Håndbok om rasisme er uegnet for bruk i norsk skole
Det er uklokt å innføre en ideologi som er lånt fra USA, og som ikke er tenkt grundig nok inn i norsk samfunnsliv og skole.
Den antirasistiske organisasjonen Minotenk har utgitt en «Håndbok mot rasisme». Boken er skrevet som en hjelpebok for lærere og lærebok for barn og ungdom ned til 12-årsalderen, altså sjetteklassinger.
Forfatterne skriver om pedagogiske forslag til opplegg av undervisning, håndtering av rasistiske handlinger og personlige fortellinger knyttet til opplevelser av rasisme. Minotenk melder på sin nettside at boken går ut til norske skoler i store opplag.
Tråkker helt feil
Håndbokens hovedkilde til begreper og tenkning om raser, rasisme og antirasisme er såkalt kritisk raseteori som er utviklet av amerikanske akademikere.
Det nye i kritisk raseteori er som kjent ideen om at alle samfunn med et flertall av mennesker med «hvit» hudfarge, også har en iboende rasisme som de «hvithudede» praktiserer og formidler, ikke sjelden uten at de selv aner hva de gjør.
En god del av «Håndbok mot rasisme» kan være nyttig og greit stoff. Den formidler personlige opplevelser og betraktninger over diskriminering og konsekvenser av utenforskap.
Der hvor denne boken tråkker helt feil og blir uegnet for bruk i skolen, er når begreper og teoribiter fra amerikansk raseteori blir forsøkt oversatt inn i norsk historie, kultur og språk.
Nevner ikke nordafrikansk slavehandel
Redaktørene Tony Sandset og Lisa Esohel Knudsen ønsker å vise at «Det norske samfunnet er blitt formet av de samme historiske prosessene som la grunnlaget for kolonialismen, nazismen og kolonialistiske overgrep».
Norge var umyndiggjort som nasjon og hadde ikke noen politisk innflytelse på dansk-norsk slavehandel.
Omtalen av rasisme skildrer et globalt system, men forfatterne begrenser seg til å omtale atlantisk slavehandel, der europeere sto for brutal utnyttelse og vold i stor skala.
Håndboken nevner ikke nordafrikansk slavehandel med europeere på 1700-tallet. Nordafrikanske pirater fra Tunis, Algerie og Tripoli angrep Storbritannia og andre europeiske land. De tok mellom 1 og 1,2 millioner europeere i fange. De ble solgt på muslimske slavemarkeder.
Slavehandlere har også vært «melaninrike»
Dominerende stater og stammer i Vest-Afrika hadde i århundrer solgt sine naboer som slaver til araberne. De tilbød nå slaver til portugiserne og etter hvert andre europeere.
Afrikanske politiske og økonomiske eliter tjente seg rike på å levere slaver først til muslimske markeder i Nord-Afrika, og deretter til europeiske skip, som drev farten over Atlanteren.
Mye slaveri har skjedd og skjer uten rasisme
Slaveeiere har historisk hatt alle hudfarger: hvit, brun, svart og rød. Slavehandlere og slaveeiere har også vært «melaninrike», som er det begrepet håndboken bruker på alle raser og befolkninger unntatt «hvite».
Mye slaveri har skjedd og skjer uten rasisme.
Forfatterne kunne kort nevnt at alle slaver i det britiske imperiet ble juridisk satt fri i 1834. Britene drev internasjonale kampanjer for å få andre land til å avskaffe slaveriet. Den britiske marinen iverksatte blokade utenfor kysten av Vest-Afrika for å stoppe slaveskip.
En håndbok med selvmotsigelser
Håndboken advarer mot kulturell rasisme som hevder at «det finnes enkelte forutbestemte kvaliteter og evner i mennesker som stammer fra deres kulturelle bakgrunn, og som er definitive og uforanderlige».
I kritisk raseteori er kulturell rasisme noe som «hvite» majoriteter driver med. Håndboken beskriver det norske samfunnet med begreper som «hvithetsnorm», «fordommer», «måter å oppføre seg på».
Dette er begreper som har med kultur å gjøre, og som samtidig er knyttet til rase. Omtalen i håndboken av «hvithudede» majoriteter er nettopp en beskrivelse som kvalifiserer til kulturell rasisme. For «hvithet» er også naturgitt og forutbestemt, siden hudfarge er biologisk bestemt.
I virkeligheten er det slik at norske samfunnssystemer, institusjoner og strukturer mest av alt er preget av systematisk antirasisme, og det er politisk støtte og rettshjelp å hente overalt for dem som utsettes for rasisme.
Ikke tenkt grundig nok
Håndboken forsøker tidvis å skille mellom rasisme i samfunnet og personlig ansvar og skyld for rasisme, men det hele flyter over i hverandre når alle «hvite» blir bærere og formidlere av rasisme i forskjellige former.
Barn og ungdom makter ikke alltid å skille mellom det personlige og «strukturelle». Snakk om «hvithetsnormer» i skolen kan bety at noen norske barn og ungdommer opplever at rasismemerkelappen blir klistret på dem personlig.
Det ville være stikk i strid med håndbokens hovedintensjoner, slik de tydelig kommer frem i flere av tekstene.
Barn og ungdom makter ikke alltid å skille mellom det personlige og «strukturelle»
I Storbritannia har likestillingsminister Kemi Badenoch uttalt i det britiske parlamentet at «lærere som presenterer ideen om hvite privilegier som et faktum for sine elever, bryter loven». Norsk skole bygger på to hovedkilder i sitt verdigrunnlag.
Det er tradisjonelt kristne verdier som har vokst sammen med humanistiske, til et omforent verdigrunnlag i vestlige samfunn.
Antirasistisk arbeid på dette grunnlaget har skapt et av verdens beste samfunn for likeverd og likestilling. Det er uklokt å innføre en ideologi som er lånt fra USA, og som ikke er tenkt grundig nok inn i norsk samfunnsliv og skole.
