Debatt

Gaarder støter jødene

  • Bosatt I Oslo
  • Svensk Forfatter
  • Forf>
  • Av <forf>gabi Gleichmann<

Nyhetene fra Libanon har skapt gammeltestamentlig vrede hos Jostein Gaarder. Som en profet, men av ukjent grunn skjult bak et "vi" i stedet for et jeg, hamrer han ned sin dom.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

DEN FØRSTE I NORGE. Og dommen er: * Vi skal ikke lenger spise Jaffa-appelsiner.* Vi anerkjenner ikke staten Israel, som har skuslet bort sin moralske rett til å eksistere.* Vi håper at israelerne, når de blir fordrevet fra Midtøsten, får god behandling i de land der de havner som flyktninger.I norske medier er Gaarder, så vidt jeg vet, den første som offentliggjør slike tanker. Men i Iran har Ahmadinejad ofte erklært lignende synspunkter siden han ble valgt til president i fjor.

Et jødefritt Midtøsten.

Teherans leder synes ikke å ha problemer med Jaffa-appelsiner. Derimot arbeider han energisk for å skape et Midtøsten som Hitler hadde elsket — jødefritt. I hans visjon, diktert av en islamsk profet som har vært død i mange hundre år, skal landområdene mellom Spania og Iran utelukkende bebos av muslimer. Israel må derfor betingelsesløst tilintetgjøres.Sannsynligvis er det ingen sneversynt muslimsk forestilling som forblinder Gaarder. Forfatterens følelsesladede innlegg er nok bare resultatet av det han hver dag ser i aviser og på TV.Jeg erkjenner gjerne at jeg trolig er like opprørt som Gaarder. Israels hardhendte okkupasjon av palestinske områder, de ledende israelske politikernes maktarroganse, landets vegring mot å respektere FNs resolusjoner og den brutale krigen i Libanon som rammer sivilbefolkningen hardt - alt dette vekker sterk smerte og sorg hos enhver humanistisk-sinnet person.Men få reflekterte mennesker ville komme til en konklusjon som bringer dem like i favnen på Irans forrykte president.

Protesterende generasjon.

Gaarder tilhører en generasjon - min egen - som ofte har hatt mulighet til å heve sin stemme og skrike ut sin avsky mot overgrep og militær brutalitet. På 1970-tallet mot kong Husseins drap på 30 000 palestinere i Jordan, den greske juntaen, Francos diktatur, USAs dødsbomber mot hundretusener av vietnamesere. På 1980-tallet mot det syriske baath-regimets nedslakting av 20 000 opprørske borgere i Hama, militærregimene i Chile og Argentina, Sovjets 50 år lange okkupasjon av Baltikum og Øst-Europa, krigen mellom Iran og Irak som krevde over en million døde. På 1990-tallet mot Indonesias okkupasjon av Øst-Timor, folkemordene på Balkan og i Rwanda, Moskvas krig som drepte 100 000 tsjetsjenere. Og Kinas snart 50 år lange okkupasjon av Tibet.Vår generasjon har vi protestert mot mye og brukt sterke ord mot dem vi har betraktet som overgripere. Men aldri har vi krevd at USA skal opphøre som stat og amerikanere spres utover hele jordkloden. At Russland forsvinner fra kartet og russerne tvinges i eksil. Eller hevdet at kineserne har mistet retten til sin stat og derfor må gå i landflyktighet.

Hva har Israel gjort?

Hvorfor akkurat Israel, Jostein Gaarder? Hvilke forferdelige forbrytelser mot menneskeheten har dette landet begått? Hva er de avskyelige kriminelle handlingene som ingen nasjon tidligere i historien har gjort seg skyldig i, og som derfor legitimerer kravet om at den jødiske stat - omgitt av 22 arabiske land (der det ene skrekkregimet er verre enn det andre) og 450 millioner fiendtlige muslimske sjeler - skal opphøre å eksistere?Staten Israels politikk bør kritiseres, dens misgjerninger fordømmes. Men veien til fred i Midtøsten og virkeliggjøringen av palestinernes nasjonale bestrebelser, går ikke gjennom en utradering av staten Israel. Den går gjennom forsoningsarbeid og meget krevende politiske prosesser. I et land som Israel, med et velfungerende parlamentarisk system, er politiske forandringer ingen utopi. Men forsøkene på å delegitimere Israel og frata staten dens rett til å eksistere, støtter bare oppunder de paranoide mørkemenn i landet, og tjener heller ikke palestinernes sak.Jostein Gaarder må naturligvis få ha de meninger han vil. Men jeg finner det direkte støtende at en forfatter med krav på respekt og intellektuell heder først nekter jødene deres selvsagte rett til en egen stat og vil fordrive dem fra deres land, for så, uten den minste skamfølelse å hevde: "Jeg kan godt kalle meg en jødevenn".Med slike venner har jødene knapt behov for fiender. Oversatt av Knut Olav Åmås

Les også

  1. Modig analyse

  2. Svar fra Gaarder: Kjære Mona Levin

  3. Gamle fordommer, nytt jødehat

  4. - Styggeste jeg har lest

  5. Fordømmer Israel

  6. Guds utvalgte folk

Les mer om

  1. Debatt