Debatt

Kronikk: Terror-memer i sommermørket | Bjørn Stærk

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

Drapet på den 86 år gamle franske presten Jacques Hamel tirsdag 26. juli har fått voldsom oppmerksomhet for sin bestialitet. Slik sett lyktes terroristene. I terrorhandlingens «andre fase» trenger vi noe som kan hjelpe oss med å finne veien bort fra deres mørke fantasiverden, skriver Bjørn Stærk. Som Frans av Assisis ord: «Der hvor det er hat, vil jeg så kjærlighet.» Benoit Tessier/NTB Scanpix

Vi må ikke la oss dra inn i terroristenes fantasiverden. Deres fortellinger er så grusomme og tragiske at vi belønner dem med oppmerksomhet. Men det finnes en motvekt.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Personene som sto bak sommerens mange terrorangrep og massakrer, levde i en fantasiverden. Noen i sin egen private fantasiverden, andre i en religiøs eller politisk fantasiverden som de delte med andre, eller en blanding.

Hva vil de oppnå?

Å spørre de hva ville oppnå, blir som å spørre hva sjongløren ville oppnå med å slippe en tiger inn i årsmøtet til sirkusartistenes landsforening.

Det kan finnes et svar, men svaret sier oss ikke så mye. Kanskje håpet han at tigeren skulle spise styrelederen, og at dette ville gjort ham så populær blant en koalisjon av forsmådde klovner og akrobater at de ville utnevnt ham til sirkusdiktator på livstid.

Men det var selvsagt ikke det som skjedde. (Tigeren kvestet dyretemmeren, slukte sverdslukeren, trampet i stykker kakene, og hoppet ut av et vindu.)

Terroristen lever i en fantasiverden. Det er ikke lett å oversette målene hans til ord vi skjønner. Han forstår hverken ofrene sine eller kraften han slipper løs. Det som teller for oss andre, er ødeleggelsene han etterlater seg.

Kreative terrorister og terrorismens to faser

Terrorisme ødelegger oss i to faser: Først gjennom angrepet, og så gjennom fortellingene om angrepet.

Medrivende fortellinger, fulle av lidelse og alvor. Fortellinger alle kan kjenne seg igjen i. Grusomme og tragiske fortellinger, som er så gode at vi belønner dem med oppmerksomhet.

IS og alle franchise-terroristene som knytter seg til merkevaren deres, er blitt pionérene innen kreativ terrorisme. De dreper på fantasifulle måter og etterlater seg terror-memes, som er så mektige at de utkonkurrerer langt viktigere ting.

Også Breivik var en kreativ terrorist. Vi ser det ikke bare på angrepet han utførte for fem år siden, men de andre angrepene han vurderte å utføre, og kanskje kunne fått til.

De beste fortellingene

Terror-memene vinner fordi de gir oss de samme fortellingene som fungerer på film, men nå fra virkeligheten: død, sadisme og episke konflikter. De beste terror-memene gir oss de mest populære videoene, nyhetsartiklene, kommentarene og bøkene.

Ta Breivik, for eksempel. Jeg nevnte at han drømte om mye grusomt som han ikke gjennomførte. Jeg har ikke tenkt å gi eksempler. Du kan finne det ut selv, hvis du vil. Mediene har skrevet om det før.

Poenget er at avsnittet ville blitt bedre hvis jeg hadde gitt et eksempel og malt et bilde i hodet ditt av noe grufullt. Eller jeg kunne nevnt en detalj fra sommerens IS-inspirerte angrep.

Alt, også denne artikkelen, blir bedre når du videreformidler et terror-meme. Dette er fase 2 av ødeleggelsene. Den fyller hodene våre med mørke. Desto mørkere, desto fortere sprer det seg.

Ikke la deg bruke

Mørket sniker seg inn ved å late som om det er viktig. Det er viktig at du får vite alle detaljene. Det er viktig at du får ta del i hvert sekund av lidelse. Det er viktig å følge angrepet fra minutt til minutt, lese artikler om det i dagene etterpå, og så gjenoppleve alt på nytt i bøker og filmer. Ikke sant?

Og selvsagt er det viktig at mediene dekker terrorangrep. Journalistene må skrive sine artikler, og forfatterne sine bøker. Det* er* viktig.

Men de må være bevisste på hva slags journalistikk dette er. Det er ikke som når en gravejournalist avslører en korrupt byggesaksbehandler, eller når et videoopptak viser noen bli banket opp av politiet.

Det er mer som når Wikileaks publiserer hackede eposter fra demokratenes partiledelse, og kilden kanskje er russisk etterretning som forsøker å hjelpe Donald Trump til å vinne presidentvalget i november.

Det kan være riktig å skrive om innholdet i epostene. Men de som gjør det må vite hva de tar del i. De må prøve å ikke la seg bruke.

Klønete fjellklatrere

På samme måte er det med dem som sprer terror-memes, for eksempel ved å lage en knallsak om terroristens liv, eller vise hjerteskjærende bilder av pårørende, eller spre videoopptak fra angrepet. De tar del i noe skittent.

Det er ikke nødvendigvis feil, men du må vite hva du er med på. Det er som å klatre i fjell. Du kan ikke hoppe og sprette omkring i fjellveggen som om du er et barn på en gressplen. Du må ha utstyret i orden. Du må vite hva du gjør. Hvis du ikke tar farene på alvor bør du holde deg hjemme.

Vi kan bli smittet av galskapen

Faren ved terror-memes er at de drar oss inn i terroristene fantasiverden, hvor vi kan bli smittet av galskapen deres.

De uforsiktige begynner å se verden slik terroristene ser den, med dem i sentrum. De får det for seg at terrorangrep er det viktigste som skjer i verden. At terroristenes ideer er de viktigste ideene i verden.

De er klønete amatører som ikke forberedte seg på klatreturen. Så kommer de ned fra fjellet, med hjernerystelse og forstuet fot, og forteller oss at verden er mørk, fienden nær, og den endelige konflikten på vei.

Hektet på voldsfortellinger

En gang fryktet man at folk skulle bli ødelagt av å se voldsfilmer eller av å spille voldelige spill. Jeg er i stedet bekymret for dem som blir hektet på vold fra virkeligheten.

Når du spiller et brutalt voldsspill, kan du le av det. Gamere vet forskjell på fantasi og virkelighet. De vet at det de gjør ikke er ekte. Folk som sprer terror-memes ler ikke. Det er ingenting å le av. Det er bekmørkt alvor. Alvoret gjør dem sårbare, og noen av dem lar seg dra inn i terroristenes fantasiverden.

Når tidene er gode, ser vi dem for hva de er: Mennesker med et slags tomrom i seg som de fyller med rusen fra fortellinger om død, sadisme og episke konflikter.

Når tidene er usikre, blir de lyttet til som profeter.

Ut av mørket

Det er lett å fnyse av dem som snakker om kjærlighet, toleranse, samhold, brobygging og andre koseord etter et terrorangrep. Du bekjemper ikke en terrorideologi ved å koseprate med fanatikere. Du stopper ikke et terrorangrep ved å tolerere kulene.

Men hvis du er en av dem som fnyser av dette, er du allerede i faresonen. For dette handler ikke om den første fasen av ødeleggelsene, men den andre, den som sprer seg ved hjelp av terror-memes.

Det er i den andre fasen du trenger noe lyst som kan veie opp mot mørket. Det behøver ikke være store ord om kjærlighet og toleranse. Det kan være noe hverdagslig.

Hva det enn er vi velger, har det ikke makt til å stoppe en kule. Men det hjelper oss med å finne veien bort fra terroristenes mørke fantasiverden.

Bjørn Stærk er programmerer, blogger, samfunnsdebattant og forfatter.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Terror
  2. Terrorisme
  3. Krigen mot terror

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Essay: Jeg er redd, men ikke for terror | Nancy Herz

  2. LEDER

    Aftenposten mener: Kampen mot utenforskapet fortsetter

  3. VITEN

    Mediene som terroristenes redskap er en alvorlig utfordring

  4. KULTUR

    «Mesterlig Netflix-dokumentar om terrorangrepene i Paris»

  5. KULTUR

    – Nå er vi alle israelere

  6. VERDEN

    Europas kontroversielle vei mot å avverge terror: Fra tysk burkaforbud til fransk «Guantanamo».