Ny mediansvarslov gir redaktørene et tydeligere ansvar | Arne Jensen

Reguleringen av frihet og ansvar i norske medier har vært fragmentarisk og uoversiktlig. Dette endres nå.

I dag trer en helt ny medieansvarslov i kraft. Den vil gjøre ting enklere både for mediene, myndighetene og menigmann.

Reguleringen av frihet og ansvar i norske medier har vært fragmentarisk og uoversiktlig. Nå får vi en lov som samler ansvarsbestemmelsene. Den gjør det tydelig både hvilket ansvar og hvilken frihet redaktørene har.

I en verden hvor det blir stadig vanskeligere å holde oversikt over mediebildet og informasjonsstrømmene, hvor hverken «avis», «nyhetsmedium», «journalist» eller «redaktør» er beskyttede titler, er det viktigere enn noen gang å tydeliggjøre hvem og hva de redaktørstyrte mediene er.

Hvorfor er loven viktig?

• Loven fastslår hva som skal regnes som nyhets- og aktualitetsmedier, hva som er redaksjonelt innhold, og hva som er brukergenerert innhold.
• Den forplikter eierne til å utpeke en redaktør.
• Den slår fast at utgiver eller eier ikke kan blande seg inn i redaksjonelle spørsmål.
• Den stadfester at redaktøren er personlig straffe- og erstatningsrettslig ansvarlig for alt redaksjonelt innhold og all markedsføring som publiseres i mediet. Dette ansvaret er såkalt objektivt, det vil si at det ikke forutsetter at redaktøren personlig har vært involvert i de beslutninger som er tatt om publisering.
• Den konstaterer at det brukergenererte innholdet primært er brukerens ansvar, og at redaktøren som hovedregel først blir ansvarlig når redaksjonen blir varslet om mulig lovstridig innhold. Forutsetningen er at det er tydelig hva som er brukergenerert, og at det er lagt til rette for varsling.

Loven rydder opp

Inntil i dag har det såkalte objektive redaktøransvaret vært begrenset til det som rammes av straffeloven, det vil si typisk privatlivets fred og hatytringer. I 2015 ble ærekrenkelser tatt ut av strafferetten, og etter det har det ikke vært noe objektivt redaktøransvar for disse.

Og viktigst: Det objektive redaktøransvaret har kun vært gjeldende for trykket skrift og kringkasting, altså ikke for digital publisering. Det kan man kalle en anakronisme i 2020.

Alt dette blir nå ryddet opp i. Publikum får tydeliggjort hvem som er ansvarlig, uavhengig av hvordan det publiseres og distribueres. Myndighetene får tydeligere definisjoner å forholde seg til når de skal vurdere hvilke medier som havner innenfor lovens virkeområde.

Det vil kunne ha betydning ved spørsmål om særlige tilganger til offentlig informasjon, for eksempel fra domstolene, folkeregisteret og skatteetaten.

Ansvaret tydeliggjøres

Ansvar og frihet henger uløselig sammen. Det glemte kong Christian VIIs livlege, Johann Friedrich Struensee, da han i 1790 (etter fullmakt fra den gale kongen) opphevet sensuren i kongeriket Danmark-Norge.

Resultatet var at København i løpet av kort tid flommet over av pamfletter og skrifter med et innhold som ikke står så langt tilbake for dagens kommentarfelt på nettet når det kommer til æresskjellinger og privatlivskrenkelser. Struensee hadde glemt ansvarsbestemmelsene.

Den nye medieansvarsloven balanserer disse to hensynene. Parallelt med at ansvaret tydeliggjøres, inkorporeres lov om redaksjonell fridom i media. Ansvarsbestemmelsene påpeker samtidig hvorfor det må være slik at redaktøren har full frihet til å avgjøre mediets innhold.

Norsk Redaktørforening har helt siden Ytringsfrihetskommisjonens utredning fra 1999 vært en ivrig forkjemper for en samlet medieansvarslov, hvilket enkelte har stilt seg undrende til. Hvorfor vil redaktørene frivillig påta seg mer ansvar?

Jo, det vil de fordi det samtidig åpner for større frihet og naturlig bygger opp under redaktøren suverenitet i publisistiske spørsmål. Aller helst ville vi gått enda lenger og innført et eneansvar for redaktøren, slik at for eksempel journalister og andre medarbeidere ikke kan straffes eller saksøkes. Det fikk vi ikke til i denne omgang.

Viktige skritt i riktig retning

Ideelt sett skulle vi også gjerne sett at bestemmelsen som sier at eierne ikke kan gripe inn i redaksjonelle beslutning, kunne vært utvidet til også å gjelde myndigheter, annonsører og andre. Det ville være en tydeliggjøring av det sensurforbudet som fremgår direkte av Grunnlovens § 100 og en tydeliggjøring av prinsippet om redaksjonell uavhengighet. Kanskje det kan komme i neste runde.

For alle parter er det viktig at loven nå regulerer det rettslige ansvaret for såkalt brukergenerert innhold. Det vil i praksis si kommentarfelt og andre fora hvor leserne kan skrive inn direkte. I Norsk Redaktørforening er vi glade for at departementet raskt la til side forslag om krav om moderering av det brukergenererte innholdet, og at det objektive redaktøransvaret skal gjelde også her.

Nå er utgangspunktet at redaktøransvaret først slår inn når det foreligger forsett eller grov uaktsomhet. I praksis betyr det at redaktøren «fritas fra rettslig ansvar dersom han eller hun reagerer raskt ved å fjerne ulovlig innhold redaktøren er gjort oppmerksom på», slik det er forklart i forslaget til Stortinget.

Blant de mange lærdommer fra koronakrisen er betydningen av redaktørstyrte medier og kvalitetssikret informasjon. Den nye loven vil bidra til å styrke og tydeliggjøre både den friheten og det ansvaret som følger med den ubeskyttede tittelen redaktør.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter