Debatt

Uredelig av Marstein ikke å gå inn på vektingen av menneskelige hensyn opp mot litterær verdi | Helga Hjorth

  • Helga Hjorth
    Jurist og forfatter

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Å bruke andre mennesker som virkemiddel i litteratur, er å behandle dem og deres livsprosjekt som mindre verdt enn forfatterens.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I et debattinnlegg 16. oktober kommenterer sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal forlag, Kari Marstein, utgivelsen av Anniken Jørgensens bok Bare en natt til. Overskriften på innlegget er «Forlagets forsvar av Jørgensens bok er tøvete og uredelig». Hun sikter til Kristoffer Gaarder Dannevig, kommunikasjonssjef i Panta.

Dannevig mener skillet mellom fiksjon og biografi er absurd for dagens ungdom. Marstein er uenig. «[S]elve verdien for Jørgensens lesere ligger nettopp i at det som står i Bare en natt til, er hentet rett fra livet til bloggeren Annijor. Dette er Panta forlag selvfølgelig fullt klar over når de utgir boken som selvbiografi», skriver hun.

Jeg tror det samme gjelder Knausgård. Også for hans lesere ligger selve verdien nettopp i at det som står i Min kamp-serien er hentet rett fra livet til forfatteren Karl Ove Knausgård. Dette er Oktober forlag selvfølgelig fullt klar over når de utgir serien som roman.

Forfatteren Vigdis Hjorth skrev romanen «Arv og miljø» som ble utgangspunktet for en ny debatt om virkelighetslitteratur. Foto: Tor G. Stenersen

Dannevig har hevdet at Jørgensen ikke gjør annet enn det Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård har gjort i årevis. Marstein viser til at hverken Knausgård eller Hjorth har unngått kritikk. «Det at bøkene er romaner, har på ingen måte beskyttet dem for omfattende diskusjoner om de etiske dilemmaene i det å bruke modeller fra virkeligheten», skriver hun.

  • Les Ingunn Øklands kommentar som startet debatten om virkelighetslitteratur: Litteraturen er på villspor

Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men om romanbenevningen ikke beskyttet Hjorth mot diskusjon, så beskyttet den både henne og forlaget effektivt mot rettslige skritt. Dét slapp ikke Jørgensen unna med sin selvbiografi.

Omkostningene for modellene

Marstein skriver videre at diskusjonene om Knausgård og Hjorth har vært viktige fordi de har dreid seg om kvalitet. Nettopp her er hun inne på noe vesentlig: Diskusjonene har dreid seg om litterær kvalitet. De har ikke dreid seg om omkostningene for de levende modellene.

Forfatter og jurist Helga Hjorth oppfattet seg som levende modell i søsteren Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø». Hun svarte med å skrive sin egen roman, «Fri vilje». Foto: Stein J. Bjørge

Litterær kvalitet kan ikke automatisk forsvare bruk av levende modeller, skriver hun. Men kvaliteten på romanene til Knausgård og Hjorth kan det. Årsaken er at disse romanene er formet til noe mer og større enn en ren en-til-en-fortelling fra forfatternes liv. «Det er denne verdien som veies opp mot det etisk problematiske i å skrive om levende mennesker.»

«Åpner et erkjennelsesrom»

Så skriver Marstein vakkert om verdien av god litteratur: «De gode bøkene er ikke bare selvstendige estetiske verk, de gir oss også måter å tenke på. De åpner et erkjennelsesrom, viser oss tilværelsen fra andre sider, utfordrer vårt forhold til virkeligheten. Slik gir de oss muligheten til å reflektere over hva det vil si å være menneske.»

Det er jo klart at det må ganske overveldende tunge hensyn til for å veie opp mot dette. Desto mer uredelig er det da at Marstein ikke går nærmere inn på de hensyn som skal vektes mot all denne litterære kvaliteten. Hvorfor er det etisk problematisk å skrive om levende mennesker?

Maktovergrep

Det Marstein burde ha sagt, er at de menneskene som forfattere og forlag utleverer i virkelighetslitteraturen, er mennesker med nøyaktig like stor verdi og samme menneskeverd som forfatteren. De er mål i seg selv. De har egne liv og relasjoner, og de ønsker ikke å bli brukt som virkemiddel i andre menneskers kunst. Det er et etisk problem. Å vekte litterær verdi opp mot dette, er vanskelig.

Hun burde sagt at å bruke andre som virkemiddel i litteratur, er å behandle dem og deres livsprosjekt som mindre verdt. Å bli utlevert mot sin vilje, oppleves som et maktovergrep. Det fører til psykiske belastninger og relasjonstraumer. Familier går i stykker, og mennesker kan bli preget av det for resten av livet. Derfor er det viktig at forlagene gjør grundige vurderinger. De som lar litterær kvalitet veie opp for de menneskelige omkostningene, påtar seg et tungt ansvar.

Hvorfor vil de ikke fiksjonalisere?

Lyder hult

Alt dette sa Marstein ingen ting om.

Da kan hun gjerne snakke flott i avisen om litteratur som åpner erkjennelsesrom og som gir mulighet til å reflektere over hva det vil si å være menneske. Det lyder hult for den som har sett hva som foregår på bakrommet.

Etter publisering har innleggsforfatteren foretatt en mindre endring i teksten.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Virkelighetslitteratur
  2. Roman
  3. Vigdis Hjorth
  4. Karl Ove Knausgård
  5. Kulturdebatt