Barneombud Anne Lindboe: Når barn forteller om vold uten at voksne handler, slutter de å si ifra

Min oppfordring er at barnevern og politi, og andre voksne, går frem på en måte som sikrer barns rett til å vokse opp uten vold, skriver barneombud Anne Lindboe.
Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Tredje gang en voksen fikk vite at «Ole» fikk juling hjemme, kom gutten på skolen full av blåmerker, blått øye og brukket nese.

To ganger hadde han fortalt læreren at han fikk juling hjemme. Første gang gikk læreren skånsomt fre, og kontaktet far, som forsikret om at alt var fint hjemme. Andre gang Ole fortalte om juling hjemme, kontaktet læreren barnevernet. Denne gangen gikk barnevernet skånsomt frem og kontaktet far, som igjen forsikret om at alt var fint.

Aftenposten har på lederplass oppfordret til at politi og barnevern går skånsomt frem mot foreldre når det er mistanke om vold mot barn. Konklusjonen ville neppe vært den samme hvis mistanken handlet om vold mot en voksen.

Min oppfordring er at barnevern og politi, og andre voksne, går frem på en måte som sikrer barns rett til å vokse opp uten vold .

«Ole» ble sendt hjem igjen til far

Da Ole kom skamslått på skolen, og læreren med det fikk et tredje varsel om vold, varslet skolen barnevernet, som foretok en akuttaksjon. Ole ble sendt til undersøkelse ved Statens barnehus, hvor jeg jobbet som lege.

«Jeg falt ned fra et tre», var alt han ville fortelle. Tilliten til at det hjalp å si fra, var borte.

Uten en god forklaring fra barnet, er det vanskelig å sette inn hjelpetiltak for barnet og familien. Ole ble sendt hjem igjen til far.

En annen gang kom en jente med merker etter slag og vold, til barnehuset. Moren fulgte henne helt inn i undersøkelsesrommet, før jeg fikk sendt henne ut. Hun rakk heldigvis ikke å fullføre manipuleringen av datteren.

Det viste seg at en hel søskenflokk ble utsatt for grov vold. Ungene fikk hjelp, fordi jenta fortalte.

Tusenvis av barn i Norge blir utsatt for vold og overgrep. Mange blir skadet, noen mister livet. Vold mot barn er alvorlig kriminalitet. For å beskytte dem må vi vite.

Når bekymringen er stor, kan det være helt nødvendig å hente barnet til avhør og sikre at foreldrene ikke får muligheten til å påvirke forklaringen, eller fjerne mulige bevis.

Det virkelige sviket er når vi ikke handler

Noen ganger er bekymringen overdrevet. Det er vondt for foreldrene. Men det virkelige sviket er mot de barna som forteller uten at vi handler.

For at både barn og foreldre skal behandles på en skikkelig måte, må barnevern og politi ha nødvendig kompetanse og ressurser, og de må samarbeide godt. Familien må også få god oppfølging i etterkant.

I dag venter mange barn i uker på å bli avhørt etter å ha fortalt om vold. Derfor er jeg glad for forslag om ny avhørsmodell.

Hvis den blir vedtatt, skal barnet avhøres innen en uke, og avhøret skal danne grunnlag for vurdering om noe straffbart har skjedd. Politiet kan så gå videre med de sakene der mistanken er styrket, og vi unngår uberettigede mistanker mot foreldrene.

Oles egentlige navn er ikke Ole. Men han er en ekte gutt, og historien om ham er sann. Som lege har jeg møtt mange pasienter. Noen husker jeg bedre enn andre.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om dette viktige temaet. Her er et utdrag av Aftenpostens saker:

Nyhetssak:

Nyhetssak:

Aftenposten på lederplass: