Kort sagt, mandag 11. desember

Jerusalem, lærernormen, en invitasjon til Robert Mood og kulturkritikk. Dette er dagens kortinnlegg.

Noen fakta vedrørende Jerusalem

I forbindelse med president Trumps kunngjøring om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad, har Aftenposten en oppsummering som dessverre utelater viktige historiske fakta. Da delingsplanen for det britiske mandatområdet Palestina ble fremlagt i FN i 1947, ble Jerusalems fremtidige status som «internasjonalt administrert by» godtatt av de jødiske forhandlerne, men ikke av den arabiske siden.

Etter krigen som startet da staten Israel senere ble proklamert, og som den arabiske siden tapte, inntok Israel Vest-Jerusalem og erklærte den som sin hovedstad, hvorfor de også bygget parlamentet Knesset der.

Det som imidlertid ikke fremkommer i Aftenpostens oversikt er at Jordan «folkerettsstridig» okkuperte Øst-Jerusalem og Vestbredden, som de holdt fra 1948 til «6-dagerskrigen» i 1967. Det var ikke mye protester mot dette i denne periode, heller ikke at jøder og til dels kristne ikke hadde adgang til de hellige stedene i Gamlebyen, mens byen etter 1967 har vært åpen for alle. At Egypt også okkuperte Gazastripen i den samme perioden, er et historisk faktum som også glemmes.

Korrekt gjengivelse av fakta er viktig for å unngå å skape feilaktige holdninger, noe som ble betonet ved fremleggelsen av den ferske undersøkelsen fra HL-senteret her om dagen.

Rolf Kirschner, Oslo

Lærernormen som lokkemat – en dårlig idé?

I Aftenposten onsdag denne uken får jeg tilsvar av professor Karl Øyvind Jordell, Universitetet i Oslo, for å driste meg til å antyde at mange med lærerutdanning som ikke har funnet skolen som en attraktiv arbeidsplass, kan bli fristet tilbake til kateteret med den nye lærernormen. Mange med bachelor/mastergrad og ikke minst adjunkter og lektorer med cand.mag./cand.real./philol./polit. osv. trenger da ikke tilleggsutdanning for å være kvalifisert for en jobb i skolen, og dermed utgjøre en reserve som kan komme godt med når lærernormen skal implementeres, ikke minst på ungdomstrinnet.

Som tidligere leder i den videregående skolen har jeg sett flere eksempler på gode lærere som dessverre møtte praksisveggen etter kort tid, da 30 håpefulle stilte forventninger som ble uoverkommelig for dem. De sluttet og gikk ut i annet arbeid. Nå er det kanskje mulig at de kan våge seg tilbake med færre elever i klassene. Jeg tror ikke jeg ville nølt med å ansette dem dersom de ønsket å prøve seg i «verdens vakreste yrke» på nytt!

Erik Olsen, pensjonert lektor, Tromsø

Bad Mood

Dette er ikke bare et innlegg, det er også en invitasjon til president i Røde Kors, Robert Mood: Jeg håper du vil besøke AUFs sommerleir på Utøya. Jeg vil at du skal møte noen av oss, ungdomspolitikerne. Som ifølge deg lærer oss å briljere uten å si noen ting og som snakker politiske ledere etter munnen.

Jeg vil at du skal se fylkesledere som går på talerstolen for å utfordre vår partileder. For en klimapolitikk som monner og for at Norge skal ta et større ansvar for flyktningene i verden. Jeg vi at du skal høre talene for mangfold og toleranse, mot rasisme og splittelse, og kjenne alvoret som preger oss fordi vår generasjon vet så altfor godt hvilke krefter som finnes.

Eldre menn som kritiserer unges engasjement er ikke nytt. Det har unge tålt gjennom kvinnekamp, klimakamp og til kamp mot kriger og atomvåpen. Vi tåler det nå også. Men jeg vil at du, som leder en av de største sivilsamfunnsorganisasjonene, skal se at vi trenger flere som bryr seg, ikke færre. Så her har du en invitasjon fra noen som bryr seg: Jeg håper vi sees på AUFs sommerleir på Utøya.

Ina Rangønes Libak, nestleder i AUF

Folk kan synse selv

Tidligere redaktør Knut Olav Åmås beklager seg i Aftenposten 3. desember over at kulturkritikk taper terreng i redigerte medier. Han gir flere gode analyser. Men han mangler én: Da redigerte medier var alene om å sette den offentlige agendaen, var avisens synspunkter en slags sannhet. Det kunne gjelde politiske eller kulturelle tema som journalisten eller redaksjonen hadde egne, ofte svært prektige synspunkter på.

Det tror jeg folk er lei av. Vi klarer å gjøre oss opp våre meninger selv. Det er en viktig grunn til at redigerte papirmedier taper terreng, mens mindre strengt redigerte nettmedier vokser.

Kulturkritikksidene er Aftenpostens minst interessante, fordi de fremstår som journalistisk synsing og ikke faktiske nyheter. Publisér heller publikumstall. Klikkstatistikker og opplagstall viser at mange har fått nok av journalisters synsing.

Torkel Steen, Oslo