Debatt

Kort sagt, mandag 6. august

  • Aftenpostens debattredaksjon

Trygdeytelser, hatpredikanter, omskjæring av gutter, narkotikapolitikk, petroleumsvirksomhet i Lofoten, DAB-omleggingen, dommerutnevnelser, Ammerud-blokkene, svømmeopplæring, plastavfall på Norway Cup, mannlige psykologer og om å miste et barn. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De enfoldige hatpredikantene

Den alltid reflekterende Knut Olav Åmås skriver i Aftenposten 1. august tankevekkende om hatretorikken som sprer seg i samfunnet generelt, og særlig innen sosiale medier. Åmås er redd «vi bare har sett begynnelsen». Innlegget bærer preg av oppgitthet og at vi mangler mottiltak.

En mulig strategi kunne kanskje være å stakkarsliggjøre hatpredikantene.

Folk som banner i annenhver setning gjør jo dessverre ofte dette fordi de har et svært begrenset ordforråd, ofte kombinert med manglende skolegang og lite dannelse.

Er vi nødt til å bite på agnet, både på krok, søkke og snøre, hver gang vi møter hatretorikk?

Hvis det å komme med hatefulle ytringer faktisk ble sett på som lite «kult», og også et tegn på mangelfulle utviklede sjelsevner, ville kanskje mye være vunnet.

Er denne strategien et forsøk verdt?

Peter Meidell, Oslo


Kostnadsjustering av trygdeytelser

I Aftenposten 17. juli mener statsviter Jan Erik Grindheim det vil bryte med EØS-avtalens frie bevegelighet om trygdeytelser kostnadsjusteres.

Hovedformålet med EØS-avtalen er å skape et indre marked som har flest mulig likhetstrekk med et nasjonalt marked. Men EØS-avtalen anerkjenner også et nasjonalt handlingsrom. Medlemsstatene kan begrense fri bevegelighet begrunnet i blant annet helse, miljø eller moral.

Det EØS-rettslige prinsippet om likebehandling innebærer at like tilfeller skal behandles likt, men også at ulike skal behandles ulikt. Dersom det utbetales en ytelse i et lavkostland som er lik ytelsen i Norge, er det en ulik behandling av like tilfeller. Det er ikke EØS-avtalens oppgave å sette noen EØS-borgere i en gunstigere økonomisk situasjon enn andre, men å skape likhet. Og prinsippet om forholdsmessighet innebærer at det skal være sammenheng mellom det man ønsker å oppnå og det man gjør for oppnåelsen.

Dersom ikke trygdeytelser kostnadsjusteres, vil tiltaket (eksport) kunne være uforholdsmessig holdt opp mot målet (fri bevegelighet).

Thomas Nordby, advokat (H)


Den ukyndiges tilsvar

Mats Liland og Geir Andersland hevder at min beskrivelse av barnekonvensjonen fremstår som «lite kyndig». Nå skrev jeg tross alt doktorgrad om konvensjonen. Det var ingen grundig analyse av ordlyden i konvensjonen, men det er ikke nødvendig fordi ordlyden alene ikke kan legges til grunn, uten å ta med konteksten. Omskjæring blir ikke et folkerettslig lovbrudd bare fordi noen leser det slik.

Saken er at Liland og Andersland tapte saken i 2014, da Stortinget vedtok Lov om rituell omskjæring av gutter. Loven ble vedtatt etter en grundig vurdering av de helsemessige, nasjonalrettslige og folkerettslige sidene. Liland og Andersland kan være uenig, men hvor er den internasjonale støtten? Ingen stater eller konvensjonsorganer tolker folkeretten slik de gjør. Det er altså ikke bare Stortinget og regjeringen som tar feil, men alle andre stater i verden.

Liland og Andersland sier at et flertall ønsker en aldersgrense. Menneskerettighetene er der nettopp for å gi minoriteter en minimumsbeskyttelse mot flertallets makt. Foreldres rett til å bestemme hva som er best for sine barn, i tråd med egen overbevisning, er en grunnleggende rettighet.

Å si at den historiske konteksten er viktig, er ikke å si at noen er «jødehatere». Det handler om hvordan man bør tolke konvensjonen. Når den juridiske konteksten er så tynn, må man ty til den historiske konteksten (Wien-konvensjonen om traktatrett, art. 32).

Hadi Strømmen Lile


Strenge straffer er bidrag i krigen mot narkotika

I Aftenposten (28. juli) kritiserer Dag Endal undertegnede og mener jeg har en virkelighetsfjern tilnærming til norsk narkotikapolitikk. Selv om innlegget ikke adresserer min hovedkritikk (forbudspolitikken) og preges av lite respekt, vil jeg gjerne få gi uttrykk for respekt for det forebyggende arbeidet blant barn og unge som han og mange andre gjør.

Dette arbeidet er ingen er imot. Det vi diskuterer, er om Norge skal videreføre forbudslinjen i narkotikapolitikken, eller om det finnes bedre metoder for å begrense de sosiale konsekvensene. For en nærmere omtale både av problemene i Norge og mulige løsninger viser jeg til Civitanotat 1/2015: Narkotikapolitikken: Behov for nye ideer og bedre løsninger.

Endal misliker begrepet «krigen mot narkotika» og omtaler det som et «retorisk triks». Men dette er en vanlig måte å omtale forbudspolitikken på, samt at våre strenge straffer for narkotikaforbrytelser nettopp kan ses på som et norsk bidrag i krigen mot narkotika. Et eksempel på hvordan denne krigen er relevant i Norge, er fremveksten av gjenger som Young Bloods. Ved å avvikle forbudet kan vi redusere pengestrømmene til organisert kriminalitet, regulere pris, tilgjengelighet og aldersgrenser. Samtidig kan vi spare milliarder i politi- og domstolsressurser, mens inntektene kommer staten til gode. Det vil kunne gi enda mer penger til sosiale formål og det forebyggende arbeidet som Endal er opptatt av.

Eirik Løkke, rådgiver Civita


Lofoten må åpnes for petroleumsvirksomhet

I Aftenposten 29. juli argumenterte AUF- leder Mani Hussaini for at Arbeiderpartiet på landsmøtet i 2019 må vedta å lukke Lofoten permanent for petroleumsvirksomhet. I AUFs miljøprogram er målet å stenge norsk petroleumsvirksomhet i 2035. Miljøeffekten ville blitt null, eller mer presist 1/5 del av globalt CO₂-utslipp. Effekten for det norske samfunnet blir imidlertid svært negativ i form av betydelig tap av verdiskaping, sysselsetting og velferd. Det er altså det AUF vil oppnå! I 2035 blir verdens befolkning 8,8 milliarder. Globalt energiforbruk vil bli på 17.000 millioner tonn oljeekvivalenter. Fossil energi (olje, gass og kull) vil stå for 76 prosent. Kjernekraft for 5 prosent, mens fornybar energi vil stå for 19 prosent. Fossil energi skal ikke stoppes. Den må gjøres utslippsfri! Lukk opp LoVeSe. Noen lystelig fremtid for miljøet, Norge eller for Arbeiderpartiets fremtidige velgeroppslutning blir det definitivt ikke av å følge AUFs hensiktsløse og destruktive petroleumspolitikk!

Jan B. M. Strømme, medlem i Industri Energi, pensjonist


DAB-bedraget

I sin hyllest til DAB-omleggingen (Aftenposten 6. juli) inviterer NRKs radiosjef Jon Branæs leserne til å komme med spørsmål («Hei, har du noe å spørre om?»).
Spørsmål: Hvem har ansvaret for å lure hele Norge til å tro at DAB er DAB? Tidligere har vi fått vite at DAB er gammeldags teknologi, DAB+ er det nye evangelium! Løp og kjøp DAB+mottakere og -adaptere, folkens – hvis dere vil henge med. (Sitat Branæs: «Apparater til DAB+ og adaptere selges jevnt og trutt.»

Et berg av fullt brukbare DAB/FM-apparater tårner seg opp, og tusenlappene får vinger. Hos forhandlere, bilfirmaer og verksteder fylles pengebingene, og staten håver inn hundrevis av millioner i moms. Selv måtte jeg ut med 4200 kroner for DAB+-adapter til min originalmonterte DAB1, DAB2/FM-radio. Det dreier seg tross alt om flere hundre tusen (millioner?) biler og husholdninger.
Jeg kan fortelle deg at jeg ennå ikke har hørt noen si noe positivt om DAB-omleggingen. De fleste synes å ønske hele DAB nord og ned.

Per Adeler, Haslum


Aftenposten som sensurorgan ved dommerutnevnelser

25. juli avfyrer redaktør Harald Stanghelle en voldsom bredside mot tingrettsdommer i Vadsø, Steinar Langholm, som av Innstillingsrådet er innstilt på 1. plass som sorenskriver i Kristiansand, under den slående tittelen «Den politiske dommer». Allerede før noen er utnevnt i stillingen, stiller Stanghelle spørsmålet som følger: "Sørlandets nye sorenskriver er redd «muslimene blir i flertall og tar styringen i Norge». Er han da habil til å dømme nordmenn med en annen tro enn den lutherske?"»

Det viser seg at Stanghelles sterke personangrep er basert på leserinnlegg fra Langholm for ca. seks år siden mens han jobbet i en lederstilling i politiet, noe som tydeligvis ikke var til hinder for å bli utnevnt til dommer i Vadsø for to år siden. Lederen i Innstillingsrådet har da også uttalt at disse innleggene hører fortiden til, men at de har vært kjent for medlemmene. Når angrepet attpåtil må anses som et forsøk på å utøve sensur, ved å ville påvirke situasjonen før embetsutnevnelsen skjer, synes jeg Stanghelle har tråkket over en grense. Samtidig kan man hevde at det sannsynligvis er større sjanse for at en muslim får en rettferdig behandling i norske domstoler enn det vil være for en nordmann å bli stilt for retten eksempelvis i Iran, eller i et land der de kun anvender shariabestemmelser i rettsanvendelsen. I Norge plikter dommerne å dømme i henhold til loven, uansett hvilke holdninger de har, og fordommer har vi alle.

Ole Christian Høie, advokat emeritus


Tvilsomt om Ammerud

Erling Dokk Holm skriver mye interessant om Ammerud-blokkene i Aftenposten 30. juli og viser bilder og en tegning som han mener understreker hans hovedpoeng. Dette er stort slått opp av avisen under to overskrifter: «Elegansen som forsvant» og «Skjønnhet som aldri ble realisert». Tegningen er en håndtegnet perspektivtegning som arkitekt Haakon Mjelva laget for å få frem de slanke gavlveggene i forhold til blokkenes betydelige lengde. Dette er en typisk skisse hvor arkitekten får godt frem hvor «luftig» blokkene virker fra hans «ståsted».

Men uansett fra hvor man betrakter disse blokkene, så får man det inntrykk som fotografiet i Aftenposten viser. Nemlig at blokkene er store, tunge og ruvende. Holms poeng er at det ikke skyldes Mjelva, men arkitektene hos OBOS som har beholdt blokkenes form og størrelse, men endret fasadeuttrykket. Dette er en påstand som er mangelfullt underbygget og som jeg mener er feil. For hvis man til sammenligning tegner blokkene som fotografiet viser med fasader som arkitekt Mjelva ønsket, så er det ikke gitt at det er bedre enn det som er bygget.

Ammerud-blokkene er i seg selv ikke stygge. Poenget er at de ikke passer her. Som en rapport fra Norges byggforskningsinstitutt tidligere godt dokumenterte: En lav og tett bebyggelse gir et langt bedre bomiljø og koster ikke mer enn den løsning som ble valgt på Ammerud.

Esben Jonsson, dr.ing. og spesialrådgiver i byggeteknikk, Oslo


Svømmeopplæring i utakt

Skolens kompetansemål knyttet til svømmedyktighet etter 4. trinn er relevant i debatten om svømmeopplæringen – og dessverre alt annet enn uproblematisk. Kompetansemålet krever at elevene skal falle uti på dypt vann, svømme 100 meter på magen, dykke ned og hente en gjenstand med hendene, hvile flytende i tre minutter, svømme 100 meter på rygg og til slutt ta seg opp på land.
Absolutte ferdighetskrav i et kompetansemål legger ikke til rette for hverken mestring eller inspirasjon for alle, og det tar ikke utgangspunkt i elevenes forutsetninger. Dette målet bryter med ideen vi kjenner fra andre kompetansemål: «runde» kompetansebeskrivelser som åpner for at så mange elever som mulig skal ha mulighet til å nå målene med en viss grad av måloppnåelse.

Kompetansemålet er satt på bakgrunn av et ønske om å hindre drukningsulykker og øke svømmedyktigheten til elevene. Et ønske alle deler. Det er likevel ingen grunn til at man skal fravike prinsippene som ligger til grunn for kompetanseutvikling i norsk skole og samtidig opptre i utakt med formålet i kroppsøvingsfaget.

Markus Johansen Aasland og Oda Eline Aasland, universitetslektorer, Universitetet i Sørøst-Norge


Plastbonanza på Norway Cup

Norway Cup påstår å være innovative i kampen mot forsøpling og plast, men er i praksis en miljøversting! Som frivillig vakt på en av Norway Cup-skolene, ble jeg sjokkert over søppelmengden vi skapte etter bare ett måltid. Alt er pakket i porsjonspakker. Til og med hver eneste osteskive og skinkebit. Det følger med plastkniver og papptallerkener, og alt kastes i samme haug, for her er det ingen sortering. Jeg tør ikke tenke på hvor mye usortert søppel Norway Cup genererer etter en uke med sine ca. 30.000 spillere.

Det finnes mange alternative nedbrytbare løsninger for både tallerkener og bestikk. Det finnes mer rasjonelle og bærekraftige måter å servere pålegg på. Og ikke minst; man kan med enkle grep sortere avfallet.

«Rydd en strand og vinn miljøstipend!», står det på norwaycup.no. Det er bra med kampanjer som oppfordrer til å være med på dugnad mot forsøpling. Det fremstår bare så lite troverdig når samme arrangør tvinger spillerne til å kaste store mengder plast ved hvert måltid. Det hjelper ikke å smykke seg med fine nettsider, fancy miljøslagord og politisk korrekte kampanjer, og samtidig lage gigantiske søppelberg av usortert avfall – hvor det meste er av plast! Norway Cup er en miljøsinke!

«Det er kunnskapen vår som er på avveie, ikke plasten», står det på plastvett.no, som bla. Norway Cup står bak. Under verdens største fotballturnering er det ikke tvil om at både kunnskapen og plasten er på fullstendig ville veier!
Norway Cup, skjerp dere!

Hans Olav Baden, Oslo


Vi trenger flere mannlige psykologer

Norsk Psykologforening mener at kvotering er et nødvendig virkemiddel for å øke andelen mannlige psykologer. Det viktigste argumentet er hensynet til pasientene. Vi må ha et behandlingstilbud som speiler befolkningens sammensetning og behov. Menn er overrepresentert i noen av de største samfunnsutfordringene knyttet til rus, vold og overgrep. Selv om mange menn ønsker hjelp uansett behandlerens kjønn, er noen temaer så sårbare at de ikke vil snakke med kvinner om det. For at terskelen for å søke hjelp skal bli så lav som mulig, må vi ta i bruk sterke virkemidler når alt annet er prøvd.

Kvotering er et slikt virkemiddel. Universitetene i Oslo og Bergen har i mange år forsøkt ulike tiltak for å rekruttere mannlige psykologer, uten hell. Psykologstudiet er et av de vanskeligste studiene å komme inn på, og marginene er små. Vi vet at kvaliteten på de nesten en tredjedel av mannlige søkere er svært høy, likevel er over 80 prosent av nyutdannede psykologer kvinner.
Kvinner er blitt kvotert inn i mannsdominerte yrker i mange år allerede. Nå trenger vi flere mannlige psykologer. Holdninger kan påvirkes på mange nivåer, og flere mannlige rollemodeller kan også øke menns interesse for å bli psykologer. At de i kraft av sitt kjønn kan bidra til at flere menn som sliter psykisk kan få hjelp, overskygger argumenter om «urettferdighet». Samfunnsbehovet er viktigst.

Det er på høy tid å ta befolkningens behov på alvor og sette i gang en prøveordning med kvotering.

Heidi Svendsen Tessand, visepresident, Norsk Psykologforening


Å miste et barn

Takk til Nina A. Næss for hennes kronikk i Aftenposten 1. august om hennes 12-årige datter Mia som tok sitt eget liv for tre år siden. Kronikken kaster et tragisk og viktig lys over hva det kan innebære å miste et barn, og hva som hjelper for å holde seg unna «den mørke sorgen».

Selv mistet jeg mitt eneste barn Ketil da han var 25 år gammel. Han tok også sitt eget liv – for 19 år siden. Når Nina Næss beskriver «vanlig» sorg og savn over plutselige og vonde dødsfall i egen familie, og det hun nå er rammet av, som er noe helt annet: «en mørk, mørk sorg som setter seg i kropp og sinn», så kunne det vært mine egne ord.

I likhet med Nina hadde også jeg et godt støtteapparat, i likhet med Nina klarte også jeg å komme meg unna den utmattende og voldsomme sorgen som en permanent og invalidiserende tilstand. Etter hvert i lengre perioder, «frikvarter», som ga meg krefter til en mer normalisert tilværelse.

Som aktiv i pårørendearbeid i mange år, har jeg også fått bekreftet generelle erfaringer om at etterlattes sorg og tap ikke går over, men kan mildnes, gi seg andre former enn i akuttfasen, viktigheten av hjelp og støtte, slik at livet kan normaliseres. Men: Å ikke kunne følge eget barn gjennom ulike livsfaser, med alt hva det innebærer, er det ikke mulig å komme over eller slette ut av eget liv. Det er en konstant sår og svært ensom følelse, som du bærer med deg også når du deltar i andres barn vei gjennom livet.

Bjørg Njaa, Oslo

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Debatt
  3. Omskjæring
  4. Narkotikapolitikk
  5. Olje og gass
  6. Harald Stanghelle
  7. Erling Dokk Holm

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 8. august

  2. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 11. august

  3. DEBATT

    Kort sagt, mandag 10. august

  4. DEBATT

    Kort sagt, fredag 7. august

  5. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 6. august

  6. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 5. august