gi i årene fremover.

Hva skjer med sporten i fremtiden

Min umiddelbare frykt er at langrennssporten ikke lenger består som en nasjonalsport vi alle samles om søndag formiddag.

FIS’ og Skiforbundets frykt bør være hva som skjer med sporten i fremtiden. En sport reservert for spesielt interesserte kan aldri skape langsiktige inntekter slik en folkesport kan.

Drar man det enda lenger, kan man også spørre seg om hvordan dette vil påvirke rekrutteringen til sporten i barneidretten. Da jeg var seks år, lagde jeg løype rundt i hagen og var Bjørn Dæhlie. Bare fremtiden vil vise om den oppvoksende generasjon vil løpe rundt i hagen og være Klæbo eller Johaug. Én ting er sikkert: En bortgjemt stjerne blir aldri et stort idol.

Er jeg av typen som liker sport, ikke bare på TV med reklamepauser, men også på betalte nettkanaler? Nei. Og for å sitere Jokke igjen: Vi er mange som har det sånn.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Langrenn
  2. Sport
  3. NRK
  4. TV
  5. Rettigheter