Derfor blir noen ekstremister | Ragnhild Sørbotten Moen
I to år intervjuet jeg tidligere radikaliserte islamister fra Norge om hva som gjorde at de ga avkall på alt for å hengi seg til ekstremisme. Svarene var ikke som forventet.
Da borgerkrigen i Syria var på sitt mest blodige i 2012–2016 og propagandavideoene til IS vakte avsky over hele verden, reiste likevel flere tusen ungdommer for å slutte seg til terrororganisasjonen som fremmedkrigere. Ca 100 av dem reiste fra Norge.
Vi husker godt at IS-inspirerte terrorangrep skjedde flere steder i Europa: Berlin, Brussel, Paris, London, Manchester og Stockholm. Mange opplevde dette som en bølge av hat som skyllet innover Europa, og folk ble redde. Ikke uten grunn.
Rapport viser kraftig terror-nedgang i 2018
Myndighetene var åpne om at her var vi blitt tatt på sengen, dette så vi ikke komme. Islamistisk terror ble satt på toppen av listen til PST over det som truet rikets sikkerhet. Det ble igangsatt forebyggingstiltak og arbeid med endringer av lovverk for å stoppe bølgen.
Men det var et overordnet spørsmål som det så ut til å være vanskelig å finne svar på: Hvorfor var ungdommer fra trygge, vestlige samfunn villige til å gi avkall på alt og hengi seg til vold og død?
Jeg tok feil
Journalister, forfattere og forskere har interessert seg for dette spørsmålet, meg inkludert. I mitt pågående doktorgradsarbeid snakker jeg med tidligere islamister om radikalisering og hvordan de forstår sin egen vei mot ekstremisme.
Før jeg startet arbeidet, hadde jeg en forventning om at svarene jeg skulle få ville dreie seg om hat, om ideologisk, politisk og religiøs makt og forklares som valg basert på, etter deres mening, rasjonelle begrunnelser. Der tok jeg feil. Historiene de har fortalt meg, handler om helt andre ting, som brutte bånd, sårbarhet, utenforskap og skam.
De jeg har snakket med, har ikke vært dypere involvert i ekstremistiske grupper enn at de kunne komme seg ut av dem igjen i live. Det kan selvsagt hende at islamister fra frontlinjene på slagmarkene ville svart annerledes på spørsmålene mine. Det får vi aldri vite.
Emosjonelle sår
Likt for dem jeg har snakket med, har vært at de bar med seg emosjonelle sår som hadde skapt en skamfølelse og en søken etter gjenreisning av verdighet og mening. Og den islamistiske propagandaen tilbød nettopp dette.
Noen av dem har ment at religion og tro har spilt en stor rolle i radikaliseringen, mens andre har understreket at dette ikke har hatt noen betydning. Alle har i ettertid tatt sterkt avstand fra den ekstreme religionsforståelsen som denne propagandaen besto av og er nå enten moderate/liberale muslimer eller ateister.
Det som kom tydeligst frem
De er heller ikke samfunnstapere eller «utskudd» som stereotypiske fremstillinger ofte vil ha det til, snarere tvert imot. Dette er ressurssterke mennesker med stort idealistisk driv og handlingslyst.
Noe av det som er kommet tydeligst frem i mine informanters historier, er imidlertid vektleggingen av dårlige relasjoner til andre mennesker. Det som skapte skammen de søkte å reparere, handlet om svik fra mennesker som sto dem nær, enten gjennom enkelte hendelser som vold eller mobbing, eller systematisk marginalisering eller indoktrinering. Hvordan de så seg selv i speilbildet av den andres blikk, synes på en eller annen måte å gå som et refreng gjennom historiene jeg er blitt fortalt.
Mennesker som hjalp
Jeg er også interessert i å høre om deres vei ut av gruppene. Disse historiene har vært veldig ulike, men alle fortalte om de menneskene som hadde hjulpet dem. Enten det var mennesker de bare så vidt hadde møtt, eller folk de hadde tette bånd til. På samme måte som det var dårlige relasjoner som hadde lokket dem inn i ekstremisme, var det gode relasjoner som åpnet dørene ut av gruppen.
Frykten for terror
I NRKs programserie Uro tar Leo Ajkic opp frykten samtidens utfordringer skaper. Det å sette ord på og anerkjenne frykt har en avvæpnende effekt, og i dagens polariserte debattklima er dette viktig.
Videre søker han å finne håp omkring samfunnstruslene. Torsdag 31. januar skal programmet handle om frykten for terror, og gjennom arbeidet mitt har jeg erfart at denne frykten har vært stor blant mange. Den har i tillegg vært tabubelagt, siden den fort kan forveksles med fremmedfrykt.
Redd?
Jeg får ofte spørsmål om jeg er redd når jeg reiser rundt og treffer tidligere ekstremister. Det er jeg ikke. Ikke fordi jeg er naiv, heller ikke fordi jeg er særlig tøff, men fordi jeg har lært at de som har kommet seg ut av voldelige grupper, ikke er voldslystne psykopater eller har skjulte hensikter. De ønsker å fortelle om det de har opplevd og at deres historier kan bidra til noe godt, tross alt.
Selv om det ikke unnskylder noe eller tar bort ansvaret for det de har gjort tidligere, respekterer jeg dem for det. Det å møte dem ansikt til ansikt og snakke med dem om de fæle opplevelsene, har også fjernet det jeg måtte ha hatt av frykt tidligere.
Kunnskap er makt og dialog knuser myter og gjør det lettere å forstå. Dette i seg selv reduserer frykt. Og selv om et liv er så sårbart at et menneske kan ødelegge det, er det samtidig også så robust at det bare skal et menneske til for å reparere det.
