Debatt

Kronikk: De åtte dødsgledene | Per Fugelli

  • Per Fugelli, lege og professor i sosialmedisin

Jeg vil være på oppdagelsesferd, også i dødsfasen. Her er en ny jungel å gå på jakt i. Den som dør, får se. Tom A. Kolstad

Jeg vil ikke romantisere dødsfasen, men balansere det skrekk og gru-bildet som dominerer.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Her er gledelig oppmerksomhet om døden for tiden. Helseminister Høie har satt ned et utvalg som skal foreslå bedre omsorg ved livets slutt. Mange sykehus og sykehjem styrker behandlingen for døende. Kommuner legger bedre til rette for å dø hjemme.

Et spørsmål om dannelse

Det er bra at myndigheter, institusjoner og profesjoner vil forbedre dødens kvalitet. Men menneskene selv må delta i prosjektet «Bedre død». Det er et dannelsesprosjekt. Vi må skape et mer naturlig og ærlig samliv med døden.

Mennesket må godta at det eneste sikre i livet, er at du skal dø. Det faktum må vi ikke underslå, men prøve å forberede oss på med åpenhet og modenhet.

Jeg har vært pendler mellom liv og død, i syv år nå. Jeg er fortsatt glad i livet og søker ikke døden. Likevel har jeg avlyst all videre behandling av de mange kreftsvulstene i lungene.

Jeg vil dø naturlig

Hvorfor? Fordi jeg vil eie meg selv nå og dø naturlig. Jeg vil dø, på min måte, under mitt styre. Cellegift, stråler eller kirurgi nå vil være en forstyrrelse. Jeg vil ha den siste tid uten invasjon av fremmede makter. Mitt nei til videre behandling, er et JA til livet i dødsfasen.

«Han kjempet tappert, men tapte til slutt kampen mot kreften», står det i nekrologer. Krig er en plagsom tilstand å være i. Seier og nederlag, overmot og avmakt, seriemord på håp. Nå vil jeg inngå fredsavtale med døden.

Døden er sjelden et lystspill. Den kan være velkommen når du, som gamle folk på Værøy og Røst sier, er mett på jordelivet. Men for de fleste er døden uønsket og forbundet med pine i kroppen, sjelen og flokken. Jeg vil ikke romantisere dødsfasen, men balansere det skrekk og gru-bildet som dominerer.

De åtte dødsgledene:

Jeg opplever samlivet med døden som trygt. Det er ingen honey moon. Det er ikke godt, men det er ekte. Det er av natur. I Picassomuseet i Antibes henger det bilde som stemmer best med mitt speilbilde, i gode stunder: Joie de vivre. Gleden ved å leve.

Pablo Picassos «Joie de vivre»

Her er lyst, lek, dans, glade fløyter, fristende kropper. «Gleden» ved å dø, er annerledes. Det er ingen glede. Men her kommer nye verdier inn i livet til slutt.

For stemningen sin skyld, la meg kalle det «De åtte dødsgledene»:

  • Jeg får mer fred i livet. Jeg gir opp forestillingen om null risiko og 100 % beskyttelse. Døden kommer. Det gir trygghet.
  • Frihetens øyeblikk kommer. Plikt, ærgjerrighet og masker faller av.
  • Jeg blir bedre kjent med mine grunnstoffer.
  • Jeg kommer i den siste trassalder, blir modigere meg selv.
  • Naturen kjærtegner meg mer.
  • Jeg blir gladere i den lille flokken min.
  • Jeg får mer undring på det hellige.
  • Det bor mer takk i meg enn før.

Den siste livsfase er dødsfasen

Jeg prøver å formidle at livet kan ha dødskvalitet, til slutt. Det kom et brev fra en eldre mann forleden: «Takk for at du lærer mange til å gjøre også denne livsfasen til noe vesentlig.»

Brevet får meg til å tenke: Vi deler livet inn i faser. Den siste livsfasen er dødsfasen. Den har mer tristhet i seg. Dødsfasen har sin egenvekt av bly – men også av gull.

Er det bare meg som opplever dødsgleder? Nei. Det gjelder mange av oss som dør over tid og ikke bare faller ned i et fly. I syv år har jeg samtalt med medpasienter som har de samme erfaringene.

I sitt essay Om alderdommen, råder Cicero oss til å lete etter den bestemte livsfasens egen verdi, ikke lengte etter de andre fasenes tapte gull: «Bruk ditt gode så lenge du har det; men savn ikke det som ikke lenger finnes – ellers måtte jo unge menn ønske seg barndommen tilbake og de litt eldre ungdommen.»

  • Kloke ord fra Fugelli - ikke minst hvis du er ung og det antagelig er lenge til du skal dø:

Sterke livshendelser

De som forsker på sjelens gang og livets kvalitet opererer med betegnelsen major life events, sterke livshendelser. Det er sprudlende kilder og farlige fosser i livets elv. Å få barn, å gifte seg, å skilles, å miste jobben, å vinne i Melodi Grand Prix, kjæresten dør, huset brenner, du finner Allah – er sterke livshendelser. Sterke livshendelser kan påvirke resten av livet, godt eller dårlig. Å vite at du skal dø snart – er en slik major life event.

Jeg tror vi har godt av å se på alvorlig sykdom og kommende død som en sterk livshendelse, ikke bare som diagnose og obduksjon.

Diagnose og obduksjon er dødsstivhet – på forhånd. Det er noe finalt over diagnose og obduksjon. Det er ingen frigjørende tanke i de to ordene. Sterk livshendelse derimot, er et startpunkt, en rystelse av hjernen og hjertet som gjør deg nysgjerrig på skjelv og nyheter som skal komme.

Du får lyst til å spionere på resten av livet. Jeg vil være på oppdagelsesferd, også i dødsfasen. Her er en ny jungel å gå på jakt i. Her kan være hyener, men også diamanter. Den som dør, får se.

Dødens resept

Jeg har her lagt frem mine foreløpige funn i dødsfasen. De er ment som en slags helseopplysning om død. Jeg håper å vise at også døden har helse. Da kan den være lettere å møte, både for den syke og de pårørende.

For meg står det fem midler på dødens resept:

  • Du må vite at døden kommer. Det krever ærlige leger.
  • Du må gjøre døden til din, som du har gjort livet til ditt.
  • Du må være glad i å oppdage nytt liv på den siste reis.
  • Du må dø fra flokken din med omtanke.
  • Du må ta imot medisinsk hjelp, men etter dine verdier og mål.

Ikke alle vil oppleve tiden før døden på min måte. Jeg mener ikke å sette opp en standard som folk skal sammenligne seg med.

Vi dør like enestående og uberegnelig som vil lever – i bedøvelse eller årvåken, ene alene eller med en hånd å holde i, med gud eller som naken sjel. Derfor må ingen skrive ut død på ideell resept. Her bør det ultimate demokrati gjelde: Å få dø på sin måte.

VIDEO:

  • Les hva publikum som var til stede på Latter denne kvelden syntes om møtet mellom Fugelli og Skårderud:
Les også

Per Fugelli skal snart dø: - Mening er livets drivstoff

Nylig har Fuggeli også vandret langs en strand og delt sine tanker i åtte korte videofilmer. Lenger oppe i hans artikkel finner du en. Her er en til (og vil du ha flere, starter de etter hvert):

  • Fugelli har skrevet en rekke kronikker i Aftenposten, her er et par av årets:
Les også

Kronikk: Snillheten i Norge er truet. Her er fire fiender. | Per Fugelli

Les også

Kronikk: Norge er det land i Europa hvor færrest dør hjemme | Per Fugelli

  • Så til slutt: Inspirert av Per Fugelli, men noe helt annet og ganske vilt:
  1. Les også

    Jeg er blitt litt Per Fugelli når det kommer til å reflektere over livet | Tegnehanne

Les mer om

  1. Per Fugelli

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Jeg ser syv lyspunkter ved døden | Per Fugelli

  2. SID

    Perfeksjonisten Ida

  3. KRONIKK

    Døden hører også livet til

  4. NORGE

    Lise jobbet med kreftpasienter. Så ble hun selv rammet.

  5. A-MAGASINET

    Hele livet har hun hjulpet folk å dø. Nå må hun hjelpe seg selv.

  6. A-MAGASINET

    Redd for kreft? Hjertet? Terror? Å fly? Hypokonderlegen viser deg hvordan du tar kontrollen tilbake i eget liv.