Debatt

Vi prøvde å si fra i 2011. Det var mildt sagt ikke velkomment.

  • Elin L’Estrange
    Elin L’Estrange
    Utøya-overlevende
Hovedhuset er det første man møter når man ankommer Utøya i Tyrifjorden i Hole kommune. Det brukes nå til administrasjon for arrangementer på øya.

Jeg er fortsatt sliten. Men nå er jeg ferdig med å moderere meg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nylig ble Snorre Valens bok Utøyakortet utgitt. Boken beskriver hvordan AUF og de overlevende etter 22. juli er blitt mistenkeliggjort og har fått beskjed om å moderere seg i debatten om Breiviks tankegods.

Det er en viktig bok, full av ting som trengte å bli sagt. For meg ble det sterk lesning. Og vondt. Fordi jeg for mange år siden har avfunnet meg med at disse tingene ikke kommer til å bli sagt. Og for like lenge siden har jeg slått fra meg tanken på å si dem selv.

Ikke velkomment

Allerede i 2011 forsøkte AUF og overlevende etter 22. juli å ta opp den vanskelige debatten om radikalisering og ekstremisme. Breiviks tankegods. Det var mildt sagt ikke velkomment. Å si at ord betyr noe, møtte sterke reaksjoner fra første stund.

Et eksempel finner vi på lederplass i Dagens Næringsliv i november 2011. Under overskriften «Ofrene» slo avisen fast at «så lenge ofrene for 22. juli ytrer seg i offentligheten, har de også et ansvar». For å «ikke ødelegge den offentlige samtalen om innvandring og integrering».

Det var altså uhørt at de som tar til orde for etnisk rensing, skulle ta noe som helst ansvar for samfunnsklimaet. Samtidig skulle ofrene for politisk motivert vold bære et ansvar for ikke å gjøre det ubehagelig å si kvasi-ekstreme ting om innvandrere.

Elin L’Estrange, Utøya-overlevende og leder i Ullensaker Arbeiderparti.

Slik ser knebling ut.

Jeg er sint

Vi som overlevde, og AUF, skulle tåle å bli «kritisk gransket» og «møte motargumenter». Det var et urimelig krav fra første stund. Men dere andre måtte få slippe å få svar på tiltale. Det ble for ubehagelig. Forsto vi ikke at det var vanskelig og sårt?

Dagens Næringsliv har stor makt. Å få beskjed på lederplass om at man ikke tar nok «ansvar» mens man forsøker å håndtere sitt livs verste krise, gjør et visst inntrykk.

Jeg sov nesten ikke i det hele tatt på den tiden. Jeg slet med ettervirkninger av terroren. Var redd høye lyder. Klarte ikke studere. Samtidig fikk jeg og mange andre mikrofoner trykket opp i ansiktet fra store mediehus, også med kritiske spørsmål. Det var mye å navigere i.

Men nå er jeg ferdig med å moderere meg. For jeg er sint. Rasende, faktisk.

Å snakke imot de store mediehusenes kommentatorer, Fritt Ord, Presseforbundet og resten av gjengen følte ikke som noe reelt alternativ i 2011. De var makten. De hadde bestemt seg. Og jeg var for sliten.

Jeg er fortsatt sliten. Men nå er jeg ferdig med å moderere meg. For jeg er sint. Rasende, faktisk. På et samfunn som har latt høyreekstremismen og Breiviks tankegods få mer, ikke mindre anledning til å skade. Som naivt kjøpte narrativet om at det var Peder Jensen («Fjordman») som er forfulgt. Mens ofrene for volden «hadde et ansvar» om vi ytret oss offentlig.

Farlige ord

Det var våre ytringer som ble behandlet som farlige. På lederplass i landets største aviser. Mens høyreekstremisten Peder Jensen fikk bokstipend for å forsvare seg og ble aktivt invitert inn i Aftenpostens debattspalter. Uten kritiske motspørsmål.

Sentrale premissleverandører på toppen av samfunnet har i ti år virket mest opptatt av å trykke de ekstreme ytringene, klappe seg på skulderen og hviske «ytringsfrihet». Og helst ikke få kritikk for det.

En eller annen gang etter 22. juli ble anledningen til å fremme høyreekstremt og farlig tankegods så viktig at det samtidig ble kontroversielt å si at rasisme og ekstremisme vokser når den får en megafon. At Breiviks ord også var farlige. At Peder Jensens ord er farlige. At å glorifisere etnisk rensing er farlig.

Få muslimer deltar

Det er et privilegium å ha et så teoretisk forhold til hat og vold at man mener kvasi-hatefulle ytringer i innvandringsdebatten er det viktigste å hegne om, når 77 personer er drept på grunn av muslimhat.

Det pågår en debatt om ytringsfrihet i Norge. Den later til å være på full fart inn i akkurat det samme blindsporet. Jeg ser få utsatte minoriteter i den debatten. Spesielt få muslimer. Det er ikke særlig rart.

For øvrig har jeg sett veldig få muslimer i debatten etter 22. juli også.

Utøyakortet er ikke noe ess i ermet. Det er en subtil melding om at noen av oss må være forsiktige med ordene våre. Ikke si noe som sårer innvandringsdebatten. Ikke tråkke på rasistene.

Hvor fri og åpen blir debatten da?

  • Hør podkast-dokumentaren Noen å hate. Ti år etter 22. juli tar vi deg med inn i en internettkultur der terroristens tankegods lever i beste velgående:

Les mer om

  1. 22. juli
  2. 22. juli
  3. Terror