Debatt

Kjønnssamtalen trenger ikke mer av det samme | Øystein Stene

  • Øystein Stene
    Forfatter og regissør

«Mitt liv som mann – I likestillingens hjemland» er en debattbok. Den forsøker å kile seg inn i den store kjønnssamtalen, skriver innleggsforfatteren. nito/Shutterstock/NTB scanpix

Fokus på menns perspektiv og mannsrollen blir ofte møtt med forutsigbare responser.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En bok må leve sitt eget liv, uavhengig av forfatteren. Men Mitt liv som mann – I likestillingens hjemland er en debattbok. Den forsøker å kile seg inn i den store kjønnssamtalen. Mari Grydeland har alt i starten av Aftenpostens anmeldelse bestemt seg for hvordan boken skal leses:

«Lille speil på veggen der, hvem er det mest synd på i landet her? Menn eller kvinner? Dette står igjen som et hovedspørsmål for Øystein Stene i debattboken Mitt liv som mann».

Øystein Stene er forfatter, dramatiker og regissør. Torgeir Strandberg/Aftenposten

Hvordan menn ikke snakker om det

Hvor har hun det fra? I boken skriver jeg: «Igjen: Målet her er ikke å finne ut hvem som sliter mest. Å samle lidelsespoeng til en kjønnskamp er en meningsløs strategi. Men eksemplene illustrerer måten kjønnene snakker om slitet. Eller rettere: Hvordan menn ikke snakker om det.»

Hovedspørsmålet i boken er altså ikke slitet i seg selv, men samtalen om slitet. I innledningen skriver jeg: «Boken forsøker å lage noen møtepunkter mellom en manns liv og omgivelsenes kjønnsfortellinger. Målet er ikke å komme til noen endelig forståelse av hverken menn, feminisme eller likestillingspolitikk, men å få̊ øye på mønstre vi vanligvis ikke ser.»

Men siden Grydeland mener boken handler om hvem som er offer, konkluderer hun: «Det er synd, for det svekker fokuset på bokens viktigste anliggende, nemlig å løfte frem gutter og menn som blir utsatt for overgrep og vold fra en partner, mann eller kvinne.»

Virkelig? Kun 4 av bokas 64 underkapittel handler om overgrepsutsatte gutter og menn. En ny bok om utsatte gutter er derimot Warren Farrells The Boy Crisis, som fremdeles ikke er omtalt i norsk presse. Mitt liv som mann er på sin side en undersøkelse av hvordan vi snakker om gutter og menn. En av de tingene jeg fant, er at fokus på menns perspektiv og mannsrollen ofte blir møtt med forutsigbare responser. Som taushet, bagatellisering eller latterliggjøring, eller en antydning om at dette er kjønnskamp og nullsumspill.

Les også

Nå vil mannsgrupper kjempe de fraskilte fedrenes kamp

Kan ikke vinne

Lene Wikander illustrerte med sin kronikk i NRK tidligere i november den bråkete måten å gjøre det på. Grydeland er mer lavmælt. Men konklusjonen den samme: Dette trenger vi ikke forholde oss til. Når menn vil snakke om menn i et kjønnsperspektiv, er en typisk reaksjon at de «inntar offerrollen», som Grydeland hevder jeg gjør. Det hjelper ikke at jeg skriver i boken: «Dette er ikke et argument for at menn skal begynne å forstå seg selv som offer.» Det hjelper ikke at jeg prøver å løfte samtalen ut av kjønnskampen, ut av krigsmetaforene.

I arbeidet med boken har jeg studert mekanismene tilstrekkelig til å skjønne at denne samtalen kan jeg ikke vinne. Det er jeg forsont med. Derfor skriver og snakker jeg til de som har en fornemmelse av at det er noe galt med kjønnssamtalen. For det er en vei ut av uføret, og det er: Ikke mer av det samme.

  1. Les også

    Jenter som kommer. Jenter som slår. Det er ikke bare lett å være mann i feministlandet Norge.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Bokanmeldelse
  2. Likestilling
  3. Litteratur
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Aftenpostens anmelder: Øystein Stene drømmer om et #mentoo, men lykkes ikke med bokprosjektet sitt

  2. SID

    Tøffe gutter gråter også

  3. SID

    Vi må rette søkelyset mot kravene menn stiller til seg selv

  4. SID

    Spiseforstyrrelser anses som et «jenteproblem». Jeg er lei av å føle meg alene.

  5. SID

    I Brasil lærer jeg mer om feminisme enn jeg gjorde på skolebenken

  6. DEBATT

    Hvem tør snakke om terror og psyke etter 22. juli?