Jeg skulle ønske noen hadde tvangsinnlagt meg | Vigdis Sofie Sandbæk

  • Vigdis Sofie Sandbæk
Å bruke tvang overfor meg på et tidligere tidspunkt kunne spart samfunnet for mye penger, spart familien min for all smerten - og jeg kunne i år blitt ferdig med bacheloren jeg ennå ikke har hatt muligheten til å starte på, skriver artikkelforfatteren.

Tvang i psykiatrien: «Bent Høie bør ikke uttale seg om hva som er best for pasientene uten å ha rådført seg med fagkyndige først.»

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Flere av forslagene til helseminister Bent Høie om tvangsbruker nyttige, absolutt. Derimot vil hans ønske om at pasienter skal kunne avslutte eller nekte behandlingen dersom de er samtykkekompetente, føre til dødsfall.

De som aldri kommer tilbake

Jeg kjenner til mange tilfeller der tvang burde blitt brukt uten at det ble det. I enkelte av tilfellene har noen mistet en nær venn, en far, kjæresten, sin eneste datter. På grunn av en feilvurdering når det gjelder tvangsbruk vil disse personene aldri kunne komme tilbake.

Vi kan også høre om personer som er blitt krenket, fått uverdig behandling eller har følt at helsevesenet har begått overgrep mot dem. Men det er pasientene selv, ikke de etterlatte, som snakker ut. Dette er personer som fortsatt er i live i dag, kanskje takket være akkurat den behandlingen de klager på.

Jeg løy det jeg kunne

Personlig skulle jeg ønske noen hadde tvangsinnlagt meg ved flere anledninger gjennom min tid som psykisk syk. For knapt ett år siden holdt jeg på å dø av anoreksi, en sykdom jeg har slitt med i over fem år.

Jeg ble sendt på sykehuset til en avdeling uten kompetanse om spiseforstyrrelser, som lot meg si nei til måltider og gjorde det latterlig enkelt for meg å lure unna maten. Etter bare et par dager fikk jeg overtalt dem til å sende meg til en psykiatrisk post. Det var min plan for å komme meg ut. Der satt jeg i et møte og løy det jeg kunne til fagpersonalet. Jeg kjenner mine rettigheter og visste akkurat hva jeg skulle si.

Min far hadde ikke hjerte til å gå imot sin egen datter

Min far fikk ta stilling til tvangsinnleggelse av meg. Det er ikke et valg man alltid bør legge på familie. Det var ikke akutt livstruende fare for meg på dette tidspunktet. Blodprøvene var lave, men innenfor referanseområder. Blodtrykket var lavt, men ikke lavt nok. Dermed hadde han ikke hjerte til å gå imot sin egen datter som satt der inne og fortalte at hun skulle kjempe sitt beste hjemmefra.

Problemet med blodprøver og blodtrykk er at de kan være stabile over svært lang tid før de faller, men da faller de fort. Jeg ble sendt hjem den dagen, og hadde det ikke vært for mine dyktige, bestemte behandlere og en døgnenhet som sa seg villig til å gå litt utenfor grensene, kunne jeg like gjerne vært død i dag.

Ønsket å bli fratatt min frihet

Så hva om jeg hadde hatt en annen lege? Eller hva om døgnenheten ikke hadde tatt meg imot? Hva om jeg, en knapp uke før, ikke hadde hatt den viktige samtalen som sakte, men sikkert fikk meg til å endre livsperspektiv?

Jeg kan love at jeg ikke hadde tatt noen som helst skade av å bli tvangsinnlagt på det tidspunktet. Den lille delen i meg som fortsatt var meg, og ikke anoreksi, ønsket faktisk at noen bare skulle ta fra meg den friheten jeg hadde.

Jeg vet ikke om helseministeren selv har prøvd å gå imot alt hva hans eget hode sier, men jeg kan love at det ville vært enklere for meg å akseptere å måtte spise dersom jeg ikke hadde hatt et valg. Helt ærlig skulle jeg ønske at noen hadde gjort det allerede for fire år siden.

Tvang ville spart mange for mye

Kanskje jeg ikke hadde sittet på en institusjon i dag mens jeg skriver dette brevet? Kanskje jeg ikke hadde kastet bort så mange år på å prøve å sulte meg selv til døde. Plassen min på distriktspsykiatrisk senter kunne blitt brukt av en annen, noe jeg vet er nødvendig med ventelistene som er i dag.

Å bruke tvang overfor meg på et tidligere tidspunkt kunne spart samfunnet for mye penger, spart familien min for all smerten og jeg kunne i år blitt ferdig med bacheloren jeg ennå ikke har hatt muligheten til å starte på.

Enkelt å lure helseministeren

Ja, pasienter fortjener å bli hørt, men Bent Høie er ikke psykiater. Hvis jeg ved flere anledninger har klart å lure fagpersonellet til å gå med på det jeg, eller anoreksien vil, hvor enkelt er det ikke da å lure helseministeren til å tro at det å gjøre det vanskeligere å bruke tvang er det rette?

Jeg ber derfor helseministeren: La dem med utdanning innen psykisk helse vurdere hva som er best for de syke. Ikke uttal deg om hva som er best for pasientene uten å ha rådført deg med fagkyndige først.

Twitter: @Vigdissau


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive ? Les denne først: