Verdenshistorisk høyrepopulisme
Mediene har i forbløffende høy grad akseptert Terje Tvedts allmenne høyrepopulisme og grove klimamisforståelse.
Påfallende få anmeldere av professor og forfatter Terje Tvedts to siste bøker har sett noe problematisk i at han begrenser menneskerettigheters gyldighet til Vesten.
Heller ikke i at han snakker grovt usant om innvandreres ulovlige ankomst og muslimske særkrav. Eller i at han fremstiller Norge som et nasjonalt ødelagt land, diktatorisk styrt av en «swamp» av eliter knyttet til bistand og innvandring.
Så langt jeg har sett, har ingen kommentert det klare klimapolitiske budskapet i siste del av Verdenshistorie. Med fortiden som speil..
Selvmotsigelse om fortiden
Boken åpner med å ta avstand fra «historiens politisering» og det å være «partisk fortolker av fortiden». Han erklærer til og med at «verdien av å studere fortiden ligger i at den er avsluttet».
Men som boken viser, er han svært glad i nettopp å mene noe om vår tid. Så han ender med en narratologisk artig, men logisk uakseptabel selvmotsigelse om fortiden: «Den er som et åpent, men avsluttet drama.»
Donald Trump sa i Davos i januar i fjor: «To embrace the possibilities of tomorrow, we must reject the perennial prophets of doom and their predictions of the apocalypse. They are the heirs of yesterday's foolish fortune tellers.» Tvedt spør på sin side om «frykten for klimaendringer gjør sumerne til våre samtidige, og skaper nye områder for moderne orakler i Delfi».
Klimaaktivist Greta Thunberg bør forstås i lys av historien, mener han, og lanserer en grotesk sammenligning: Mens voksne aztekere for 500 år siden «kastet barn utfor klippene som offer til regnguden Tlaloc for å forhindre naturkatastrofer», var det nå et barn fra Sverige som «krevde ofre av de voksne og av lederne i verdenssamfunnet».
Misforstår dagens klimaforskning
Tvedt sier at statens ledelse «tidligere» ville påvirke klimaet ved å blidgjøre gudene og lytte til «Oraklet i Delphi, Michel de Nostradamus og Volven i Voluspá».
Men nå er det vitenskapen som har fått «definisjonsmakten». Ikke bare over klimaets fremtid, men også over hvordan det kan endres eller bevares, heter det. «De siste årene har naturvitenskapelige forskere i stadig større grad fylt rollen som sannsigere om fremtiden. Det brukes ikke lenger kaffegrut eller tarotkort, men uhyre kompliserte, datasimulerte modeller basert på naturvitenskapelig teori (...) .»
Verdenshistorikeren spør: «Hva vil det bety for politikkens vesen at ansvaret ikke bare for økt arbeidsløshet og eiendomsskatt, men også dårlig vær blir lagt på politikernes skuldre, eller når regnfulle dager kan bli et argument for å stemme mot Erna Solberg og hennes etterkommere?»
Tvedt påstår feilaktig at klimaforskningen gjør «vår samtid eller 2030 eller 2040, til den nye ‘normalen’, året da målet er at klimaet skal stabiliseres, som om det er det ‘egentlige’, en slags idealtilstand, som gjenopprettes».
Han hevder at «slike ahistoriske forestillinger om et ‘normalt’ klima er en fiksjon». Helt fra de første sivilisasjonene oppsto «har organiserte samfunn måttet håndtere og tilpasse seg radikale, klimatiske forandringer».
Slik kommer han altså også med en klimapolitisk anvisning. Donald Trump og mange politisk nærstående vil slutte seg til disse synsmåtene. Det er synsmåter som ganske enkelt helt grunnleggende misforstår dagens klimaforskning og strevet med å møte en historisk enestående situasjon: De raskeste klimaendringene i menneskenes historie, skapt av menneskelig aktivitet de siste par hundre årene.
Tvedts allmenne høyrepopulisme
Verdenshistorie. Med fortiden som speil. er møtt med faglig solid kritikk på ulike områder av blant andre historikerne Tore Linné Eriksen, Harald Bøckman og Jarle Simensen.
Men mediene har i forbløffende høy grad akseptert Tvedts allmenne høyrepopulisme og grove klimamisforståelse i bestselgerbøker smekkfulle av grove faktafeil og andre brudd med elementære akademiske dyder.
Det hevdes for eksempel, ved hjelp av sitatfusk, at Norge har ført en bevisst «multikulturalistisk» politikk siden 1970-tallet. Det hevdes også at det ikke var noen grunn til å bry seg om samene tidlig på 1960-tallet – mens «samekomiteens» nyskapende innstilling sto til debatt i og omkring Stortinget. Dessuten at pakistanske innvandrere har krevd egne muslimske kommuner. Det er ingen referanser hverken til forskerkolleger eller Human Rights Service når han henter stoff fra dem.
NRK lot ham sette rekord i salgspromoterende opptreden de siste månedene av fjoråret.
Dette er min siste offentlige ytring om Tvedt og hans verk. Norge som land har ikke god grunn til å se ned på utbredelsen av høyrepopulisme hverken i USA eller andre steder.
