Annerledeshet er truende - og det koster | Cathrine Løvenskiold Wilhelmsen og Ellen Arnstad
Fortsatt er det tabu for en kvinne å si at hun liker makt, eller at hun ikke vil ha barn. En mann som velger barn foran karrière, blir latterliggjort.
Samfunnet vårt er i utgangspunktet ikke rigget for annerledeshet. Det er best å være midt-på-treet. Tilhørighet er grunnleggende for vår eksistens, og det er derfor naturlig å frykte utenforskap. Instinktene våre tilsier at det er livsfarlig å falle utenfor flokken. Kommer vi da til å klare oss?
Vi har erfart annerledeshet på hver vår måte. Det har kostet. Og hva lærte vi?
Det annerledes barnet
Han var født frisk. Det velskapte barnet. Han fikk diagnosen da han var syv år. Det begynte med synet. Jeg hadde spolt filmen om barnet mitt. Alt jeg ville at han skulle få til. Oppleve.
Så plutselig måtte filmen stoppes. Brutalt stoppes. Den alvorlige genetiske diagnosen betydde at ingenting ville bli som vi hadde trodd. Jeg fikk en sønn som gradvis ble annerledes. Som ikke fulgte flokkens utvikling. De andre. De som var de vanlige.
- Les Aftenpostens intervju med Ellen Arnstad om hvorfor hun sluttet brått i jobben: - Jeg kjente bare at Ellen, nå må du hjem ... Nå må du hjem fort
Jeg var mammaen til en gutt som skulle miste synet, som fikk epilepsi. Som måtte ha mer og mer hjelp. Og som nå sitter i rullestol og er sterkt funksjonshemmet.
Det har vært en ventesorg i 15 år. Men sønnen min har opplevd mye mestring i sitt liv. Mestringsfølelsen gjennom alle fasene han har gått igjennom har gjort at han, til tross for den alvorlige sykdommen, har hatt et godt liv. Så essensielt er det å oppleve mestring.
Ellen Arnstad
Når du ikke er A4
Det å være seg selv, innebærer også å være annerledes. Søsken er forskjellige selv med den samme DNA-pakken og de samme oppvekstvilkårene. Fortsatt er det slik at mennesker risikerer å betale en høy pris for sin annerledeshet. Utestengelse, mobbing, alt det usagte, hersketeknikker, dårlig selvbilde, psykisk sykdom.
Det skal ikke så mye til for å skille seg ut. Tidlig lærte jeg at basert på etternavnet mitt ble jeg satt i en bås jeg ikke følte meg hjemme i, og at som skilsmissebarn sto jeg utenfor det som var det vanlige. Ubevisst definerte jeg meg som en som ikke hørte til. Det skapte grobunn for usikkerhet og angst, og jeg brukte mye tid på å finne formelen for å passe inn.
Et barn lærer tidlig hva som er akseptabel oppførsel for å sikre plassen i flokken. Hvis jeg er for annerledes, vil jeg passe inn da? Vil jeg være verdt noe med hele meg, verdt å like, verdt å elske?
Cathrine Løvenskiold Wilhelmsen
Mot på høye hæler
Jeg har alltid vært annerledes i mediebransjen. Påfuglen. Hun med de litt for korte skjørtene og de litt for høye hælene. Hun blonde, unge sjefredaktøren som grunnla magasinet HENNE, og som ikke lignet på de mannlige sjefredaktørene.
Hun som også ble Tårnfrid.
Det er liksom greit å være midt-på-treet. Men vi trenger flere fargepaletter enn som så.
Noen skal stråle i sterke farger, andre skal tilhøre dusere toner, men alle må ses.
Å tørre å være seg selv, er både sårbart og modig. Hvor modig greier du å være på egen hånd? Og hva trenger du hjelp til? For det er også en måte å være modig på. Å strekke ut en hånd.
Ellen Arnstad
Om skamløse jenter – og gutter
Skam er en effektiv begrensning av annerledeshet. Er man for forskjellig, kan det oppleves truende for andre. Det er lett å bli stemplet som vanskelig.
Fortsatt er det truende at en kvinne sier at hun liker makt, at en mann velger barn foran karrière, at en kvinne ikke vil ha barn, at en mann viser følelser, at en kvinne forlater sitt barn.
«Han eller hun er virkelig helt skamløs», sa de voksne, og jeg som var et barn krympet meg over utsagnet og forsto at det å være skamløs var noe forferdelig, avskyelig noe.
Nå er «de skamløse jentene» blitt et positivt begrep, en betegnelse for kvinner som tar ordet i den offentlige samtalen og som er med på å utvide rommet for hva det betyr å være en kvinne med for eksempel minoritetsbakgrunn i Norge. Men er virkelig det å si sine meninger å være skamløs? Er ikke det bare å være ærlig?
Hvem bestemmer om du er kul eller bare teit. Om du er innovativ eller naiv. Om du er den eneste som ikke forstår det alle andre ser, eller om du faktisk er den som forstår det de andre ikke har sett enda.
Det er ingen trussel eller konkurranse i at vi er ulike. Hva skjer med relasjonene våre hvis vi alle tilstreber å være noe vi ikke er, bare for å passe inn? Hva skjer med innovasjon, utvikling, kunst og reaksjonsevne hvis ingen tør å være annerledes?
Cathrine Løvenskiold Wilhelmsen
Mestringsfølelsen krever anerkjennelse fra andre
Det er krevende og vanskelig å kjenne mestring i alle livets utfordringer. Men det er avgjørende. Og mestringsfølelse krever anerkjennelse fra andre. Kanskje spesielt når du tør å være annerledes. Det betyr så mye at noen heier på deg. At du blir sett. At du vet at du er en som står for noe. Fordi du er deg.
Akkurat den følelsen som vi foreldre skal gi våre barn, den gode følelsen vi skal dele venner imellom og som ledere skal gi videre til medarbeidere. Annerledeshet er skremmende og samtidig normalt. Krevende og samtidig forløsende. Vi blir overrasket og litt redde.
Men annerledeshet er spennende.
Ellen Arnstad
Cathrine Løvenskiold Wilhelmsen lanserer sin fjerde barnebok 26. april om det å være annerledes. Ellen Arnstad er tidligere redaktør og toppleder og har erfart annerledeshet i mange faser av sitt liv.
Annerledeshet kan ha mange former. Her er flere artikler om annerledeshet:
- Annerledeslandet: Liker ikke annerledeshet
- Foreldre: Vil at barna skal bli som dem
- Turbandagen ufarliggjør annerledeshet: - Nå trenger vi en norsk hijabdag!
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
