Norsk fredsarbeid i Colombia er en ubetinget suksess | Henrik Wiig
Lite av fredsavtalen er gjennomført. Likevel er det et ugjenkallelig faktum at FARC-geriljaen har lagt ned våpnene.
Tron Ljødals kronikk påstår at fredsavtalen i Colombia har feilet. Han mener norske tilretteleggere ikke bør likestille geriljagrupper og regjeringer i fredsforhandlinger.
Lite av avtalen er gjennomført og flere avhoppere fortsetter som kriminelle. Likevel er det et ugjenkallelig faktum at FARC-geriljaen har lagt ned våpnene og nå er en ren politisk organisasjon. Norsk fredsarbeid er dermed en ubetinget suksess.
Les også: Tidligere FARC-leder ber om unnskyldning
Politisk fred
Til tross for regional lovløshet og økt kokaproduksjon, har fraværet av politisk væpnet konflikt skapt optimisme og fremtidstro. Politisk fred var trolig nødvendig for OECD medlemskap.
Med fredsavtalen kommer turister, handelsavtaler og internasjonal kapital, særlig innen landbruk og bioenergi. Gode lønninger og ordnede arbeidsforhold tiltrekker kokabønder og eliminerer dermed årsaken til volden.
FARC måtte lokkes til forhandlingsbordet uten å tape ansikt, våpennedleggelse kan lett oppfattes som en ren overgivelse. Forhandling mellom tilsynelatende likestilte parter og mange års finsliping på en 300 siders fredsavtale som detaljert beskriver samfunnsutviklingen, var trolig nødvendig for at FARC skulle frestå som en politisk aktør.
Partene visste trolig at dokumentet var verdiløst i øyeblikket våpnene ble innlevert. Prosessen er til dels et spill for galleriet. Ingen sittende regjering eller folkeavstemning kan binde folkevalgte forsamlinger, domstoler og kommende regjeringer.
Nederlaget
Indirekte kunne fredsavtalen likevel stake ut en helt ny politisk kurs for landet. En seier i folkeavstemningen ville dreie velgerne mot venstre, og flere folkevalgte med vilje til å implementere innholdet. Slik gikk det ikke. I overmot definerte avtalen en uønsket samfunnsutvikling for flertallet. Etter nederlaget snudde stemningen. Santos mistet støtte i parlamentet og implementeringen satt på vent og nå trolig gravlagt av nyinnsatte, høyreorienterte president Duque.
Ironisk tippet det norske kjønnsperspektivet avstemningen i feil retning. Ordet «kvinne» sto nevnt over 200 ganger og lesbiske, homofile og transseksuelle rettigheter var behørig understreket. Protestantiske frikirker og konservative katolikker mente avtalen truet familien som bærende samfunnsinstitusjon og stemte nei.
