Debatt

Kort sagt, 7. april

  • Redaksjonen

Stemmesanking i småhusområder, niqab, rektorvalget ved UiO, St. Hallvard-medalje, arbeidsavklaringspenger, Gardermoen, EU og straffenivåer. Dette er dagens korte leserinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Høyre på stemmesanking i småhusområdene

Til Aftenposten 2. april sier Pia Farstad von Hall at Høyre er imot å bygge ut i Oslos småhusområder. Er det velgersanking før høstens stortingsvalg, tro?
Det var Høyre og forrige bystyre som vedtok kommuneplanen som åpner for fortetting. Nå vil sittende bystyre gå lengre og kartlegger så godt som alle småhusområder. Høyre går imot dette hårreisende forslaget, men det er ingen grunn til å tro at partiet har snudd når det gjelder fortetting på Nedre Grefsen og Smestad.

Høyre er fortsatt for fortetting rundt de 13 store kollektivknutepunktene i kommuneplanen. Storo/Nedre Grefsen er ett av disse. Til Nordstrand blad 6. mars sier von Hall: «Veksten i antall boliger skal primært komme i de nye utviklingsområdene.» Både Nedre Grefsen og Smestad er utviklingsområder i kommuneplanen.

Høyre ønsker ikke å røre områder omfattet av småhusplanen, sier von Hall til Aftenposten. Dette er forvirrende, for lite tyder på at det gjelder Smestad og Nedre Grefsen. Partiet vil at det skal utarbeides egen områderegulering for de to områdene. De vil ikke bygge 12 etasjer, men ta hensyn til småhusbebyggelsen og at de berørte skal få medvirke – egentlig det samme som de rødgrønne partiene sier.
Begrep som stasjonsnære områder, kollektivknutepunkt, kommuneplan og småhusplan kan forvirre de fleste. Velgerne snakkes trill rundt. Som største parti i bydel Vestre Aker og Nordre Aker, er det ikke rart at Høyre vil gi inntrykk av å ha snudd. De partiene som vil ødelegge Oslos identitet, fortjener ikke en stemme.

Marianne Brenna, arkitekt, Oslo


Uthuling av antirasistisk terminologi

Attar Ali misbruker antirasistisk terminologi når han forsvarer Islamsk Råd Norges ansettelse av en medarbeider i niqab.
Ali påstår blant annet at reaksjonene kan handle om «fordommer og fremmedfrykt». Denne retorikken er mest egnet til å svekke antirasismens legitimitet. Det er tvert om både legitimt og berettiget å betrakte niqab som et uttrykk for et reaksjonært og kvinneundertrykkende menneskesyn. Hvis man ser på de landene hvor ansiktsdekkende plagg er utbredt, er det snakk om noen av de mest kvinneundertrykkende landene i vår samtid.
Ali skriver også at «Minoritetskulturer og språk bør oppfattes som en berikelse». I de langt fleste sammenhenger hvor Ali kunne ha skrevet dette, ville jeg ha vært hjertens enig med ham. Men jeg steiler når konteksten er tildekking av kvinners ansikt. Nei, dette kvinnesynet er ikke en berikelse, og det kan ikke være et mål for den antirasistiske bevegelsen at det noen gang skal oppfattes slik.
Niqaben er – til stor forskjell fra den langt mer nøytrale hijaben – også nært forbundet med reaksjonære holdninger. I den grad niqab har fått en viss utbredelse i Norge, har det blant annet vært i ytterkantmiljøet omkring Islam Net og Profetens Ummah. Slik ser det dessverre også ut til å være for den aktuelle medarbeideren i IRN.
Antirasistisk Senter er imot å bekjempe niqab gjennom forbud. Holdninger må primært bekjempes gjennom holdninger. Og for oss er motstand mot niqab et klart – og ærlig talt nokså selvsagt – antirasistisk standpunkt.

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter


Vil UiOs nye rektor fremme god forskning?

De siste årene har det vært snakket mye pent om å stimulere til norsk toppforskning – og mye er også gjort, ikke minst fra politisk hold. Men det har vært snakket for lite om hvordan vi skal prioritere ned mindre gode forskningsmiljøer.

Vi er et land av sosialdemokrater som er opptatt av bredde over spiss. Men i akademia er spissing over bredde nødvendig. Forskning som ikke holder høy kvalitet vil i beste fall gjøre lite for å øke vår forståelse, og kan i verste fall være skadelig. Mye av toppforskningen forutsetter større forskergrupper og ofte dyrt utstyr. Derfor må noen få tildelt mer ressurser på bekostning av det brede forskerlag.

Universitetene har selv autonomi til å avgjøre hvordan de forvalter sine midler. Det er derfor betimelig å spørre rektorkandidatene ved UiO hvordan de i praksis vil stimulere til bedre forskning og undervisning? Helt konkret har vi tre utfordringer til dem:

  1. Det er betydelig spredning i hvem som produserer forskning samt bedriver undervisning og formidling av høy kvalitet. Hvordan vil de to rektorlagene eventuelt belønne de aller beste – og hva vil dere gjøre med dem som er langt under snittet?
  2. Akademia har en svært grundig ansettelsesprosess, men grundigheten går paradoksalt nok utover evnen til å tiltrekke seg de beste. Ansettelsesprosessen tar i dag så lang tid at de beste kandidatene gjerne har takket ja til tilbud andre steder. Dermed kan vi miste noen av de beste. Hva vil rektorlagene gjøre for å få en mer effektiv ansettelsesprosess? Og hva konkret vil dere gjøre for å hente inn spesielt dyktige forskere som ønsker å jobbe ved Universitetet i Oslo? Vil dere være villige til å investere godt ut over lønn til den som ansettes? Vil dere også tilby dem midler slik at de kan ansette medarbeidere og bygge opp gode laboratoriefasiliteter, om det skulle være nødvendig for å hente inn en toppforsker?
  3. De trege ansettelsesprosessene skaper også en betydelig usikkerhet i mange unge forskeres liv, som må gå månedsvis mellom stillinger uten jobb eller sikkerhet. Dette er imidlertid langt fra det eneste usikkerhetsmomentet i en ung forskers liv. Unge forskere går på midlertidige kontrakter med betydelig innslag av vilkårlighet med tanke på fremtiden. Hva vil rektorlagene gjøre for å holde på de beste av de unge forskerne som ennå ikke har faste stillinger?

Nils Chr. Stenseth, professor i biologi og senterleder, UiO

Aksel Braanen Sterri, stipendiat i filosofi, UiO


Æres den som æres bør, eller …?

Aftenposten forteller 5. april 2017 på Osloby-siden om to som har fått Oslos høyeste utmerkelse: St. Hallvard-medaljen. De to er Marianne Lind og Lillebjørn Nilsen. Det kunngjøres som følger, med fete typer: «Får Oslos høyeste utmerkelse» og over: «Lillebjørn Nilsen får St. Hallvard-medaljen». Blikkfanget er et fem-spalters bilde av Lillebjørn Nilsen.
Hvor er den andre vinneren? Hun er Marianne Lind. Det kommer frem et stykke lenger ned i teksten. Marianne Lind får medaljen for blant annet « ... å ha grunnlagt det første støttesenteret mot incest i Oslo og dannet basis for at det nå er slike sentre i alle fylker.»

Alle ære til Lillebjørn Nilsen, men mon tro hvem som har hjulpet flest barn i Norge? Journalisten har sikkert ikke ment det slik, men oppslaget virker diskriminerende. Noen nærmere refleksjoner i forkant kunne forhindret det.

Anne Brit Brodal


Endringer gir tettere oppfølging

Generalsekretær Synne Lerhol i Unge funksjonshemmede kritiserer Regjeringens forslag til ny ordning med arbeidsavklaringspenger (AAP). Hun mener den egentlige årsaken til at mange går for lenge på AAP, er at Nav ikke har kapasitet til å gi god nok oppfølging.

Jeg er helt enig med Lerhol i at tett oppfølging er avgjørende. Derfor sier vi i forslaget vårt at oppfølgingen skal bli både tettere og mer arbeidsrettet. Det tas også inn i lovteksten at brukerne skal innkalles til møte med Nav hver gang en medisinsk behandling eller et arbeidsrettet tiltak er gjennomført. I dag inneholder ikke loven noe slikt krav.

Lerhol trekker frem dem som for eksempel på grunn av utdanning trenger mer tid enn det nye forslaget åpner for. Mitt svar til det er at mens maksimal stønadsperiode reduseres fra dagens fire til tre år, innfører vi samtidig en maksimal forlengelse på inntil to år. Det betyr at AAP-mottagere under utdanning kan søke om å få forlenget perioden med to år – som altså gir maksimal tid på AAP på totalt fem år.

Målet er å avklare arbeidsevnen og hjelpe flest mulig tilbake i en jobb de kan mestre på tross av sine helseplager. Er man varig for syk til å jobbe, er det uføretrygd som er løsningen. Men vi er sikre på at flere enn i dag kan hjelpes tilbake til en jobb. Det verste som kan skje er at folk blir gående i årevis uten å få en avklaring.

Anniken Hauglie, arbeids- og sosialminister (H)


Gratulerer, Gardermoen?

I A-magasinet 31. mars står det om den nye del av flyplassen. Utvidelsen legger til rette for en betydelig økt flytrafikk. Vi kan lese at «bak de store flyene, på den andre siden av enorme glassruter, er naturen» og videre at «mosekledde vegger er på plass i ankomsthallen. Balsamerte furutrær i full skogsstørrelse er på vei.»

Det er godt at de reisende får se litt natur i glass og ramme før utslippene fra flyreisene bidrar til å ødelegge naturen. Vi leser også at «Nye Gardermoen har allerede fått den internasjonale miljøutmerkelsen Breeam Excellent».

Gratulasjoner? Nei. Vi får håpe at utmerkelsen er ironisk ment.

Ivar Følling, Oslo


Hvem vil spille på EUs B-lag?

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, har tatt EU-bladet fra munnen og funnet ut at et «EU i flere hastigheter» vil passe Norge bedre enn dagens «stadig tettere union». Han skriver dette i Aftenposten 3. april, etter at EU feiret 60-årsdagens sin 25. mars.

Dersom EU hadde valgt denne modellen tidligere, hadde hverken de søreuropeiske landene Hellas, Portugal og Spania – tidligere fascistdiktaturer – blitt tatt opp som medlemmer på 1980-tallet, eller de kommunistiske diktaturene i Sentral- og Øst-Europa på 2000-tallet. Da hadde de best utviklede og veletablerte demokratiene – slik Støre ønsker – først og fremst tenkt på seg selv, og ikke på at «alle skal med».

Et fremtidig Europa i flere hastigheter vil heller ikke tjene Norge. I dag er Norge fullt integrert i EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, i Schengen-samarbeidet og det aller meste av det EU er engasjert i gjennom 75 avtaler i tillegg til EØS-avtalen. Dersom EU skulle skifte til et samarbeid i flere hastigheter, ville Norge uten fullt medlemskap bli henvist til B-laget i integrasjonsprosessen. Det ville selvsagt ikke være i Norges interesse. Dessuten ville det føre til langt større forskjeller mellom de europeiske landene enn tilfellet er i dag. Er det god sosialdemokratisk politikk?

Jan Erik Grindheim, leder av Europabevegelsen


Straff og samfunnsverdier

I et innlegg i Aftenposten 4. april 2017 kritiserer generalsekretær Merete Smith i Advokatforeningen Regjeringens forslag om å skjerpe straffenivået og heve maksimumsstraffen i saker hvor gjerningspersonen har begått flere lovbrudd.

I saker hvor gjerningspersonen har begått flere grove krenkelser mener Regjeringen at hver krenkelse skal gi større utslag i den samlede straffen enn tilfellet er i dag. I dag kan strafferabatten bli for stor.
Regjeringen sendte derfor ut et forslag på høring som går ut på å øke strafferammen til inntil 30 års fengsel i saker som gjelder flere lovbrudd med en strafferamme på 15 år eller mer. I dag kan det maksimalt idømmes 21 års fengsel, uansett hvor mange ofre gjerningspersonen har krenket. Det er urimelig at det i dag er en strafferamme på 15 år for én voldtekt, mens voldtekt nummer to, tre eller ti ikke øker den totale strafferammen med mer enn seks år. Med Regjeringens forslag vil strafferammen for voldtekt dobles hvis gjerningspersonen har begått flere enn ett overgrep.

Smith viser til at straffeloven allerede åpner for straffeskjerpelser når noen har begått flere lovbrudd. I de mest alvorlige sakene kan det likevel ikke idømmes strengere straff enn lovens maksimum, uansett hvor mange og grove lovbrudd saken gjelder. Det nasjonale statsadvokatembetet og Stine Sofies Stiftelse er blant flere som mener det i noen tilfeller bør kunne utmåles strengere straff enn fengsel i 21 år. Det er jeg enig i.
Norsk straffepleie skal fortsatt bygge på et grunnprinsipp om humanitet, og straffenivået vil fortsatt være moderat sammenlignet med nivået i resten av verden.

Forslaget vil likevel sørge for et skjerpet straffenivå som bedre reflekterer alvoret i å begå gjentatt, alvorlig kriminalitet. Dette er ikke symbolpolitikk, men resultatet av en ny og grundig avveining av grunnleggende verdier i den norske rettsstaten.

Per-Willy Amundsen, justis- og beredskapsminister (Frp)


Akupunktur og lovverket

Tre styremedlemmer i Akupunkturforeningen skriver i Aftenposten 29. mars at akupunktører bør få autorisasjon som helsepersonell, blant annet med tanke på pasientsikkerhet. Da bør de begynne med å følge loven: Ifølge Lov om alternativ behandling har alternativbehandlere ikke lov til å behandle alvorlig sykdom. Alternativbehandlere har heller ikke lov til å si i sin markedsføring at behandlingen deres virker mot konkrete sykdommer eller lidelser.

Jeg har sett på nettsidene til 30 medlemmer av Akupunkturforeningen. Seks av ti ramser opp en rekke konkrete sykdommer de mener å kunne behandle, noen av dem alvorlige lidelser. Mange av tilstandene står ikke på listen forfatterne viser til av lidelser akupunktur skal være effektivt for. Behandlerne tilbyr også andre udokumenterte behandlingsmetoder, som healing, kopping og homeopati.

Seks av ti i et tilfeldig utvalg bryter altså loven, både ved å behandle tilstander de ikke har lov til, og ved å bryte bestemmelsene om markedsføring.

Når så mange medlemmer er ute av stand til å følge et enkelt lovverk, er det vanskelig å ta denne foreningen alvorlig.

Pernille Nylehn

Les mer om

  1. Gardermoen
  2. EU
  3. Straffeloven