Eldre skal bo hjemme lengst mulig. Men er boligene på plass?

Det har begynt å gå opp for flere av oss at alderdommen kanskje ikke vil bli helt som vi hadde tenkt oss.

NRK Brennpunkts «Omsorg bak lukkede dører» i januar ga en virkelighetsbeskrivelse av (manglende) eldreomsorg som satte en støkk i mange. Den ble etterfulgt av bred mediedekning og debatter. Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) uttalte at «hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge vår egen alderdom». I tillegg kom Helsekommisjonens rapport som sier det mange innser: nemlig at det blir færre hender, vi blir flere eldre, og at ressursene må brukes mer effektivt.

Leder for Helsepersonellkommisjonen, Gunnar Bovim, sa på Dagsnytt 18 at «hvis alle kan utsette ett år å bli hjelpetrengende, vil dette være en stor besparelse for samfunnet».

Krever politisk vilje

Dette er gammelt nytt. Målet om at flest mulig eldre skal bo hjemme lengst mulig, har lenge vært et retorisk mantra i norsk offentlighet. Det er et forståelig og nødvendig mål. Men om vi skal bo hjemme i høy alder, trengs et utvalg av ulike boliger som gjør en verdig alderdom i egen bolig mulig. På ulike steder i landet og tilpasset ulike behov.

Tilbudene er for få og for ensartede. Markedet vil ikke løse dette behovet av seg selv. Det vil kreve politisk vilje om målet skal bli oppnåelig.

I Norge er ikke boliger for friske mennesker et offentlig anliggende. Det betyr at å planlegge en tilrettelagt bolig er noe du har ansvaret for selv.

Tilbudet som finnes, ivaretas i hovedsak av store boligutviklere som er avhengige av volum og repetisjon i prosjektene de bygger. De ser seg av forståelige årsaker lite tjent med å utvikle og utforske boligprosjekter som gir usikre utslag for omsetning, er små eller innebærer forsinkende medvirkningsprosesser.

Få fellesarealer

Eldre i Norge tilbys derfor et relativt ensartet utvalg av boliger. Disse består av mindre leiligheter i store komplekser, med relativt få fellesarealer. Boligene er populære. Men de er med få unntak de eneste tilbudene som finnes.

Vi trenger flere. Basert på spørreundersøkelser mot aktuell aldersgruppe i ulike landsdeler ble prosjektet Seniorhuset, et kollektivt botilbud for eldre, etablert for ti år siden i samarbeid med Sintef.

Premissene for prosjektet var:

• å etablere et privat småskalaprosjekt med hovedvekt på å motvirke ensomhet
• å skape fellesarealer beboerne har eierskap til
• å ha et lite nok fellesskap til å unngå «eldreghettoer», og å kunne innpasses i ulike situasjoner
• at de skulle være mulig å etablere i ny eller eksisterende bebyggelse
• å oppnå nærhet til medboere i fellesskapet, og til et nabolag med mennesker også i andre livsfaser

Gir bedre helse

Mange kommuner strever i dag med å levere tilfredsstillende omsorgstjenester til sine eldre. De vet at det i kommende år vil bli flere. Vi erfarer både interesse og forståelse for at prosjekter som Seniorhuset vil kunne slå positivt ut for kommunenes velferdsbudsjetter på sikt.

Sammenhengen er enkel: Et rikere sosialt liv og mindre ensomhet, større trygghet og mer aktivt hverdagsliv gir bedre helse blant beboerne og mindre etterspørsel etter helsetjenester.

Allikevel er forebyggende og aktiv boligpolitikk noe mange kommuner gjør retorisk, men i liten grad i praktisk og konkret innsats. Vi erfarer at det ikke finnes tradisjon eller apparat for å ta imot og legge til rette for nye løsninger.

Siden det å bistå en gruppe i samfunnet som (foreløpig) ikke trenger kommunale velferdstjenester ikke er en offentlig oppgave, synes det å være en generell motvilje mot å engasjere seg. Dette må endres.

Kan gi gevinst for fellesskapet

Hvis fremtidens eldre skal få en verdig alderdom i egen bolig, må det settes handling bak målet. Kommunene må tilrettelegge for at initiativer blir fanget opp og dyttet frem. Det må etableres valgmuligheter. Boligtyper og løsninger må testes ut, effekt på person- og samfunnsnivå etterprøves.

Å etablere en nytt botilbud er krevende: Målgruppen må gis kunnskap. Det er kamp om tilgjengelige tomter. Veien mot å regulere prosjekter som faller utenfor normene, er lang og kostbar. Eldre som engasjerer seg, har ikke all verdens tid.

I Seniorhusets tilfelle har initiativtagerne selv måttet bære risiko ved nyutvikling. Pensjonistforbundet påpeker nødvendigheten av offentlig drahjelp og støtte til nye boligmodeller. Det er nødvendig og kan gi gevinst for fellesskapet på sikt.

I tidligere tider var det en logikk i at boligene eldre bodde i, ikke var fellesskapets ansvar. Man kom på aldershjem når man ikke var i stand til å klare seg selv. Slik er det ikke lenger.

Behovet for en innsats for boliger for eldre er på overtid. Det må tilrettelegges for nyutvikling, som for andre viktige samfunnsområder, som for eksempel det grønne skiftet. Det er mulig å se for seg ordninger både kommunalt på plannivå og statlig, for eksempel gjennom Husbanken. Det burde være relevant å utvide dagens boligstøtte til vanskeligstilte med et program øremerket etablering av boliger for en voksende gruppe eldre i eget hjem.

Målet om at eldre skal bo i egen bolig, er uttalt. Nå trengs en strategi for at dette skal kunne bli en realitet.