Debatt

Britene slår seg aldri til ro i EU, men det betyr ikke at de velger å gå ut | Per Edgar Kokkvold

  • Per Edgar Kokkvold
    Spaltist

En eventuell støtte fra Londons overborgermester Boris Johnson (t.v.) kan bli avgjørende for om statsminister David Cameron får med seg britene i kampen for fortsatt EU-medlemskap. TOBY MELVILLE

Jeg tror fortsatt at Storbritannia velger å forbli innenfor, ikke av kjærlighet til EU, men av frykt for å stå utenfor.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den 31. mai i fjor skrev jeg her i avisenat de som var bekymret for at Storbritannia ville komme til å forlate EU, like godt kunne slutte med det.

Per Edgar Kokkvold Morten Uglum

Det var selvfølgelig en dristig påstand, muligens også dumdristig. Det får vi snart se.Den 18. og 19. februar møtes EU-toppene for å godkjenne avtalen de håper skal legge grunnlaget for fortsatt britisk EU-medlemskap, en avtale det er opp til det britiske folk å ta stilling til. Statsminister David Cameron vil ha folkeavstemningen allerede 23. juni. Blir ikke EU-lederne enige torsdag og fredag eller senest i begynnelsen av mars, må avstemningen utsettes til høsten, eller til neste år, noe Cameron prøver å unngå.

Det må innrømmes at det ser mørkere ut for ja-siden i dag enn da jeg for ni måneder siden uttrykte meg så eplekjekt.

Mistillit til meningsmålinger

Det er nå praktisk talt dødt løp mellom ja— og nei-siden, etter at en nesten hysterisk EU-fiendtlig høyrepresse har raljert over «den tynne grøten» Storbritannia er blitt lovet i forhandlingene med EU.

Men meningsmålinger har ikke lenger den status de en gang hadde. Ikke etter uavhengighetsbølgen i Skottland, som ble oppdaget først da det nesten var for sent å redde unionen, de konservatives triumf ved parlamentsvalget i fjor vår, som ingen av de mange meningsmålingsinstituttene forutså, og ikke minst etter valget av Jeremy Corbyn som ny Labour-leder, noe som kom fullstendig overraskende på absolutt alle, også på Corbyn selv.

Ingen EU-entusiasme

Både Corbyns forgjenger Ed Miliband og de tre som konkurrerte med Corbyn om partilederjobben, var ivrige «europeere». Corbyn selv er en gammel EU-motstander som nå meget mot sin vilje har skiftet standpunkt, tvunget av sitt eget parti, men han kommer ikke til å kaste seg inn i striden med noen som helst entusiasme. Nylig kastet han Pat McFadden som «Europa-minister» i Labours skyggeregjering – fordi McFadden var mer entusiastisk til EU enn til Corbyn.

Det liberaldemokratiske partiet er like EU-vennlig som før, men det er veldig lite igjen av partiet.

Gjeldskrisen og EUs ydmykende behandling av grekerne har i hvert fall ikke styrket EUs aksjer i Storbritannia.

Dessuten er britene skremt av den enorme flyktningstrømmen til Europa.

Minister mot minister

I mai i fjor skrev jeg at det ikke er resultatet av den kommende folkeavstemningen som er det mest spennende, men om Cameron opphever det kollektive regjeringsansvaret og fristiller sine ministre, slik at de kan slåss på hver sin side i EU-kampen.

De som er kjente, er ikke samlende, og de som kunne samle, er ikke kjente.

Nå har Cameron gjort nettopp det. Men det er ikke et tegn på styrke. Tvert imot. Statsministeren lar statsråder tale sin egen regjering midt imot, fordi alternativet ville bety at flere ministre trekker seg og partiet splittes.

Jeg står på mitt

Likevel tror jeg fortsatt at Storbritannia, utenforlandet innenfor, velger å forbli innenfor, ikke av kjærlighet til det EU man tross alt er en del av, men av frykt for hva utenforskapet vil medføre.

Det er selvfølgelig knekkende likegyldig hva jeg måtte mene om saken. Spørsmålet er om min analyse er korrekt. Og det tror jeg den er:

For det første er det ikke enkeltheter ved forhandlingsresultatet som avgjør folkeavstemningen, selv om kritikerne måtte ha rett i at det Cameron har oppnådd, ikke er så mye å skryte av. Folk legger ikke avgjørende vekt på «nødbremse»-begreper og alt det andre som elitene nå så heftig diskuterer.

Londons overborgermester Boris Johnson kommer til å havne der hvor han mener Boris Johnson er best tjent med å være.

For det andre har det ikke lykkes den mangslungne nei-siden å skaffe seg landskjente, høyt respekterte og samlende lederskikkelser. De som er kjente, er ikke samlende, og de som kunne samle, er ikke kjente.

Samling rundt Cameron

For det tredje kan det se ut som alle de landskjente EU-kritikerne i det konservative parti havner på ja-siden: Innenriksminister Theresa May har mer enn antydet at hun kan godta det regjeringen har oppnådd på hennes eget ansvarsområde. Justisminister Michael Gove har, sier de som kjenner ham, valgt å følge Cameron fremfor sin overbevisning. Philip Hammond ble omvendt da han flyttet fra Forsvars- til Utenriksdepartementet, og – som alle utenriksministre – trives han selvfølgelig i Brussel, alle diplomaters paradis.

Finansminister George Osborne er blitt EU-tilhenger fordi han mener Storbritannia er best tjent med medlemskapet, mens Londons populære og overambisiøse overborgermester Boris Johnson kommer til å havne der hvor han mener Boris Johnson er best tjent med å være.

Det som kommer til å avgjøre den britiske EU-striden, kan sies med to ord: Usikkerhet og frykt.

Johnson vil bli partileder og statsminister etter Cameron. Hvis vinden fortsetter å blåse nei-sidens vei, havner Johnson på nei-siden, hvor han da blir den opplagte lederskikkelsen.

Og det er ingen tvil om at Johnson vil trekke mange med seg. En meningsmåling fra YouGov gir ja-siden et knapt forsprang, 41-38, dersom Cameron og Johnson går hver sin vei, mens ja-siden vinner klart, 51-31, dersom de to står sammen om fortsatt EU-medlemskap.

Frykt og usikkerhet

Størstedelen av næringslivet og fagbevegelsen tilhører ja-siden. Det samme gjør alle de viktige finansinstitusjonene. Det betyr mye, men ikke nødvendigvis alt, som en rekke folkeavstemninger i flere EU-land, både om traktater og fellesvaluta, tydelig har demonstrert.

Det som kommer til å avgjøre den britiske EU-striden, kan sies med to ord: Usikkerhet og frykt.

Øyfolket liker ikke EU, men hvis ja-siden klarer å skape tilstrekkelig frykt blant folk om hva alternativet innebærer, vil britene velge det de ikke liker fremfor det de frykter. I slike situasjoner foretrekker man det kjente fremfor det ukjente. Bare enda en euro-krise og en ny, gigantisk flyktningstrøm til Europa kan endre dette.

Statsminister Cameron har alt gjort det klart at hans kampanje vil dreie seg om velstand og sikkerhet innenfor EU, kontra usikkerhet og økonomisk tilbakeslag utenfor. Lederen for en nystiftet konservativ kamporganisasjon beskylder EU-motstanderne for å gamble med Storbritannias økonomiske suksess. Andre har sagt at nei-siden ber velgerne ta et gigantisk skritt ut i det ukjente.

En minister sier at britisk utmeldelse av EU vil bety en alvorlig svekkelse av det sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom Europa og USA. En anonym statsråd sier til det konservative tidsskriftet Spectator: «Hvem blir gladest om vi stemmer nei? Vladimir Putin. Og er det virkelig det vi vil?»

Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Men usaklighet hører jo politikken til.

kokkvold@online.no

Twitter: @Kokkvold


Kampen om britisk EU-medlemskap:

Les også

Her er totalslakten Cameron våknet opp til i dag

Cameron vil kutte:

Les også

Innspurt i britiske EU-forhandlinger

Podkast om EU og britene:

Les også

Hvorfor er britene så sinte på EU?

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Debatt
  2. Storbritannia
  3. Europa

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    «De skyldige» for brexit | Per Edgar Kokkvold

  2. KOMMENTAR

    Britene har ikke fått med seg at Labour er et ja-parti | Per Edgar Kokkvold

  3. KOMMENTAR

    Boris Johnson - de konservatives foraktede favoritt | Per Edgar Kokkvold

  4. LEDER

    Aftenposten mener: Ingen gunstige utfall av britisk valg

  5. VERDEN

    19 tweets som oppsummerer kaoset i britisk politikk etter Brexit

  6. KOMMENTAR

    Slik Theresa May har stilt seg, fortjener hun kanskje ikke å lykkes med sin brexit-plan. Men landet hennes gjør det