Vil vi noen gang forstå Anders Behring Breivik?
Kanskje må vi slå oss til ro med at vi aldri får slått oss til ro.
I kjølvannet av den rettslige behandlingen av Anders Behring Breiviks søknad om prøveløslatelse har det blomstret med vurderinger av mannens psykiske helse og diagnoser. Akkurat som under rettssaken mot ham i 2011.
Gjennom årene har det vært forsøkt å klistre en rekke diagnoser på massedrapsmannen: paranoid schizofreni og vrangforestillingslidelse (paranoid psykose), narsissistisk-, dyssosial- og sadistisk personlighetsforstyrrelse, Tourettes syndrom, Aspergers syndrom og syfilis.
Sakkyndig Randi Rosenqvist mente også at han tilfredsstilte kriteriene for psykopati.
Det viktigste skillet i debatten går mellom to leire, akkurat som i 2012: De som mener at Breivik er psykotisk, og de som hevder at Breiviks måte å opptre på vitner om alvorlig personlighetsforstyrrelse.
En personlighetsforstyrrelse er kjennetegnet av klare forstyrrelser i måten man tenker, føler og handler på, på tvers av situasjoner og personer.
Virkelighetsbrist
Når han i Skien tingrett fremkaster merkelige ideer som at han var hjernevasket i 2011, ble radikalisert av etterkommere etter tyske SS-soldater og fikk ordrer fra et høyreorientert «kollektiv» om å reetablere Det tredje rike, høres han ut som en person med klar virkelighetsbrist.
Det er ikke vanskelig å registrere uttalelser fra Breivik som til forveksling kan minne om personer som har psykose.
Samtidig: Tidligere president Donald Trump hevder fortsatt at han vant valget i USA i fjor.
Tilhengere av QAnon hevder at Hillary Clinton tilhører en pedofiliring som drikker barns blod.
Enkelte religiøse ledere påstår at de som tar koronavaksine, blir homofile.
Likevel blir ikke disse ansett som psykotiske. I stedet blir ideene deres betraktet som «sprø», slik psykiater Rosenqvist beskriver Breivik. Man kan man si mye «sprøtt» uten at man er psykotisk.
En hypotese
Hvorfor er det så vanskelig å finne ut av massedrapsmannens psykiske fungering, diagnose og eventuelle tilregnelighet? Etter å ha fulgt ham helt siden rettsforhandlingene i 2012 har jeg undret meg over dette.
En glatt hypotese er at han er så personlighetsmessig oppløst og fragmentert at han beveger seg, psykisk sett, i ytterkanten av de tilstandene som er trukket opp mellom psykoselidelser og personlighetsforstyrrelse.
Personer i den første gruppen kan ha ideer som er uten rot i virkeligheten (realitetsbrist), mens mennesker med personlighetsforstyrrelse kan ha sære, aparte eller bemerkelsesverdige ideer, men likevel ikke ha tapt virkelighetsoppfatningen.
Slå oss til ro
Når man stiller en diagnose, er det ofte basert på klinisk skjønn, og helsepersonell har ulik vektlegging av symptomers betydning. Breivik opptrer grandiost, fremkaster urealistiske storhetsforestillinger, er svært opptatt av oppmerksomhet og synes å være totalt blottet for empati. Samtidig føler han seg berettiget til spesialbehandling.
Denne måten å te seg på kan både oppfattes som realitetsbristende og psykotisk - eller som personlighetsforstyrret. Mannens skjøre psykiske fungering gjør at symptomene hans stadig gnisser mot de grensene som er satt for ulike diagnoser.
Det gjør at han fremstår realitetsbristende for noen og personlighetsforstyrret for andre.
Skulle den nevnte hypotesen ha noe for seg, kommer vi aldri til å få plassert ham i en kategori vi kan slå oss til ro med. Kanskje må vi slå oss til ro med det.
