Debatt

Den skadelige asylpopulismen | Torstein Ulserød

  • Torstein Ulserød
    Jurist, Civita

Det er symptomatisk at kravene fra asylopposisjonen ofte ser ut til å være mer tilpasset et ønske om å svare på den historien om enkeltskjebner som til enhver tid får oppmerksomhet i mediene, enn et ønske om å tenke helhetlig om hvordan vi kan tilby beskyttelse eller humanitær hjelp til de som trenger det mest, skriver Torstein Ulserød. Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad avbildet i en annen anledning. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Venstre og KrF er med på å vanskeliggjøre helhetlige prioriteringer i asylpolitikken.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Venstre og KrF vil nå reforhandle asylforliket fra 2015, etter at den afghanske Abbasi-familien ble forsøkt sendt ut av Norge.

Familien, som består av mor og tre søsken i alderen 16 til 22 år, ble forsøkt returnert til Afghanistan 15. juni, etter å ha oppholdt seg i Norge siden 2012. Abbasi-familien fikk tilbakekalt oppholdstillatelsen sin som flyktninger i 2014, og saken har vært prøvd i det norske rettssystemet i flere runder.

Afghanske myndigheter nektet, av uklare grunner, å ta imot familien, og returen ble dermed stanset.

Politikerne på banen

Engasjementet rundt den afghanske familiens skjebne har vært stort i lokalmiljøet deres i lengre tid.

Engasjementet rundt den afghanske familiens (bildet) skjebne har vært stort i lokalmiljøet deres i lengre tid, skriver Torstein Ulserød. Foto: ADRESSEAVISEN / BYRÅ

I forbindelse med forsøket på retur har også politikerne kommet på banen.

«Vi mener denne saken og andre saker viser at det fortsatt er en for restriktiv praksis», uttalte Venstres stortingsrepresentant Guri Melby på Politisk kvarter på NRK 18. juni.

«Høyre, Frp, Ap og Sp ønsker en svært restriktiv politikk. Jeg håper Ap gjør retrett, for det er den eneste sjansen vi har til å unngå lignende saker i fremtiden», utdypet hun.

Krav tilpasset enkeltskjebner

Det er ikke noe rart at en sak som denne skaper reaksjoner.

Norsk asyl- og flyktningpolitikk er streng. Og selv om tilbakekallingen av Abbasi-familiens oppholdstillatelse som flyktninger ser ut til å være godt begrunnet (det kan man se ved å lese dommen fra lagmannsretten, som Nils August Andresen i Minerva har anbefalt her), er det samtidig liten tvil om at de vil få et dramatisk vanskeligere og dårligere liv ved retur til Afghanistan.

Konsekvensene av avslag og retur er brutale, som i mange andre enkeltsaker. Og det er meningen at det skal være slik, i den forstand at det er tilsiktet fra det politiske flertallet som har vedtatt politikken at terskelen for å få opphold i Norge skal være høy.

Det finnes et politisk mindretall, den såkalte asylopposisjonen, som Venstre og KrF er en del av, som angivelig ønsker en helt annen politikk. En mindre restriktiv praksis, som de sier.

Det er selvsagt legitimt og viktig at vi har debatt om asyl- og flyktningpolitikken.

Men det er symptomatisk at kravene fra asylopposisjonen ofte ser ut til å være mer tilpasset et ønske om å svare på den historien om enkeltskjebner som til enhver tid får oppmerksomhet i mediene, enn et ønske om å tenke helhetlig om hvordan vi kan tilby beskyttelse eller humanitær hjelp til de som trenger det mest.

Asylopposisjonens populisme

Frp får med jevne mellomrom sin del av skylden for at vi har en debatt om innvandring som fungerer mer som en markeringsarena enn som en prinsipiell debatt om notorisk vanskelige dilemmaer. Det er fortjent.

Men asylopposisjonen må også ta sin del av skylden for denne skadelige dynamikken. Venstre og KrF står ikke tilbake for Frp når det gjelder populistisk innvandringspolitikk, bare med motsatt fortegn.

Venstre og KrF står ikke tilbake for Frp når det gjelder populistisk innvandringspolitikk, bare med motsatt fortegn, skriver innleggsforfatteren. Bildet av Siv Jensen (Frp) (f.v.), Trine Skei Grande (V) og Kjell Ingolf Ropstad (Krf) er tatt i en annen sammenheng. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Et kjennetegn på populisme er viljen til å late som om det finnes enkle løsninger på komplekse problemer. Et annet kjennetegn er den manglende viljen til å ta ansvar for en helhet, også når systemet har upopulære utslag.

Asylopposisjonen har, i likhet med Frp, begge kjennetegn.

Hos Venstre og KrF finner man lite av den stoiske ansvarligheten Jens Stoltenberg ga uttrykk for med de berømte ordene om at noen «må stå opp for reglene når det får konsekvenser for enkeltmennesker», som den daværende statsministeren uttalte i forbindelse med en annen betent enkeltsak på innvandringsfeltet.

Viljen til å late som det finnes en enkel løsning på den typen dilemmaer som Abbasi-saken synliggjør, er også påtagelig hos dem som ønsker en «mindre restriktiv praksis».

Liten justering av enkelte vilkår

Det er selvfølgelig greit å mene at terskelen for opphold i Norge bør ligge et litt annet sted enn den gjør nå, enten det er snakk om flyktningstatus, opphold på humanitært grunnlag eller noe annet.

Det er ikke klart nøyaktig hvilke oppholdsgrunnlag de som er kritiske til håndteringen av Abbasi-familien, mener burde vært endret. Men det sentrale ordet her er uansett «litt».

For heller ikke for partiene som utgjør asylsopposisjonen, er det, den voldsomme moralske indignasjonen knyttet til enkeltsaker til tross, snakk om noe annet enn en liten justering av enkelte vilkår som kan føre til at noen flere får opphold eller ikke blir sendt tilbake til hjemlandet.

Ingen ønsker åpne grenser

Det finnes millioner av mennesker i verden som i prinsippet ville hatt krav på opphold i Norge, hvis vi la til rette for at de kunne komme og få tilgang til en asylprosedyre i Norge. Og tallet er naturligvis enda mange ganger høyere hvis vi inkluderer alle som av humanitære grunner ville fått dramatisk forbedrede liv hvis de fikk komme til Norge.

Men det finnes ikke noe parti på Stortinget som ønsker noe i nærheten av åpne grenser.

Alle ønsker en svært restriktiv innvandringspolitikk. Det bare høres ikke sånn ut.

Vanskelig å unngå

Når Guri Melby gir inntrykk av at det finnes en politikk som gjør at vi kan «unngå lignende saker i fremtiden», vet hun at det ikke er sant.

Guri Melby under Venstres landsmøte i år. Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Det finnes selvsagt tenkbare regler som ville gjort at akkurat Abbasi-familien fikk bli i Norge, hvis det er det Melby tenker på. Vi kunne for eksempel gjort praksisen for lengeværende barn uten beskyttelsesbehov litt mer liberal.

Men selv med slike endringer er det vanskelig å se for seg at vi helt kan unngå «lignende» saker. For heller ikke Venstre ønsker seg trolig et regelverk som gjør at alle som har greid å oppholde seg i Norge en viss tid, skal få bli, helt uavhengig av hva slags grunnlag de for øvrig måtte ha for opphold.

For dem som ønsker en mindre restriktiv praksis for lengeværende barn, for eksempel, er det også bekvemt å unnlate å svare på hvem vi ikke skal prioritere å gi opphold til dersom akkurat denne gruppen skal prioriteres opp.

Realiteten

Asylopposisjonen vil antagelig si at de vil ha en mer liberal praksis generelt. Men hva betyr det?

Det betyr kanskje et par tusen flere som får opphold i Norge årlig. Noe sånt. For det er ca. der skillet går mellom dagens asylpolitikk, som ifølge Geir Ramnefjell i Dagbladet «ikke tåler møtet med virkeligheten», og den mest asylliberale politikken vi kunne tenkt oss om asylopposisjonen fikk fullt gjennomslag.

Men siden asylopposisjonen må forholde seg til partier som ønsker en enda mer restriktiv politikk enn dagens, er realiteten heller denne: Dersom Venstre og KrF skulle få gjennomslag for en eller annen oppmykning i kjølvannet av Abbasi-saken, tilsier all erfaring at denne typen oppmykninger på et eller annet tidspunkt fører til nye mer eller mindre vilkårlige innstramninger dersom asyltilstrømningen øker igjen. Slik det skjedde under asylforliket i 2015, som Venstre og KrF var med på.

Konsekvensene av slike innstramninger er etter alt å dømme at også mennesker med beskyttelsesbehov får forverret tilgangen til en asylprosedyre og beskyttelse.

Vanskeliggjør helhetlige prioriteringer

Selv om vi gjennom asyl- og flyktningpolitikken utvilsomt hjelper mange, er det ikke til å komme fra at det også er et brutalt system vi praktiserer.

Slik må det nødvendigvis også være i en verden der viljen i Norge og andre vestlige land til å ta imot flyktninger og andre i en vanskelig humanitær situasjon på ingen måte matcher «behovet».

Det er ikke mulig å se for seg en håndterbar asyl- og flyktningpolitikk som ikke vil medføre en hel rekke brutale og inhumane avgjørelser i enkeltsaker.

Men ved å late som noe slikt er mulig, og med ujevne mellomrom insistere på ad hoc-endringer for å gjøre politikken litt mindre restriktiv for en eller annen gruppe som får medieoppmerksomhet, er Venstre og KrF med på å vanskeliggjøre helhetlige prioriteringer i asylpolitikken.

Det gjør at politikken over tid blir mindre forutsigbar og konsekvent og dermed trolig enda mer inhuman og urettferdig enn den hadde trengt å være.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Asylpolitikk
  2. Flyktningpolitikk
  3. Politikk
  4. Venstre (V)
  5. Kristelig Folkeparti (KrF)
  6. Fremskrittspartiet (Frp)
  7. Populisme

Relevante artikler

  1. LEDER

    Aftenposten mener: Naturlig å diskutere asylforliket

  2. NORGE

    Frp, Venstre og KrF åpner for nye forhandlinger om asylforliket

  3. KRONIKK

    Asylbarndebatten er blitt historien om et «kanskje»

  4. POLITIKK

    Holder tendensen i meningsmålingene, kan disse to bli Stortingets mektigste etter neste valg

  5. KOMMENTAR

    Det er ingen grunn til at venstresiden, eller MDG, skal få monopol på klimapolitikk

  6. POLITIKK

    Skei Grande: Kampen for iskanten er ekstremt mye viktigere å vinne enn kampen om ledervervet