Debatt

Som norsk jøde kan jeg ikke akseptere dette!

  • Rolf Kirschner
    tidligere formann og forstander, Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo

Ved Carl Berner i Oslo ligger en minnepark etter Carl Fredriksens Transport og flyktningruten til Sverige. Foto: UKJENT FOTOGRAF

Som norsk jøde kan jeg ikke akseptere at mitt samfunns «offerrolle» og historie baseres på at historiske fakta endres, og at flere navngitte personer får sine navn besudlet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Marte Michelets bok Den største forbrytelsen (2014), bygget på familien Braudes skjebne, åpnet manges øyne for krigens behandling av Norges jødiske samfunn. Det var som om en «åpenbaring» fant sted – «dette visste vi ikke».

For den som ville se, var dette merkelig.

Etterkrigstidens mange bøker behandlet både dette og antisemittismen i mellomkrigstiden.

Allerede i 1949 kom Moritz Nachtsterns bok Falskmyntner i blokk 19, om transporten og Auschwitz. En lang rekke bøker fulgte på 1900-tallet. De var skrevet av jødiske og ikke-jødiske forfattere, som Sachnowitz, Benkow, Ulstein, Ottosen med flere.

Det ble utgitt offisielle verk som Våre falne. Det kom mange avis- og debattinnlegg, særlig ved rettsoppgjøret, som ved dommen mot Wagner og Rød.

Antisemittismen er særlig belyst av Per Ole Johansen. I tillegg kom debatter og artikler om «slaktesaken» i avisene.

50-årsmarkeringen i 1995 og Bjørn Westlies samtidige funn ble starten på «jødebooppgjøret» i 1999, som ga midler til opprettelsen av HL-senteret og Jødisk Museum i Oslo.

Dette la grunnlag for ny forskning som, gjennom mange bøker, doktorgrader og masteroppgaver, har belyst deportasjonen og likvideringen av den norsk-jødiske minoriteten.

Debatt i det jødiske samfunnet

Da Michelet kom med den prisbelønte boken Hva visste hjemmefronten i 2018, ble tilsynelatende mange «pidestaller» revet og «sannheter» forkastet. Debatten ble kraftig.

Mange historikere mente at mye av arkivmaterialet boken bygget på, var «feiltolket» og endret, slik at konklusjonene ble feil. Det gjaldt blant andre to av forfatterne til den aktuelle «motboken», Bjarte Bruland og Mats Tangestuen.

Også innad i det jødiske samfunnet ble det en hard debatt. Det er et lite samfunn som, spesielt i disse tider, med politivakter foran våre institusjoner, ikke liker å eksponere seg. Mange av oss var uenige i bokens konklusjoner. Det var tydelig både i interne debatter med forfatteren og på stormøtet i Folkets Hus i desember 2018.

Mange av oss støttet historikerne og var spesielt opptatt av at personer bak Carl Fredriksens Transport, som året før var blitt æret med «Yad Vashems Ærespris: Righteous Among the Nations» ved en seremoni i Oslo rådhus, plutselig ble karakterisert som menneskehandlere og profitører.

Pålitelig kvalitetskontroll

Jeg sitter med min families arkiver fra flyktningtilværelsen i Sverige foran meg, sammen med Riksarkivets dokumenter.

Navnene på dem som takserte familiens bolig og eiendeler, juristene som overdro leiligheten til en hjemvendt frontkjemper, kvitteringer for møblement som ble oppbevart på grunn av spesielle omstendigheter.

Dette er fakta, ting som ikke kan endres, navn som ikke kan slettes, hendelser som har funnet sted.

Slikt materiale må vurderes og behandles korrekt dersom bearbeiding skal finne sted.

Jeg oppfatter at «motboken» til Berggren, Bruland og Tangestuen er en pålitelig kvalitetskontroll av Michelets bok. De sier at fakta er endret og utelatt, slik at konklusjonene er blitt endret.

Som norsk jøde kan jeg ikke akseptere at mitt samfunns «offerrolle» og historie baseres på at historiske fakta endres, og at flere navngitte personer, spesielt politimannen Alf Pettersen, som satte livet på spill utallige ganger, får sine navn besudlet. Det kan jeg ikke akseptere!

Da hjelper det ikke at forfatteren, etter mange protester, også i Aftenposten, maner til samarbeid. Det burde man i så fall ha forventet ved debatten for to år siden.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  1. Les også

    Bokanmeldelse: Slakt som nærmer seg karakterdrap

  2. Les også

    Marte Michelet svarer på kritikken: – Det er norsk historieskriving som har vært selektiv og fordreid

  3. Les også

    Hovedfunnene i «Hva visste hjemmefronten?» står like støtt som før

  4. Les også

    Bergren, Bruland og Tangestuen: Lite tillitvekkende fra Gyldendal

  5. Les også

    Mona Levin: Takk for at vi ble reddet over grensen!

  6. Les også

    Marte Michelet svarer forfatterne av «motboken»: Vi kunne vært allierte

  7. Les også

    Berggren, Bruland og Tangestuen: Nye feiltolkninger av kilder i Michelets kronikk

Les mer om

  1. Krigshistorie
  2. Andre verdenskrig
  3. Antisemittisme
  4. Norge