Jeg leste et intervju i Rjukan Arbeiderblad med forfatter Jan Kristoffer Dale, hvor han påpekte at mange ikke tenker over at vi lever i et forskjellssamfunn.
Jeg tror han har rett. Og det selv om forskjellene er så lette å få øye på, også på Facebook.
Her er fem eksempler, etter hukommelsen:
1. Tenketankjuristen
Jurist i tenketank som 10:30 klager over at han endelig har kommet seg på jobb. De kom seg sent ut døren hjemme, han hadde glemt matpakke da han kom frem til barnehagen, måtte sykle hjem igjen og hente. Det ble noe annet styr, tida gikk, og når han så kom på kontoret, tok han seg tid til å skrive en offentlig klagesang til vennene sine på Facebook. Som alle øste sympati over ham.
Samme uke diskuterte tenketanken heltids- og deltidsstillinger i helsevesenet hvor de moraliserte over dem som sluntret unna, fullstendig blinde for at livet blir vanskeligere uten fleksitid.
2. Seminardeltagerne
Unge deltagere på seminar om politisk teori og etikk, gjengir foredrag fra arbeidsgiver hvor alle de «hårreisende» kravene fra sykepleierne blir gjennomgått. Blant annet har sykepleierne bedt om en time etisk refleksjon pr. arbeidsuke for å kunne diskutere forholdet til pårørende, problemstillinger knyttet til sykdom og død.
Kravet omtales som latterlig, et eksempel på hvor kravstore norske arbeidstagere er. Dette sies av unge profesjonelle, som altså har fått flere dager fri fra jobben for å diskutere nettopp etiske problemstillinger.
3. Kulturarbeideren
Kulturarbeider i skriveperm. Legger ut en lang harang på Facebook, blant annet om at det bråker når renholdspersonalet gjør rent på biblioteket han sitter og skriver på. Når han blir konfrontert med dette, sier han at biblioteket åpner 10. Det må gå an å rengjøre før det. Uten å reflektere over at det biblioteket kanskje ikke er det eneste stedet de ansatte skal rengjøre den dagen.
4. Kommentatoren
En politisk kommentator i avis klager over å ha måttet sitte og vente på legevakten i Oslo. Sier han gjorde det som et eksperiment, for å gi det offentlige en sjanse, men etter å ha fått dårlig behandling, varsler han at han nå går tilbake til det private.
Ingen refleksjon over hvorfor det finnes forskjeller mellom de to opplevelsene, ingen nysgjerrighet eller innlevelse, og dette fra en fyr som lever av å kommentere norske politiske forhold. (Opplevelsen han beskrev, hørtes forresten ut som en helt vanlig tur på legevakten.)
5. Politikeren
Til slutt en heltidspolitiker*, som i en Facebook-oppdatering skriver at hun startet dagen med et seminar og en debatt hun hadde glemt hun skulle delta i, oppdaget at voteringen var over da hun kom inn i Stortinget, for så å finne ut at det møtet hun trodde begynte 12, egentlig begynte 10:30. Hun avslutter innlegget med å gjøre narr av dem som ønsker sekstimersdag. For som hun skriver: Jeg lurer på hva folk som går fra jobb kl. 16:00, driver med resten av dagen. Syv timer fritid, og så vil de ha mer? Er det noe jeg ikke vet som skjer der ute?
Kanskje er det et forsøk på å være morsom, for hun forstår nok at mange må løpe fra jobb kl. 16:00, og helst før, for å rekke barnehage. Hun skjønner nok at folk har en familie å ta vare på, at de har andre forpliktelser utenfor den tiden arbeidsgiver kjøper av dem.
Oppdateringen gir likevel inntrykk av at hun lever i en annen verden enn dem hun som folkevalgt skal representere. Og om jeg kan være så ærlig: Hun lever i en enklere verden.
Hun har en jobb som skaper selvtillit, godt gasjert, uten pliktig oppmøte fra mai til oktober, raus pensjonsavtale og bekreftelser og frihet og status. Hun har enkle, ikke-fysiske arbeidsoppgaver, og selv om hun sikkert opplever stress, er det tydeligvis ikke verre enn at hun ikke trenger organisere en effektiv arbeidsdag eller holde avtaler. Jeg kjenner knapt noen med lignende frihet. Det er fristende å spørre hvordan hun i det hele tatt er i stand til å ta avgjørelser for andres arbeidsliv.
Mindre forståelse, mer mistro
Poenget er ikke å gjøre narr av disse personene. Jeg leser dem urettferdig, mistroisk, uten å legge godviljen til. For jeg vet jo at de helt sikkert er gode mennesker, jeg liker flere av dem, og tror de vil andres beste. Det er imidlertid påfallende å observere fraværet av innlevelse i andres liv. Når vi forstår hverandre mindre, mistror vi hverandre mer.
Problemet med økende forskjeller er ikke at naboen har råd til noe du ikke har råd til. Det er ikke misunnelse eller et behov for mer luksus. Det største problemet med materiell avstand er at vi forstår mindre av hverandres hverdag. Derfor utviser vi også mindre forståelse for hvilke problemer andre har, hvilke valg de må ta, og ikke minst, hvilke erfaringer som ligger til grunn for verdiene deres.
Heldigvis finnes bøker.
*Politikeren jeg nevner i innlegget, er Heidi Nordby Lunde, og det er etter avtale med henne at jeg deler navnet. Hun skrev i forrige uke et blogginnlegg som adresserer den kritikken jeg retter mot henne. Jeg hadde ikke lest blogginnlegget hennes før jeg skrev denne teksten, men anbefaler alle å lese det. Det viser svakheten ved min egen enkle oppsummering, og faren ved å ikke ha forståelse for hverandres situasjoner. Jeg skulle ønske jeg hadde lest det før jeg trakk hennes oppdatering inn i denne gjennomgangen.
Teksten ble først publisert på innleggsforfatterens Facebook-side.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter