Debatt

Gi oss byplankontoret tilbake

  • Oslo
  • Arkitekturskribent
  • Forf>
  • Av <forf>jan Carlsen<

Hovedstadens nye byråd for byutvikling, Merete Agerbak-Jensen (H), er utdannet journalist. Det er et godt utgangspunkt for kommunikasjon mellom Rådhuset og byens befolkning.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ønsketenkning. Men hennes teser for Oslos fremtid, presentert i Aften 25. oktober, er så generelle og ønsketenkende at jeg vil benytte anledningen til å stille Agerbak-Jensen åtte konkrete spørsmål som i mine øyne er avgjørende i denne markedsstyrte tid.Mitt utgangspunkt er at myndighetenes holdning til faget byplanlegging er så uklar at opinionen, Oslos innbyggere, bør få vite hvor de folkevalgte står i dette bildet.

1. Fra Hals til de Vibe

Utviklingen i Oslo gjennom de siste 60-70 år, fra den idealistiske byplansjefen Harald Hals som publiserte det visjonære manifestet "Fra Christiania til Stor-Oslo" — via teknokraten Erik Rolfsen (som ville føre en gigantisk bymotorvei tvers gjennom Oslo) til dagens Ellen de Vibe, som ikke heter byplansjef men er direktør for Plan- og bygningsetaten (PBE), har vært en gradvis vingeklipping av planleggerrollen. Er byråden tilfreds med PBEs snevre mandat og alburom, eller kan vi forvente en oppgradering av profesjonens kreative virkemidler?

2. Behovet for en helhetsplan

Med innføringen av markedsliberalismen på 80-tallet kom grunneiernes, byggherrenes og entreprenørenes anarkistiske tomt-for-tomt-utbygging, man hopper fra isflak til isflak, og mitt spørsmål er: Har ikke byens innbyggere krav på en helhetsplan, en samstemt fremstilling av hvordan Oslo vil bli seende ut - la oss si når dagens smårollinger går over i pensjonsalderen ca. år 2070?

3. Klondyke anno 2006

Hvorfor dette heseblesende tempo i bybyggingen, et hastverk som nylig førte til at Norske Arkitekters Landsforbund og Oslo Arkitektforening i et åpent brev til kommunen rådet politikerne til å la Filipstad-området legges ut til bypark for en tiårsperiode mens Tjuvholmen og særlig Bjørvika får anledning til å befeste seg og ikke minst - etterprøves. Skal denne febrilske utbygging fortsette, eller fortjener Oslo en tenkepause mens bydebatten blant leg og lærd gis sjansen til å utfolde seg?

4. De diffuse drivkreftene

Hvem er det egentlig som bestemmer hva som skal bygges hvor og når, undrer både mannen i gata og mang en faglig involvert aktør. Hvor stor makt har for eksempel de aktive datterselskapene til NSB og Havnevesenet, betydelige grunneiere i den attraktive fjordbyen, med finansielle særinteresser på Filipstad og i Bjørvika? Synes byråd Agerbak-Jensen det er på sin plass å be om en maktutredning slik at vi får vite mer om de reelle drivkreftenes posisjoner?

5. Et evig øst/vest-skille?

Den skjeve fordelingen av byutviklingsgodene mellom Oslos østkant og vestkant, med Groruddalen som en evig "taper", tross politikernes fagre løfter i valgtider, synes faktisk paradoksalt nok å bli enda mer urettferdig i vår nyrike oljenasjon. Når skal Groruddalen, som kanskje bør skifte navn til Alnadalen for å overkomme stigmatiseringen, få den oppmerksomhet de 130 000 drabantbybeboerne i området fortjener?

6. Fjordby for alle?

Mange røster i det offentlige rom advarer mot at de nye bolig- og forretningsbebyggelsene som skal oppføres langs Oslos enestående sjøside vil ende som hovedstadens nye "vestkant", eksklusive waterfronts for folk med bedre råd enn det store flertall. Deler byråden denne økende bekymring? Får vi, slik det loves, "en fjordby for alle"?

7. Skap nytt liv i sentrum

Man brukte mye penger på opprustningen av Karl Johans gate, mens en tradisjonsrik gjennomfartsåre som Storgata er så forsømt at man skammer seg på byens vegne. Og vil det bli bygget urbane boliger og etableres bylivskapende virksomheter i "kontor-ghettoer" som Kvadraturen og Vestre Vika, for å oppnå en større mangfoldighet i bykjernen?

8. Brukermedvirkning

Et populært mantra blant fagfolk i dag er begrepet "governance", som betyr at byens brukere skal få et ord med i laget når det gjelder Oslos arkitektur og byutvikling. Men skjer dette i virkeligheten, eller er medvirkningsprinsippet kun noe man smykker seg med mens kapitalinteressene opererer i kulissene? I hvilken grad akter byråd Merete Agerbak-Jensen å styrke demokratiet i byreguleringen, og i så fall på hvilken måte skal denne betimelige reform realiseres?At Agerbak-Jensens manifest sammenfalt med Oslo Arkitektforenings hundreårsmarkering, som pågikk i oktober, er jo tankevekkende nok. Har vi lært noe om byplankunstens regler siden Kristiania Arkitektforening ble stiftet i arkitektonisk og byplanfaglig begeistring 30. oktober 1906? Går verden fremover også på urbanismefeltet, eller må vi se i øynene at byplanyrket har stagnert og trenger en tverrfaglig og tverrpolitisk vitalisering?Sikkert er det i hvert fall at jeg ikke er alene om å ønske meg det navneskifte, fra Plan- og bygningsetaten til Oslo Byplankontor, som ville symbolisere en etterlengtet snuoperasjon, et ideologisk hamskifte, i hovedstadens byggeaktiviteter nå ved opptakten til det 21. århundret.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 18. august

  2. DEBATT

    Dette handler ikke om likegyldighet

  3. DEBATT

    Samferdselsministeren: Nøyaktig om jernbanen

  4. DEBATT

    Nei, Elin Ørjaseter, kunstnere hever seg ikke over andre

  5. DEBATT

    Håndhilsenekt – en menneskerett?

  6. DEBATT

    Forskjellsbehandlingen av serieforfattere er blodig urettferdig