Rasisme er rasisme. Det rammer sjelden hvite. | Guro Sibeko

Begrepet «omvendt rasisme» underslår hvor hardt rasisme som samfunnsgjennomgripende system rammer de menneskene som faktisk utsettes for det.

Dette er et svar til Frank Rossaviks kommentar: Rasisme er ikke forbeholdt hvite

Klart vi melaninrike kan være rasister, vi også. Det er bare veldig sjelden det går ut over hvite.

Jeg gjør, sier og tenker rasistiske ting hele tiden. Jeg tror vondere om melaninrike guttegjenger enn om hvite, jeg stoler mindre på melaninrike kvinners vurderinger enn på hvites, jeg tar meg i å lure på hvem han ene melaninrike fyren som står sammen med en minister i et hav av hvite menn jeg aldri har sett før, er. Har han egentlig noe der å gjøre?

Jeg har sett de samme gangsterfilmene som alle andre, jeg har sett de samme romantiske komediene, jeg har lest bøkene og fulgt med i samfunnsdebatten, rasisme er ikke bare normalisert for meg, det er gravert i beinmargen min. Og det er aldri, aldri hvite det går ut over.

Hvis jeg hadde vært sjef

Hvis jeg hadde vært dørvakt, hadde det ikke vært hvite jeg stanset urettferdig, selv om jeg vet at de gjennomsnittlig drikker mer enn melaninrike.

Hadde jeg vært sjef, hadde det ikke vært hvites søknader som havnet i søppelet, selv om jeg vet at melaninrike gjerne er vant til å jobbe dobbelt så hardt for å nå halvparten så langt.

Hadde jeg vært journalist, hadde det ikke vært hvite jeg, helt uten å mene noe vondt med det, brukte nedsettende og generaliserende språk om. Jeg kommer aldri til å si at noen kommer fra Europa fordi jeg ikke gidder å lære forskjellen mellom Frankrike og Spania, jeg kommer aldri til å kalle deg hviting bare fordi du var den eneste hvite i det rommet og navnet ditt er så rart. Jeg kommer neppe til å være i et rom der du er den eneste hvite.

De hvite og «alle andre»

Jeg kommer heller aldri til å lage en egen betegnelse på den rasismen jeg utsettes for for å skille den fra rasismen en norsk-kineser møter. Jeg kommer aldri til å føle at min hudfarge er så sykt spesiell at det må et tillegg til for å påpeke at jeg tross alt ikke er kineser, slik «omvendt rasisme», i stedet for bare «rasisme», tjener til å enda en gang sette hvite i en særstilling og alle andre i en haug som nettopp «alle andre».

Norge er ikke et sånt sted

Jeg sier ikke at hvite mennesker aldri utsettes for rasisme. Det finnes kulturer du kan reise til, for å få kjenne rasismen på kroppen. Det finnes land der du vil bli sett ned på og ledd av og aldri tatt på alvor, der du vil møte stengte dører på arbeidsmarkedet og ingen vil leie ut en leilighet til deg, der barna dine vil bli antatt å være litt dummere på skolen, og lærerne vil rope til deg i frustrasjon over at du ikke forstår de selvsagt reglene for hvordan gode foreldre oppfører seg som ingen har forklart deg. Men Norge er altså på ingen måte et sånt sted.

Det finnes mennesker i Norge som kommer fra sånne steder og som har med seg en ektefølt forakt for Europa og alt europeisk. Kommer du inn i et slikt hjem, for eksempel fordi du er ti år og blir med en venn hjem fra skolen bare for å oppdage at vennens foreldre ser på deg som forurensning, kan du absolutt kjenne på den vonde følelsen de aller fleste melaninrike barn i Norge på et eller annet tidspunkt må lære seg å håndtere.

Det blir likevel ikke mer enn en følelse, fordi det er du som har lærerne på ditt lag. Det er du som har filmene som vises i klasserommet og bøkene som står i skolebiblioteket, det er du som får jobb hos folk du ikke kjenner når du skal ut i arbeidspraksis, det er du som har russetiden der du kommer inn over alt, det er du som kan gå på fest uten å risikere å møte nazister som vennene dine syns du må tåle å være på samme fest som, det er du som kan gå hjem fra fest uten å bli jaget i elven og drept.

Rasisme som dreper

Den tiåringen har vært utsatt for rasisme, men det er jo litt underlig at den rasismen skaper større engasjement hos mange av politikerne våre enn den som faktisk dreper folk.

Og i veldig mange tilfeller der noen roper «omvendt rasisme», er det ikke snakk om rasisme overhodet. Hvis jeg kaller deg «hviting», gjør jeg det nemlig ikke fordi jeg er en del av en systematisk undertrykking av deg og alle du er glad i.

Jeg gjør det ikke fordi jeg faktisk føler at min hudfarge gjør meg bedre enn deg. Jeg gjør det ikke fordi jeg veit at du vet at jeg har flertallet på min side, at det finnes mennesker rundt oss som kan drepe deg for den hudfargen, at det er en redsel du bærer på og som jeg kan fremkalle for å innta min rettmessige posisjon som herre over deg og ditt liv.

Jeg gjør det fordi jeg er underlegen og vil forsøke å gjenvinne en slags maktbalanse. Det er en dårlig strategi, både fordi den sjelden virker og fordi en negativ maktbalanse ikke er noe å trakte etter. Men å kalle det rasisme, er som å kalle jenter som kommenterer rumpene til mannlige bartendere, for voldtektskvinner.

Trenger bedre begreper

Akkurat som jentegjenger som kommenterer rumpene til menn som prøver å gjøre jobben sin, er barn som kaller andre barn «hviting» i skolegården, et problem vi må jobbe for å bekjempe.

Derfor trenger vi bedre og mer presise begreper om rasisme og raserelatert trakassering i alle former og fasonger.

«Omvendt rasisme» er ikke et begrep som bidrar til å løse det problemet på noen måte. Det underbygger hvithetens unike stilling, det bekrefter forestillingen om at rasisme er enkelthendelser eller i alle fall individer, ikke et samfunnsgjennomgripende system, og det underslår hvor hardt rasisme som samfunnsgjennomgripende system rammer de menneskene som faktisk utsettes for det, enten det er melaninrike i Norge eller hvite i Korea.

Oppdatert med endret tittel. Innlegget ble publisert med følgende tittel: Rasisme er gravert i beinmargen min. Det er aldri, aldri hvite det går ut over.