Ytringsfriheten er igjen et hett tema. Denne gangen hevdes det at rasismeparagrafen innsnevrer ytringsfriheten.
Så lenge man ikke kommer med direkte trusler, skal man altså kunne si og skrive omtrent hva man vil.
Men jeg vil argumentere for at hvis vi virkelig ønsker en mangfoldig og verdig samfunnsdebatt, må vi beholde rasismeparagrafen. Ord er ikke bare ord.
Ble kalt «jævla neger»
Da jeg gikk i 6.-klasse, skjedde en hendelse som har preget meg mer enn jeg tør å innrømme. En eldre gutt stilte seg foran meg i gangen slik at jeg ikke kunne gå videre. «Jævla neger, du er så jævlig svidd».
Og slik fortsatte han mens han dyttet meg bortover, kalte meg det ordet igjen og igjen. Hvor stygg jeg var, hvor stygg «vi negre» var.
Omsider falt jeg til bakken. Det var ordene. Og det var menneskesynet som lå bak ordene. At han fikk lov til å gjøre det mot meg, ikke for noe jeg hadde gjort. Men for at jeg eksisterte.
Gutten ble utvist i to dager. Men jeg fortsatte å hate meg selv. For meg var det ikke bare ord. Og det gjorde at jeg ville være usynlig.
- Les oppropet:
Leder til handling
Dette skjedde før Facebook og sosiale medier. Men jeg vet at minoritetspersoner har opplevd rasisme når de har ytret seg på internett.
Det tar krefter å fortsette å ytre seg når du gang på gang får kommentarer som angriper noe så sårbart som din tro, hudfarge eller legning.
Det å være minoritet, det å være annerledes og stikke ut i mengden, gjør ofte at man ønsker å gjemme seg bort, bli usynlig.
Da er det så viktig at man beskytter dem som likevel velger å stå i samfunnsdebatten, med sine perspektiver den sårt trenger.
Vi skal kunne være uenige og kritisere hverandre med respekt. Politikk kan endres, og meninger kan utvikles og forandre seg. Min hudfarge kan ikke det.
Jeg skal ikke behøve å forsvare min menneskelighet. Det er ikke oppe for diskusjon. Når du sammenligner meg med skadedyr, tar du opp den diskusjonen.
Historien advarer. Ord er ikke bare ord. Ord er ideer, symboler og oppfatninger som leder til handling.