Debatt

«Hvorfor skal jeg treffe dem som en gang skadet meg, som jeg er redd?» | Stig Torsteinson og Ida Brandtzæg

  • Stig Torsteinson og Ida Brandtzæg, psykologspesialister

Vi leser om foreldre som står sammen om å skjule og benekte det som har skjedd i «Jakob»-saken. Hvordan vil disse foreldrene møte konfronterende spørsmål etter hvert som «Jakob» blir eldre og forstår mer? spør innleggsforfatterne. Foto: Tor Stenersen

Dommen i «Jakob»-saken. Samvær med foreldre som har utøvd vold kan være bra for barnet, men trenger ikke å være det.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Seks uker gammel ble «Jakob» påført 19 ribbensbrudd av en av foreldrene, fastslo lagmannsretten. Nå har Høyesterett gitt dem rett til samvær med sønnen.

Saken gjør det nødvendig å se på beslutningsgrunnlaget for begrenset samvær – «en time en gang i året». Man har drøftet om barn som ble skadet som spedbarn kan retraumatiseres i forbindelse med samvær. Men handler dette kun om retraumatisering, eller er det andre faktorer som også må vurderes?

Les også

Høyesterett gir «Jakob»s foreldre samvær med sønnen. Jusprofessor mener hensynet til foreldrene kommer foran gutten

Følelsen av fare henger fast

I likhet med psykologspesialist og professor Dag Nordanger i debattinnlegg i Aftenposten 06. desember vil vi som sped- og småbarnspsykologer hevde at nervesystemet har god «hukommelse», på godt og vondt. Selv tre dager gamle spedbarn foretrekker lukten av melk fra egen mor fremfor lukten av melk fra andre kvinner.

Stig Torsteinson

Ida Brandtzæg

Raskt evner de å diskriminere foreldrenes stemmer fra andre stemme. Barnet husker og merker. Derfor er foreldre vanligvis veldig effektive når de skal roe barnet, for luktene, stemmen og bevegelsene minner om noe godt og trygt. Når foreldrene knyttes til følelsen av fare henger også det fast – lenge.

Når vi har kunnskap om retraumatisering, er det da riktig å utsette barn for samvær i alvorlige voldssaker?

Ja og nei. Noen ganger er det riktig med samvær, andre ganger ikke. Dette er ikke en prinsipiell beslutning. Det er heller ikke en beslutning basert på den ene faktoren: blir barnet retraumatisert eller ikke? Like viktig er: Hvordan vil den som har utøvd vold forholde seg til at man representerer noe farlig? Vil de kunne bidra til at barnet forstår sin plass i verden etter som det vokser til? Eller vil de igjennom sin fungering tilføre forvirring og hindre utvikling?

Så langt er ikke dette relasjonelle- og utviklingspsykologiske perspektivet trukket frem i den pågående debatten.

Les også

Psykolog Peder Kjøs:– «Barnets beste»- diskusjoner kan øke konflikt mellom foreldre

Barnet vil søke svar

Spedbarn utvikler seg og blir til barn som lurer på hvorfor livet er blitt som det er blitt.

«Hvorfor bor jeg i fosterhjem? Hvorfor treffer jeg de biologiske foreldrene mine bare en time i året? Hva gjorde foreldrene mine mot meg da jeg var liten?»

Ikke bare vil det søke mening og sammenheng i samtaler med sine fosterforeldre, men også direkte eller indirekte i møte med foreldrene. Barnets opplevelse av hva som har skjedd, og barnets spørsmål vil endre seg etter som det blir eldre og flere detaljer blir delt.

«Skadet dere meg da jeg var liten?» «Er det sant at jeg nesten døde?» «Var dere ikke glad i meg?»

Les også

Helsesøsteren som oppdaget volden: Det bør ikke være frivillig å møte opp med barnet på helsestasjonen

Sett fra barnet ståsted

Forskning på samvær er klar: Samvær kan være bra for barnet, men trenger ikke å være det. I Dagsnytt Atten 4. desember var Barneombudet opptatt at barn kan lure på hvorfor de ikke møter foreldrene sine oftere enn en gang i året. Dette er et viktig perspektiv, men vi har også møtt barn som lurer på det motsatte: «Hvorfor skal jeg treffe dem som en gang skadet meg, som jeg er redd?»

Denne kompliserte vurderingen må være en individuell vurdering bygget på flere faktorer, blant annet foreldrenes erkjennelse og forståelse av situasjonen. Om man setter seg i barnet ståsted: «Jeg skal møte foreldrene mine som en gang, da jeg var liten, skadet meg på brutalt vis», så må man regne med at det er et møte som vil vekke frykt. Barnet vil kanskje tenke: «Dette er personer som ikke bare kan gjøre skade på andre, men på meg».

Om det barnet møter er en forelder som forstår barnets ståsted, har erkjent volden, søkt behandling, har jobbet med å bearbeide dette – vil dette etter vår mening kunne medvirke til et positivt samvær og fremme barnets helse.

Om barnet derimot møter en forelder som benekter volden eller kommer med forvirrende forklaringer, og bryter ned tillit til eksempelvis fosterforeldrene – vil det ikke bare øke sannsynligheten for retraumatisering, men også nye relasjonelle traumer.

Les også

Rettskommentator Inge D. Hanssen: Etterforskning av vold mot barn er prioritert. Det virker bare ikke sånn.

Dommen kan være feil beslutning

Hvordan dette er vurdert i «Jakob»-saken er for oss ukjent. Forhåpentligvis har foreldrenes erkjennelse/ikke erkjennelse vært ett av flere vurderingstema, selv om det ikke ser slik ut fra avisene. Der leser vi om foreldre som står sammen om å skjule og benekte det som har skjedd.

Nettopp derfor kan man lure på hvordan disse foreldrene vil møte barnets konfronterende spørsmål etter hvert som «Jakob» blir eldre og forstår mer.

Det er helsefremmende for oss alle når vi opplever mening og sammenheng i tilværelsen. Dersom foreldrene i tillegg til å representere en påminner og faren for retraumatisering, ikke evner å tilføre barnet en forståelse av egen situasjon, eller klarer å forholde seg til barnets historie – så kan dette være feil beslutning, med utviklingsmessige konsekvenser for «Jakob» og andre barn i lignende situasjon.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Vold mot barn
  2. Vold
  3. Barnemishandling
  4. Psykologi
  5. Psykiatri
  6. Rettspsykiatri