PR-bransjen bør si ja til mer åpenhet

Statsråd Sylvi Listhaugs hemmelighold av tidligere byråkunder skaper uro. Den økende bransjeforflytningen mellom kommunikasjonsjobber og politikk stiller nye krav til åpenhet og et tydelig regelverk i forbindelse med bytte av bransje, skriver styreleder Nils Petter Strømmen og nestleder Gro Elin Hansen i Kommunikasjonsforeningen.

Både PR-bransjen, oppdragsgivere og demokratiet vil ha glede av åpne kundelister.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Nok en gang skaper mangel på åpenhet i PR-bransjen debatt. Det hviler et ansvar på både innkjøpere og tilbydere av kommunikasjonstjenester for å fjerne mystikken rundt bransjen. Kommunikasjonsforeningen ønsker større åpenhet om hvem som er kunder hvor. Både PR-bransjen, oppdragsgivere og demokratiet vil ha glede av åpne kundelister.

Tidligere har debatten først og fremst handlet om jobbytter fra politikken til PR-byråer. Denne gangen diskuterer vi overganger motsatt vei, og det er statsråd Sylvi Listhaugs hemmelighold av tidligere byråkunder som skaper uro. Kritikken går på at landet ikke kan styres av folk med ukjente bindinger fra tidligere arbeidsforhold.

Den økende bransjeforflytningen mellom kommunikasjonsjobber og politikk stiller nye krav til åpenhet og et tydelig regelverk i forbindelse med bytte av bransje.

Det finnes karanteneregler som regulerer overgang fra politikk til PR-jobber, som i all hovedsak fungerer etter intensjonene. Kommunikasjonsforeningen er opptatt av at karantenereglene ikke skal forskjellsbehandle bransjer. Det samme regelverket må gjelde for alle stillinger som kan ha interesse av å påvirke politiske beslutninger, for eksempel advokater og ledere i næringslivet eller frivillige organisasjoner.

Å lage et regelverk for forflytninger andre veien, fra PR-jobber til politikk, er mer komplisert. Det vil for eksempel være et demokratisk problem å lage lover og regler som kan hindre folk å søke til politikken. Det er heller ikke vanskelig å forstå at PR-byråer ønsker å holde taushetserklæringer de har inngått med kunder, angivelig etter ønske fra kundene selv.

I mange tilfeller vil mangel på åpenhet om kundeforhold være juridisk begrunnet, for eksempel av hensyn til personvern eller børssensitiv informasjon. Hemmelige kundelister begrunnet med konkurransehensyn eller kunders ønsker om diskresjon er relevante næringspolitiske argumenter, men blir fort ugyldige i en demokratidiskusjon.

Alle som jobber med kommunikasjon er avhengig av tillit, både internt i virksomheten og i offentligheten. Derfor kan vi ikke leve med mystikk og mistenkeliggjøring over tid.

Kommunikasjonsforeningen maner til varsomhet i avtaler om taushetsplikt mellom byrå og kunder. Innkjøpere og tilbydere av kommunikasjonstjenester må sammen skape en praksis som gjør det mulig å gå fra PR til politisk arbeid, og omvendt, uten de store kontroversene. Det er til det beste både for demokratiet og kommunikasjonsfaget.

Åpenhetsdebatten har blitt en stein i skoen ikke bare for PR-byråene, men for alle som jobber med kommunikasjonsfaget. Det er på tide å revurdere gamle dresskoder og ikle seg litt luftigere sandaler.