Er kreftmedisiner virkelig et resultat av «mannlig, vestlig og hvit logikk»? | Jonas Skogestad
Så trist for meg da, at jeg gjennom årevis med forskning på hjertet har latt meg fange av min egen snevre logikk som mann, vestlig og hvit.
Forskerne Birkvad og Horst ved Institutt for fredsforskning (PRIO), Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) og andre forskere ved Oslo Met og Universitetet i Oslo har tatt til orde for en dekolonisering av akademia.
Dekolonisering?
Hva dette konkret innebærer, har vært litt vanskelig å få tak på, men jeg har likevel bitt meg merke i følgende sitat fra Birkvad i Klassekampen 28. juli: «[Et perspektiv på vitenskap] som fokuserer på ideer om universell sannhet, er kun ett av veldig mange perspektiver», og det er «et vitenskapssyn basert på en mannlig, vestlig og hvit logikk».
Har vi alle latt oss forføre?
Så trist for meg da, at jeg gjennom årevis med forskning på hjertet har latt meg fange av min egen snevre logikk som mann, vestlig og hvit. Jeg blir også trist av å tenke på alle jeg har samarbeidet med. Kvinner, menn, homofile, heterofile, mørke, lyse, høye, lave og brede. Vi har alle latt oss forføre av illusjonen om at vitenskap handler om å avdekke universelle sannheter uavhengig av hudfarge, legning, nasjonalitet og kjønn. Eller?
For er virkelig kreftmedisiner et resultat av «mannlig, vestlig og hvit logikk»? Flyteknologi? Evolusjonsteori? Kvantefysikk? For ikke å snakke om alle de andre vitenskapelige fremskrittene som har gitt oss stor kunnskap om oss selv, naturen, jorden vi lever på og universet, og som har bidratt til en formidabel teknologisk revolusjon og velstandsutvikling verden over.
Les også: Avkoloniseringsideologien truer universitetene | Forskere ved Universitetet i Oslo
En celle er en celle
Det er mulig og lov å håpe at sitatene er dratt ut av kontekst og at dekoloniseringsbevegelsen nå føler seg misforstått.
For hjertecellen som ligger under mikroskopet, spiller det ingen rolle hvilket kjønn eller hudfarge du har.
Kanskje handler dekolonisering om å reformere tilstivnede pensumlister i humaniora. Kanskje handler det om å øke representasjonen av minoriteter i akademia. Og et slikt ønske er det lett å slutte seg til, for i likhet med mange andre samfunnsområder, bør vi også etterstrebe mangfold i akademia.
Men vi må huske på at for hjertecellen som ligger under mikroskopet, spiller det ingen rolle hvilket kjønn eller hudfarge du har. For en celle er en celle, uavhengig av hvem som studerer den.
