Døden på norske veier

Fart. Forbikjøringer. Førerfeil. De tre faktorene skaper en livsfarlig ukultur i trafikken i Norge. Og enorme investeringer i bedre veier vil ikke fjerne den.

TRAFIKKSIKKERHET OG VEIER ble denne sommerens heftigste diskusjon: Er det egentlig dårlige veier eller dårlige bilførere som tar livet av folk i trafikken?Norske trafikanter er altfor dårlige til å tilpasse farten etter forholdene, har samferdselsminister Liv Signe Navarsete sagt, og høstet mye kritikk. Samtidig har en rekke andre politikere, på tvers av politiske skiller, pukket hardt på at det er veistandarden som er kjerneproblemet, ikke bilistene. Jeg har i utgangspunktet størst sans for Navarsetes synspunkt.

Vil bruke 50 milliarder.

For det er mye som taler mot det kraftige fokuset som er kommet de siste ukene på dårlige veier som den viktigste årsak til ulykker. Og de store oppslagene i Aftenposten denne uken om det såkalte Østlandssamarbeidets visjoner om 50 milliarder til veibygging bare på Østlandet innen 2020, kan lett forlede folk til å tro at den ulykkesforebyggende effekten av slike gigantinvesteringer som firefelts motorveier i fem retninger ut av Oslo, nødvendigvis vil være så stor.Det finnes overhodet ingen tvil om at det trengs kraftig utbedring av mange norske veier, hvis målet er å øke komforten og å redusere køene. Samtidig er det forunderlig og trist å se hvor raskt den oppskrytte, hule "miljøbevisstheten" blir glemt når veivisjonene, foran Regjeringens kommende revisjon av Nasjonal Transportplan, bejubles. Uten at man tenker på trafikkøkningen man da legger til rette for. Veimilliardene kan lett bli en av hovedsakene i stortingsvalgkampen. Det er et tankekors at den virkelig miljøvisjonære ideen om å løfte mer person— og godstransport fra vei til bane, overhodet ikke vil bli det.I stedet er også veipolitikken nå blitt et offer for de stigende forventningers misnøye i overflodens oljeøkonomi. I går kom også LO på banen og krevde investeringer på flere titalls milliarder kroner. Snart kommer vi knapt til å godta et eneste hull i asfalten fordi vi har råd til hva det skal være. (Bortsett muligens fra trygge skoleveier - det er ingen prestisje knyttet til noe så trivielt som gang- og sykkelveier.)

Syv av ti: Førerfeil.

Tallene taler imidlertid sterkt mot dem som hevder at bedre veier er selve nøkkelen til å redusere den massedød som utspiller seg i norsk trafikk hvert år. 2008 ser ut til å bli et sørgelig rekordår: En ulykkesoversikt som ble fremlagt for noen dager siden, slo ikke bare fast at 164 mennesker har mistet livet på norske veier fra januar til og med juli, mot 117 i samme periode i fjor. Den påpekte også at førerfeil var viktigste årsak til syv av ti dødsulykker.Selvsagt kan og må mange norske veier bli mye, mye bedre. Det trengs utbedringer på tallrike strekninger som i seg selv kan skape trafikkfarlige

situasjoner. Spesielt vil flere midtskiller redusere antallet møteulykker, slik nye E18 i Vestfold viser.Men det finnes en annen faktor som ligger i bunnen, under alle ulykkene,

og som handler om en trafikk- ukultur som for alvor er i ferd med å befestes i Norge nå. Den dreier seg om en viss gruppe bilføreres holdninger og adferd. Det er en ukultur som fører til risikotagning, egoisme og hensynsløshet i trafikken. Den leder også til et mer aggressivt kjøremønster med fart, hyppige forbikjøringer og altfor liten avstand til bilen foran.For mange skaper dette en konstant utrygghet ute på de norske hovedferdselsårene. For man vet aldri hvilken dømmekraftløs Severin Suveren på fire hjul som kommer bak en eller mot en.Og hvem er det som står for fremveksten av denne ukulturen? Det er hovedsakelig menn mellom 30 og 50 i store, dyre, raske biler. Jeg trodde det var en lettvint, tåpelig klisjé. Å kjøre 4500 kilometer på norske veier i løpet av noen sommeruker i Sør-Norge, blant annet på E6, E 16, E136 og E18, ble imidlertid en øyeåpner. For det er ingen myte. Jeg har kikket på tusenvis av biler i sommer.

Middelaldrende førere.

Riktignok er det de yngste, uerfarne, mannlige førerne som oftest blir drept, som Aftenposten forteller om på reportasjeplass i dag. Men det er risikoadferden til de middelaldrende førerne av raske, dyre biler som legger grunnlaget for den nye risikokulturen- og gjør norske veier til et svært ubehagelig og farlig sted. (Påfallende ofte har forbikjørings- og fartssvinene forresten registreringsskilter med BP og BR, altså Asker og Bærum.)Det er et poeng i å nevne bilene. For de har bidratt til å øke farten på norske veier sterkt. Det er en av mine mest ubehagelige opplevelser fra sommerveiene, med fartssvin uforsvarlig nær bak meg hele tiden: Presset på å øke farten gir stadig flere ansvarlige førere dårlig samvittighet for faktisk å holde fartsgrensene. Det holder nemlig på å danne seg et trafikkmønster med to fartsgrenser. Tor

Ingebrigtsen, direktør ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, påpekte akkurat det i en kronikk i Aftenposten nylig.

20 km/t over grensen.

I beste fall halvparten forholder seg til fartsgrensen som er skiltet. Den andre halvparten synes den er en vits og forholder seg i stedet til grensen for å miste førerkortet, dvs. kjører nesten konstant nær 20 km/t over fartsgrensen. Dermed danner det seg to gjennomsnittshastigheter på veiene. Dét skaper i sin tur en farlig mengde unødvendige forbikjøringer, aggressivitet hos dem som for enhver pris skal kjøre forbi og redsel hos dem som blir forbikjørt når de allerede holder maks tillatt fart. En undersøkelse i sommer viser at frykten er i ferd med å sette seg blant folk på veien. 9 av 10 av de spurte frykter førere som foretar farlige forbikjøringer, 7 av 10 er redd for aggressive sjåfører.

Veien mindre viktig.

Statens vegvesen underbygger inntrykket av føreradferd som den største utfordringen: 50 % av dødsulykkene skyldes først og fremst uoppmerksomhet, ikke minst mobiltelefonbruk. I 40 % er høy fart en medvirkende årsak, i 13 % kjøring i rus, i 6 % uerfarne førere. Veien i seg selv har spilt en rolle i 30 % av dødsulykkene. Det er mye, men altså ikke en dominerende årsak.Det er da heller ikke på de dårligste norske veiene at forbikjøringer og 100 km/t i 80-soner er blitt selve kjøremønsteret. Det er på noen av de bedre og beste. Å erkjenne og ta konsekvensen av dette sitter langt inne. Prikkbelastningsordningen gir risikoførerne en "kvote" som gjør det konsekvensløst å kjøre for fort igjen og igjen.

Lavere fartsgrenser hjelper.

Dette er et veipolitisk paradoks, når vi samtidig vet at lavere fartsgrenser gir resultater. Antallet ulykker reduseres markant når fartsgrensene settes ned fra 90 til 80 eller fra 80 til 70, viser en annen analyse fra Statens vegvesen i sommer. Ja, antall drepte gikk ned med hele 40 %. Dette viser at prisen for å spare et minutt eller to på en mil er blodig høy. Dessuten gir lavere fart redusert drivstofforbruk.Slik sett er kjernespørsmålet i debatten om norsk veisikkerhet slett ikke "Hvor mye vil milliardinvesteringer i veier redusere ulykkestallene?". De vil neppe bli redusert særlig mye. Bedre veier kan ikke i seg selv bekjempe fører-ukulturen som alt har festet seg. Snarere tvert imot, det er på flerfeltsveier tilrettelagt for høy fart at det skjer flest ulykker. Derfor er kjernespørsmålet i trafikksikkerhetsdebatten et helt annet, nemlig det sykehusdirektør Tor Ingebrigtsen så klart stilte i sommerens ordskifte:Vil vi fortsatt ofre unge liv for at 45-åringer i flotte biler skal få beholde sin "frihet" til å råkjøre?Med dagens politikk er svaret ja.