Debatt

Euro-landene: Fritt for ikke å ta tap! | Arne Jon Isachsen

  • Arne Jon Isachsen
    Professor emeritus, Handelshøyskolen BI

For snart tyve år siden tok 11 EU-land euroen i bruk. I dag teller euro-samarbeidet 19 land.

Det er gått skikkelig ille for mange land i EUs økonomiske og monetære union (ØMU).

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag er euroen felles mynt for nitten EU-land.

Det hele startet for snart tyve år siden. I januar 1999 tok 11 EU-land euroen i bruk. Sine egne valutaer hev de på båten.

Arne Jon Isachsen Morten Uglum

EUs «demokratiske underskudd»

I stedet for et felles budsjett som burde ha utgjort mellom 5 og 7 prosent av den årlige verdiskapningen (BNP) i landene, fikk man retningslinjer for budsjettpolitikken i det enkelte land. Underskuddet på statsbudsjettet skulle ikke overskride 3 prosent av BNP, og gjelden til staten skulle holdes under 60 prosent av BNP.

Hva gjaldt pengepolitikken derimot, ble den fullt ut sentralisert. Med én valuta er det bare rom for én sentralbank. Den europeiske sentralbanken (ECB) fikk et greit mandat: se til at inflasjonen i euroområdet holder seg nær to prosent eller litt under. Med armlengdes avstand til valgte politikere er ECB det klassiske eksempelet på EUs «demokratiske underskudd».

Les også

Skattetriks kan ha snytt fem europeiske land for 520 milliarder kroner. Norge også rammet.

Har gått skikkelig ille

Hvordan er det gått med Den økonomiske og monetære union (ØMU) i EU? Skikkelig ille for mange av de 11, som etter hvert ble 19 land, som tok euroen i bruk.

Hellas «jukset» seg med i 2002. Jukset, fordi tallene for underskuddene på statsbudsjettet ble pyntet på. Noe de som bestemte i euroområdet, valgte å se bort fra. Senere ble det enda verre. Det greske statsbudsjettet for 2009 ble gjort opp med et underskudd på mer enn tolv prosent av BNP.

Hva skyldtes de misvisende tallene? Ikke manglende kompetanse, hevdet Robert Traa, økonom i Det internasjonale pengefondet (IMF) med ansvar for Hellas på den tiden. «Greske ledere valgte bevisst å villede …», sier han, «for hvis de hadde gjort rede for de alvorlige problemene landet hadde, ville det føre til lite velkommen oppmerksomhet og kritikk.»

Hvem skulle ta tapene?

Ved inngangen til 2010 syntes én ting klart: En betydelig del av gjelden måtte skrives ned. Men hvem skulle ta tapene? Burde ikke de som hadde vært uvørne, eller dumme og dristige, og lånt grekerne store penger ved å kjøpe greske statsobligasjoner i bøtter og spann, få seg en skikkelig smekk?

Slikt tenkte åpenbart ikke Jean-Claude Trichet, sjefen for ECB. Det ville være en skam og nærmest umoralsk å la långiverne blø, mente han. Timothy Geithner, Amerikas daværende finansminister, var heller ikke lysten på å la eiere av greske statsobligasjoner svi. Men for ham var frykten for at uroen i Hellas finansmarkeder kunne spre seg til andre land det sentrale.

Når eiere av gresk statsgjeld gikk fri, hvem skulle da ta tapene? Mannen og kvinnen i gata, eller mer presist, grekerne i gata? Ved en sparepolitikk som dro samlet etterspørsel ned og arbeidsløsheten kraftig opp.

Den manglende moral

Professor Ashoka Mody ved Princeton University, som nylig har skrevet en murstein av en bok om euroens tragedie, mener at denne strategien var « … ytterst ‘unfair’ for greske borgere, særlig de mest sårbare av dem. De hadde ikke hatt noe med beslutningene å gjøre, men måtte likevel sørge for at uansvarlige kreditorer fikk pengene tilbake.»

Private låntagere ble tatt på med silkehansker. Deri ligger den manglende moral. Mener professor Mody.

  • Les flere av Arne Jon Isachsens kommentarer:
  1. Les også

    Kina stiler høyt | Arne Jon Isachsen

  2. Les også

    Amerikanerne har levd i troen på at kineserne ville bli som dem. | Arne Jon Isachsen

  3. Les også

    Finans Norge vil at Oljefondet forblir i Norges Bank | Arne Jon Isachsen

Les mer om

  1. Euro
  2. EU
  3. Den europeiske sentralbanken
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Den greske statsministeren forsterket og forlenget krisen som han påsto at han skulle stanse.

  2. NYHETSANALYSE

    Sannhetens øyeblikk. Macron ber EU innse alvoret. Her er fem grunner til at det likevel kan gå fryktelig galt.

  3. KOMMENTAR

    Kan en statsministersønn reformere Hellas?

  4. VERDEN

    Drama, depresjon og store egoer. Og en bitter medisin. Har man ingenting lært av tidligere kriser?

  5. KOMMENTAR

    De døde hoper seg opp i Sør-Europa. Nå må EU vise at de kan handle.

  6. ØKONOMI

    Han var gresk finansminister og har sin egen teori om eurokrisen. Nå stiller han til valg fra Tyskland.