Valgets repetisjoner | Paal Andre Grinderud

Nå er valget over. Det er fire år til neste gang. Mitt håp er at de som er valgt holder det de har lovet, uansett parti, skriver Paal Andre Grinderud.

I denne valgkampen har det, slik jeg ser det, vært veldig lite snakk om sårbare barn og unge som sliter og strever.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Da jeg var liten gutt ønsket jeg meg to ting; ny spilledåse og nytt bad. Far var i perioder ordfører i kommunen vi bodde i. Han kom hjem sliten på kveldene etter å ha frontet partiet han sto opp for dag og natt. Han sto på torg og på fabrikker og snakket med kvinner og menn.

Den gangen i 1968 var valg en alvorlig sak. Det var ikke noe en tullet med. Og, løgn eller delvise sannheter hold far seg god for å servere.

Det sa folk om far i bygda der vi bodde.

Korvaldveien 89

Far så sliten ut. Mor kokte kaffe og slo gruten som var igjen i kjelen over i en bøtte. Den skulle hun ha til rosene sine før vinteren kom. Far strøk seg over håret sitt, som han akkurat hadde kjemmet med brylkrem. Vi bodde i et fint og vakkert hus hvor røde roser vokste oppover den ene veggen. Helt opp til mors ansikt når hun kikket ut av soveromsvinduet sitt. Der sto hun og snakket med naboen vår, Borghild.
Far kom hjem en dag midt i valgkampen i 1968. Han hadde med en spilledåse til meg. Den var så fin. På toppen sto det to klovner som gikk rundt og rundt. Jeg satt meg ned ved kjøkken bordet og bare så og så på spilledåsen. Mor gikk rundt på kjøkkenet og nynnet. Så snakket hun litt med seg selv om hvor sliten far var. Hun glemte nok litt at jeg satt der og hørte. Hun tenkte nok ikke over at små gryter hadde også store ører, som det ofte ble sagt om barn som fulgte med.
Det gule huset var min trygghet og sanne hjem.

Løgn

I denne valgkampen har det, slik jeg ser det, vært veldig lite snakk om sårbare barn og unge som sliter og strever. Små mennesker som ikke har noen stemmerett og som kanskje ikke har et gult hus å bo i. Det har vært mye krangling og stress, sa en god venn av meg. Det er jeg helt enig i. Politikere som noen ganger er blitt trukket opp som spilledåser av sine rådgivere. Så har det kommet beklagelser i etterkant.

Er det slik vi ønsker at en valgkamp skal være?
Selvfølgelig skal vi tåle brød og sirkus som valgkamper er. Vi må også godta høy temperatur og barske debatter.

Men, det har vært noe jeg og flere med meg ikke har likt i år:

Valgmanesjen har vært så fylt av en unødvendig uro og bråk.

Hva om politikerne hadde satt mer fokus på å sikre samfunnet menneskelig sett for fremtiden? Løftet barn og unge som har foreldre som sliter seg i hjel. Det er mange gode og omsorgsfulle foreldre som aldri får hverdagene til å strekke til. De lever fra dag til dag.

Det hjelper lite å brenne for miljø og gode klimatiltak om en glemmer dem som skal arve vår velferdsstat. Glemmer det som ble lovet ved valget for fire år siden.

Er det løgn å ikke gjøre det en lovte som politiker på Stortinget? Tja, det er vel å ta litt for hardt i. Men, det er kanskje ikke så langt unna.

Jeg savner virkelig at barn og unge i krevende familiesituasjoner blir løftet opp til nye høyder. Gi dem den plassen de fortjener for at de skal kunne klare seg i fremtiden. Ikke bare prat og tomme ord som det er så lett å slenge ut av seg i vill fart når aviser og fjernsynskanaler er på plass.

Spilledåsen

Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg ser en spilledåse som spiller i vei en liten stund. Så blir det helt stille. Like stille som det ble da far døde i 1972. Far sto for det han sa i politikken. Mor innprentet det i ham nesten hver dag. I perioder var han ordfører i kommunen der vi bodde. Når jeg har møtt folk som husker far, snakker de alltid varmt om han.
Jeg har to klovner som henger i en sirkusstang. Hver gang jeg trekker opp spilledåsen begynner de å turne. Det minner meg om de dager som var gode da jeg var barn.

Nå er valget over. Det er fire år til neste gang. Mitt håp er at de som er valgt holder det de har lovet, uansett parti.

Kanskje det er på tide at vi som velgere blir litt mer buse mot politikerne? Setter de på plass i innlegg i avisene og på nett når de bryter tydelig løfter de har sagt. Jeg tror det er viktig for at demokratiet skal fungere i praksis.

Enkeltmennesker som våger å si ifra. Det vi ønsker oss aller minst i Norge er politikere som ender opp som spilledåser, som trekker seg selv opp igjen om fire år.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter