Kort sagt, onsdag 19. mai

Endret matematikkeksamen. Konflikten mellom Israel og palestinerne. Psykologiske tester. Koronavaksinen. Næringspolitikk. Transfobi. Avgifter og grensehandel. Overskudd i kulturinstitusjoner. Dette er dagens kortinnlegg.

Endret matematikkeksamen skal komme elevene til gode

Endringer i matematikkeksamen engasjerer. Som vi har sagt tidligere, hører vi ønskene om fortsatt å prøve ferdigheter uten hjelpemidler. Forutsetningen er løsninger som lar seg gjennomføre i en digital hverdag med nye læreplaner, og i det nye heldigitale systemet for eksamen og prøver.

Alle er enige om at solid kompetanse i matematikk er sentralt for samfunnet vårt, ikke minst med tanke på innovasjon og nytenkning i årene fremover. Dette er også viktige forutsetninger for kompetansen som er beskrevet i de nye læreplanene, og som eksamen skal prøve. Det er heller ingen stor uenighet om en generell digital utvikling av eksamen.

Debatten her er om én del av skriftlig eksamen fortsatt skal prøve ferdigheter uten hjelpemidler. Det er bare noen elever som trekkes ut til en slik eksamen. Standpunktkarakteren, som alle elever får, er en bredere og mer variert vurdering enn en tidsbegrenset skriftlig eksamen. Noen trekkes også ut til en muntlig-praktisk eksamen i matematikk som også gir rom for en bredere og mer variert prøving enn før. Det er altså flere muligheter til å vurdere sluttkompetanse, både med og uten hjelpemidler.

Vi inviterte nylig universitetene til å møte oss for å dele synspunkter og erfaringer med digitalisering av eksamen så langt. Vi skal fortsette å involvere organisasjonene og universitetene og jobbe for løsninger som ivaretar innspillene vi får, og vi skal fortsette utprøvinger med elever. Vi skal finne konstruktive løsninger som er til det beste for alle elever, både de som skal videre til realfagsstudier, og de som ikke skal det. Dette arbeidet har vi troen på at vi skal få til i fellesskap.

Sissel Skillinghaug , divisjonsdirektør og Per Kristian Larsen-Evjen, avdelingsdirektør, begge Utdanningsdirektoratet

Nei, det er ikke snakk om en enkel «boligkonflikt»

Flere beskriver det som skjer i Jerusalem som en «boligkonflikt» eller «uenighet/rettslig strid rundt eiendommer». Det er feil.

Palestinere i Israel er annenrangs borgere. De som bor på Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem har ikke statsborgerskap. Israelske statsborgere kan få boliger om de kan bevise eierskap før 1948. Dette gjelder ikke de 750.000 palestinere som ble fordrevet under Nakba («katastrofen», den arabiske betegnelsen på fordrivelsen av palestinerne). Tvangsutkastelsen av palestinere fra bydelen Sheikh Jarrah i Jerusalem er ikke en «boligkonflikt» – det er etnisk rensing. Det er videreføringen av Nakba og Israels ulovlige okkupasjon.

Den grunnleggende årsaken er Israels kontinuerlige angrep, etniske rensing og apartheid mot det palestinske folk. Årsaken er Israels gjentatte brudd på menneskerettighetene, folkeretten og apartheidkonvensjonen.

Alberte T. Bekkhus, leder i Rød Ungdom

Kvalitetssikring av tester må gjøres av eksperter

Psykologer og andre innen det psykiske helsevern bruker ofte tester som ikke er kvalitetssikret, skriver psykologspesialist Katharina Cecilia Williams 7. mai. Hun foreslår at for eksempel Helsedirektoratet eller Nasjonal metodevurderings «Nye metoder» skal stå for vurderingene.

Men byråkrater bør ikke trekke den endelige konklusjon om testers pålitelighet og gyldighet. Det må gjøres av et ekspertpanel av psykiatere og psykologer med utgangspunkt i universitetsmiljøene. Et samarbeid mellom de skandinaviske land vil være en fordel. Allerede i 1993 publiserte skandinaviske psykiatere et eget supplement om pålitelighet og gyldighet av de oftest brukte intervjuer, graderingsskalaer og spørreskjemaer i utredning av psykiske lidelser.

Avslutningsvis anfører Williams at leger bør slutte å snekre sine egne testsett hjemme i garasjen. Denne type flåsete kommentar om en faggruppe svekker hennes ellers relevante kronikk. Utsagnet blir dessuten nærmest komisk når de hyppigst brukte og validerte intervjuer, graderingsskalaer og spørreskjemaer som i dag brukes i utredning av psykiske lidelser, er utarbeidet av leger.

Ulrik Fredrik Malt, professor i psykiatri, Universitetet i Oslo

Kanskje er det farlig å ta koronavaksinen?

Jeg er en mamma som opplever å møte motstand både hos venner og familie når jeg forteller at jeg synes koronasaken er blitt hysterisk med årelange tiltak som på sikt kan skade mer enn en tross alt for de fleste ufarlig influensa. Jeg er legedatter og ble oppdratt til å gå på tur, spise sunt og selv ta ansvar for helsen min. Har derfor alltid vært sunn og frisk og ikke klaget.

Men nå vil jeg klage på Aftenposten. I et anonymt innlegg om en mamma som kalles konspirasjonsteoretiker (14. mai), gis det inntrykk av at slike som meg, som spør hvorfor ting skjer, kan være farlige. Kanskje det er farlig å la seg injisere med nye, genbaserte vaksiner som bare har midlertidig godkjenning? Det vil bare fremtiden vise, men jeg husker godt hysteriet rundt svineinfluensaen og vaksinen som skadet mange med sovesyke.

Jeg tror ikke Jorden er flat eller at president Joe Biden er død, men jeg har lest at Big Pharma er en bransje hvor penger har veldig stor makt, og at det er best å ta ansvar for egen helse.

Derfor håper jeg ikke mange blir bekymret etter å ha lest innlegget i Aftenposten. Problemet er ikke å få mamma tilbake til fortiden. Problemet er at vi dagens mennesker ikke lytter til hverandre med respekt, og at vi ikke tør å snakke om kontroversielle ting. Ingen har monopol på sannheten. Så lenge vi er friske og ikke har bedt om hjelp, bør vi la hverandre i fred og heller finne felles arenaer for hygge og vekst.

Anne Marie Haave, Oslo

Vellykket næringspolitikk

Jeg ønsker ikke å tvære ut debatten mellom Trygve Tamburstuen og meg, men jeg må tillate meg en liten replikk til slutt: 3. mai skrev Tamburstuen at «all erfaring nasjonalt og internasjonalt viser at utvikling av nye næringer krever selektive og målrettede virkemidler».

5. mai skrev jeg at det kunne være interessant å høre om denne omfattende erfaringen og hva slags virkemidler han sikter til. 12. mai får jeg svar, men dessverre ikke på det jeg spurte om. Tamburstuen er bare opptatt av petroleumsnæringen i Norge.

La meg derfor gjenta mitt hovedpoeng: Etableringen av Statoil og den norske petroleumspolitikken, som i mangt og mye (men slett ikke bare) har vært vellykket, har liten relevans for det vi diskuterer. Temaet er om det er fornuftig å føre en mer selektiv næringspolitikk med bruk av mer styring, mer subsidier og mer statlig eierskap.

Når jeg sier at vi har svært dårlige erfaringer med det, blant annet fra 1970- og 80-tallet, og fra nyere tid med for eksempel Aker Solutions, får jeg til svar at jeg må nøye meg med å se på Statoil og norsk petroleumspolitikk, som har vært vellykket.

Grunnen til at dette ikke er så relevant, er at det i oljen er en enorm grunnrente, og at Statoil ble etablert lenge etter at det var klart at oljen var en svært lukrativ ressurs. Grunnrente finnes ikke i alle de fremtidsnæringene som politikere i alle partier nå ser for seg. De vet heller ikke hvilke løsninger som vil være lønnsomme.

Når vi nå har behov for en bred transformasjon av økonomi og næringsliv, er det avgjørende at vi får frem et mangfold av mulige løsninger. Det sikres best ved å få markedet til å virke i miljøets tjeneste, blant annet ved å sette en pris på utslipp, og ved at vi fører en næringspolitikk som virker så generelt som mulig.

Kristin Clemet, leder i Civita

Nei, KrF er ikke transfobiske

Oda Sofie Pettersen skriver i Aftenposten at Kristelig Folkeparti er transfobisk.

Partiet har foreslått å endre lovverket til at man må være myndig før man gjør inngripende hormonell behandling som ikke kan reverseres. Det kan ikke være «direkte transfobisk».

Transfobi er avsky, frykt eller ubehag overfor transpersoner. Å mene at KrF nå tar til orde for transfobi på Stortinget er unødvendig sverting av politikeres ønske om å hjelpe sårbare mennesker i en utfordrende situasjon.

Antallet unge under 18 år som blir henvist til Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens, har økt fra mellom 10–20 pr. år frem til 2011 til opp mot 200 i dag. I samme periode har det skjedd en vanvittig sosial omdefinering av kjønn fra medfødt til opplevd. Da burde varsellampene lyse for de fleste.

Hva som er riktig å gjøre for å hjelpe denne gruppen, vet jeg ikke nok til å uttale meg om. Men vi kan ikke kalle folk som prøver, transfober.

Thomas Neteland, pastor

Bomskudd fra Aftenposten

Aftenpostens Andreas Slettholm hevder at lavere norske særavgifter ikke fører til mindre grensehandel og belegger dette med uttalelser fra en forsker. Historien viser at de tar feil.

Koronastengte grenser har vist oss hvilket potensial som ligger i å redusere norske avgifter til svensk nivå. Bare det siste året er det i alle fylker skapt flere tusen arbeidsplasser i dagligvaresektoren. Mange av disse forsvinner så fort grensene åpnes hvis forskjellen mellom norske og svenske avgifter forblir høy. Derfor er det viktig å sette ned avgifter på varer som folk reiser til Sverige for å handle.

Når grensene åpnes, skal jeg invitere Aftenposten til Danmark for å vise hva effekten av lavere avgifter på grensehandelsvarer betyr i praksis. Danskene opplevde stor handelslekkasje til Tyskland. For å flytte handelen hjem kuttet danske politikere kraftig i avgiftene. Fasiten var ikke til å misforstå: Grensehandelen bremset kraftig opp, og verdiskapingen ble flyttet hjem. Og ikke minst falt forbruket av typiske grensehandelsvarer fordi folk sluttet å hamstre.

Hans Andreas Limi, stortingsrepresentant (Frp)

Gaza brenner

Ordene mister sitt innhold i møte med de grusomme bildene av utbrente palestinske barn i Gaza. Den rettferdige israelske ilden skiller ikke stein fra barn, kvinner fra menn og trær fra gress. Alle blir brent, blir drept. Revet i fillebiter av de smarte israelske bombene. Døden kommer fra himmelen, bakken og havet, eksploderende barbarisk i verdens mest tett bebygde strøk.

Bombene fortsetter uten stans, uten skam eller den minste sjenanse både dag og natt. Og hvorfor vise sjenanse eller skjule sine forbrytelser under nattens slør? Det internasjonale samfunnet er lammet, kneblet og kuppet av de amerikanske vetoene som er blitt brukt over 40 ganger tidligere for å beskytte Israel i FNs sikkerhetsråd.

Gatene som skulle ha vært fylt med lukten av sukkerspinn og ferskt id-bakverk, er nå fylt med lukten av blod og krutt. De letteste gravene veier tyngst, og de korteste livene varer lengst i minnene. Bildene av de utbrente barna i Gaza taler sin sak tydeligere enn måneskinn i den mørkeste natt.

Abdulla Al Badri

Etterpåklokskap om overskudd

Aftenposten har nå skrevet to artikler om overskudd i 2020 hos enkelte kulturinstitusjoner som får offentlig støtte, og opposisjonen hiver seg på med store ord.

Kommentator Frank Rossavik oppsummerer i en artikkel: «I rimelighetens navn skal det sies at også Raja har operert innenfor usikre rammer», men også den kommentaren bærer preg av å ha fasit i hånd.

I min tid som kultur- og likestillingsminister har ikke alle avgjørelser vært riktige hele veien. Det har jeg vært åpen om. Derfor har jeg hele tiden sagt at vi justerer og endrer ordninger fortløpende.

Ingen har kunnet vite hvordan pandemien ville forløpe. I fjor vår innførte vi de strengeste restriksjonene i fredstid. Forestillinger ble avlyst, museer måtte stenge. Det var derfor et begrenset antall institusjoner som permitterte ansatte for en kort periode. Allerede i juni begynte institusjonene å ta de permitterte tilbake i jobb. Én av grunnene til det var at regjeringen allerede i mai i fjor bevilget 200 millioner kroner til musikk- og scenekunstinstitusjoner og museene. Det ga med andre ord svært etterlengtet trygghet.

Det andre jeg blir kritisert for, er at jeg er kommet i skade for å si at vi holder armlengdes avstand. Opposisjonen mener at armlengdes avstand handler om kunstneriske vurderinger. Det er én ting, men styrenes autonomi er minst like viktig. En statsråd burde ikke etter eget forgodtbefinnende gripe inn i hvert enkelt styres daglige drift. Opposisjonen må gjerne utvise en total mangel på tillit overfor institusjonenes evne til å drifte seg selv. Men jeg er overbevist om at kulturinstitusjonene rundt omkring i landet gjør sitt ytterste for kulturen og legger det til grunn i enhver avgjørelse.

Permitteringene skjedde i en svært uoversiktlig tid, og regjeringens midler til kulturinstitusjonene var avgjørende for å skape trygghet, aktivitet og forutsigbarhet. Eventuelle overskudd av midler vil komme oss alle til gode, også opposisjonen og Rossavik, gjennom publikumsrettet aktivitet i det øyeblikk det er mulig.

Abid Raja, kultur- og likestillingsminister (V)

Okkupantens narrativ

I hvilken verden kan vi bruke ord som sammenstøt når en part har våpen mens den andre ber? Hvordan kan det fremstilles som en konflikt om eiendomsrett når det i realiteten er en kolonimakt som gir seg selv retten til å ta over eiendom fra folk som har bodd der i generasjoner?

«Dette er en kamp mellom en kolonisator og de koloniserte. Det handler ikke om to jevnbyrdige sider som kjemper om et stykke jord. Vi har en kolonimakt og et innfødt folk som kjemper mot en etnisk rensing som har pågått siden 1948», sier Yonatan Shapira, tidligere kaptein i Israels flyvåpen. Norske medier legitimerer okkupasjonen ved å gjenta narrativet til okkupanten og fortsette å snakke om situasjonen på en nøytral måte.

Når norske aviser skriver «Hamas angriper – Israel svarer», forteller de en historie om en konflikt som oppstår og ikke om den eksisterende aggresjonen. Det fortelles en historie om to parter som er likeverdige, men Israel er overlegne og har alltid vært det. Bruker man ordet konflikt, skaper det et narrativ om at det har oppstått et slagsmål, og at årsaken er komplisert. Årsaken er enkel: Israel er en okkupasjonsmakt. Okkupasjonsmakter okkuperer land.

I sin nye rapport slår Human Rights Watch fast at Israel bedriver apartheid og forfølgelse av palestinerne. Til tross for at menneskerettighetsorganisasjoner og FN, samt offentlige personer og politikere uttaler tydelig sympati for det palestinske folket, blir man i norske medier gang på gang tvangsforet med setningen «Israels rett til å forsvare seg». Er det ikke den okkuperte som har rett til å forsvare seg fra okkupanten?

For første gang kan ikke mediene ta full kontroll over narrativet rundt Palestina. Vi må fortsette å spre og dele det som skjer. Vårt fremste våpen er sosiale medier, og det må vi ikke undervurdere. Vi må presse våre politikere til å stå på den undertryktes side og aldri den som undertrykker.

Celestyna Hamad, norskpalestiner