Debatt

Hvordan skulle jeg klare å ta igjen? | Paal Andre Grinderud

  • Paal Andre Grinderud, forfatter og skribent
OPT_sp05782b_doc6ojreeqwvs011yrigd4i_doc6ojrmrz2cf71maw0qrb-tU3fTy3qeO.jpg

Rektor sa noe jeg aldri klarer å glemme: «Du må huske å ta igjen. Du er en gutt og ikke en jente, vet du.»

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg leste følgende for få dager siden i Aftenposten: «Eleven holdt et askebeger foran den jødiske gutten og sa: Det er sånn ditt folk ser ut». Jeg måtte lukke øynene.

Paal-André Grinderud

Det første jeg tenkte var: Når skal det bli slutt på denne jævelskapen? Her må det harde ord til. Jeg minnes så altfor godt min egen oppvekst fylt av mobbing. Det var liksom ikke nok for meg at mor drakk og far var død. Nei, plageåndene fant på stadig nye ting.

Grisebanket hver uke

Far døde i 1972. Mor fikk sjokk og gikk mer eller mindre inn i sin egen verden. Mer skal jeg ikke si om mor i dette innlegget. Min historie er kjent for flere i Norge. Jeg drømte hver natt at far måtte komme tilbake for å rydde opp.

Senere i mitt liv har jeg møtt mange unge mennesker som har fått psykiske problemer og selvmordstanker på grunn av mobbing.

Skolen ga med åpne øyne blaffen

Tidlig på syttitallet var ikke mobbing noe tema. På den ungdomsskolen der jeg gikk, var det helt vanlig at noen ble mobbet. Det var ikke mange som grep inn. Jeg hadde en lærer i kjøkkenskole som reddet meg med sin omsorg. Klasseforstanderen min ga blaffen. Han så hva som skjedde, men valgte ikke å gripe inn. Han kalte meg for pysa.

Jeg ble rett og slett grisebanket hver eneste uke. Noen tok mine støvler midt på vinteren. Jeg fikk dem aldri igjen. Mor hadde dårlig råd, så jeg ante ikke hvordan jeg skulle få nye. Skolen ga med åpne øyne blaffen. Jeg, og andre som ble mobbet, var en sak de helst ikke ville ta i.

Jeg ble en gang kalt inn til rektor. Han sa at jeg var et uromoment i klassen. Jeg sa nesten lydløst at jeg var så redd for friminuttene at jeg ikke kunne sitte stille. Han smilte og sa noe jeg aldri klarer å glemme: «Du må huske å ta igjen. Du er en gutt og ikke en jente, vet du».

Hvordan skulle jeg klare å ta igjen?

Blodet rant

Etter at min oppveksthistorie ble kjent i mediene, har flere av dem som mobbet meg, bedt meg om unnskyldning. Det har vært, og er, sterkt for meg. Det jeg plages med fortsatt, er at fortellinger om mobbing aldri ser ut til å ta slutt. Det bare fortsetter og fortsetter i det uendelige.

Det var viktigst å treffe meg i ansiktet. Jeg husker at snøball etter snøball traff meg.

Hvorfor? Jeg tror det er viktig for alle skoler å ha en som har overordnet ansvar for kampen mot mobbingen. Klarer ikke rektor å ta ansvar, noe vi har sett i flere tilfeller, må noen andre ta over. Hver skole bør ha et mobbeteam som rykker ut når det kommer varsel om mobbing. Det er viktig at de gjør noe med én gang, og ikke venter på at det skal bli bedre. Det blir det ikke!

Jeg husker så godt den gangen jeg sto der, bundet til et tre. Det var viktigst å treffe meg i ansiktet. Jeg husker at snøball etter snøball traff meg. Til slutt tenkte jeg bare: Det gjør ikke vondt, dette skjer ikke.

Til slutt var det en av guttene som hylte ut at de andre måtte stoppe. Det var fordi jeg blødde så kraftig neseblod.

Jeg kom tilbake til skolen. Klasseforstanderen min sendte meg hjem for å skifte. Han spurte aldri hvorfor jeg blødde. Jeg glemmer aldri forakten i ansiktet hans. Den sitter i meg som en vaksine. Det var så vondt ikke å få hjelp.

Spark rektorer

Vi har alle plikt til å gripe inn mot mobbing.

I den saken som Aftenposten beskriver, forteller elever at lærere og rektorer sier: «Dette må du tåle».

Nei, ingen skal måtte tåle dette.

Dette innlegget er også til deg, Torbjørn Røe Isaksen.

For meg er det sørgelig å se at historien gjentar seg 40 år etter jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg ber om at undervisningsministeren straks setter det han snakker så ofte om ut i praksis, og krever at det må bli stopp på mobbing. Dette innlegget er også til deg, Torbjørn Røe Isaksen.

Det er faktisk ikke noe tema for diskusjon. Du må gjøre jobben din! Det vil komme nye elever som blir plaget, og flere får livet sitt ødelagt for alltid. Noen velger å ta sitt eget liv. Det er så vondt å tenke på. Jeg vil takke min lærer i kjøkkenskole, som det het den gangen, for at jeg overlevde. Hun viste meg hva godhet er.

Og noe annet: Spark rektorer som ikke tar dette på alvor. De har ikke noe i en skole å gjøre.


Mer av Paal Andre Grinderud:

Les også

  1. Kanskje du i år kan lage en kalender til barnet ditt og skrive i første luke: I år skal du slippe å se meg full på julaften

  2. «Vil vi alltid være fattige, vi? spurte gutten. Moren klemte ham»

  3. – Jeg blir hjemløs

Mer om mobbing og skolemiljø:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Debatt
  2. Ungdom
  3. Mobbing
  4. Skole