Debatt

I skolegudstjenestene skapes det kultur og tradisjon

  • Carsten Schuerhoff
- I skolegudstjenestene er det min oppgave å formidle: «Kom inn. Her finner dere kirkens tradisjoner, det er helt ålreit ta dem i bruk, på deres måte», skriver Carsten Schuerhoff.

Jeg husker en tidligere konfirmant. Da han hadde blitt noen år eldre, sa han til meg: «Da jeg gikk på barneskole i Groruddalen, hadde alle en religion. Når som jeg er russ på en skole vest i byen, er religion ikke lenger tema.»

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Haugerud kirke er pyntet til jul, juletreet er plassert bak prekestolen, på den andre siden er julekrybben fra kirkens første dager på plass. Adventskransen er stor og ligger på gulvet, i midten av koret.

Carsten Schuerhoff.

Bakerst er skyvedørene til menighetssalen åpnet, det er rigget opp 100 stoler i tillegg til dem som står i kirken fra før av, for ungdomsskolen har meldt at 380 personer kommer til å delta under årets julegudstjeneste.Ute er det fremdeles mørkt når skolekoret kommer for å øve, etter hvert rusler det inn tekstlesere, lys-tennere, diktlesere, de er litt nervøse og fleiper, men er samtidig konsentrerte. Så kommer elevene inn, jeg står midt i blant dem, hilser på noen kjente og på ukjente, at klokkene ringer er knapt å høre.

Kommet for å være sammen

Jeg går og tar på meg prestekjole, klokkene stilner, jeg går frem, står midt i koret, ved adventskransen, og ser over forsamlingen når det blir helt stille. Jeg sier ikke noe, puster inn og ut, og jeg ser Haugerud, jeg ser Groruddalen, jeg ser Norge, jeg ser mange mennesker med røtter i mange nasjoner, kulturer, religioner og livssyn.

Jeg antar at noen har foreldre fra Pakistan, fra Thailand eller et annet land i Sør-Øst-Asia, fra et land i Afrika, kanskje Somalia, kanskje et helt annet land, jeg ser lyshårede jenter fra Hellerudtoppen, jenter med hijab, en lærer eller en assistent med skjegg, en uten, en gutt i treningstøy – jeg ser utover forsamlingen og vet at bare et fåtall er medlemmer av kirken, ganske visst hører ikke halvparten til en kristen menighet eller kirke, men de er altså kommet for å være sammen, de har takket ja til en invitasjon, min invitasjon, kirkens invitasjon.

Religion som en del av livet

Jeg husker en tidligere konfirmant. Da han hadde blitt noen år eldre, sa han til meg: «Da jeg gikk på barneskole i Groruddalen, hadde alle en religion, nå, da jeg er russ på en skole vest i byen, er religion ikke lenger tema.»

Etter fem år med skolegudstjenester i Haugerud kirke er jeg mer og mer overbevist: I ungdommens observasjon ligger nøkkelen til å forstå at så mange elever blir med på skolegudstjenestene.

Religion er en del av hverdagen i Groruddalen, er en del av elevenes liv og identitet. Ikke som ferdig formulerte og kirkelig normerte læresetninger som kan overprøves eller spørres etter, ikke som trossannheter en imam, forstanderen i tempelet eller presten har fremsatt.

Religion er der som del av ens liv, som håp, lengsel, hat, anger, synd, tilgivelse, kjærlighet, som viten om noe annet, noe mer, noe mindre, noe som ligger utenfor en selv.

Dette er ikke min andakt

Jeg åpner gudstjenesten som bærer overskriften «Fred», jeg ber en bønn, vi synger, selv om kanskje ikke sanggleden er altfor fremtredende hos alle, to elever leser juleevangeliet, to elever leser dikt som niende trinn har skrevet om nettopp fred, skolekoret synger, og jeg holder en andakt.

Mens jeg snakker, mens jeg går opp og ned i midtgangen, mens jeg ser utover alle som er samlet, skjønner jeg mer og mer. Dette er ikke min andakt.

Dette her er noe annet og mye mer enn ordene jeg har tenkt ut og skrevet ned på forhånd.

Dette er vår andakt. Den blir til i fellesskap, den blir båret frem av alle som er tilstede.

Den blir båret av niende trinns dikt om fred, av et møte mellom det globale og det lokale. Skolemassakeren i Pakistan ligger bare dager tilbake, mange som er samlet er dypt berørt av det, det berører en hel skole, et lokalsamfunn.

Gud er et chiffer

Det er helt stille da en av lærerne synger for oss – «For et øyeblikks tid er det stille og fred på den fredløse jord». Tre elever leser sine bønner, vi synger «Tenn lys!» innimellom. Hver bønn begynner med «Kjære Gud».

Jeg har aldri spurt om de tre som leser er kristne, om de er medlemmer av kirken, og det slår meg:

Tiltalen «Kjære Gud» er et chiffer, et symbol. Vi er mer enn vi kan forklare, det er noe annet, en annen, men hva eller hvem det er, det blir til, det får sin mening og sitt innhold i det ordene lyder, blir hørt, blir bifalt eller avvist.

Og det samme skjer med den følgende Fadervår. Den gamle teksten lyder og bønnen blir til i møte med alle, bønnen blir båret av alle som er med, med alle tilslutninger, med alle subjektive reservasjoner, med all fornektelse.

«Vi» og «dem»

Skolegudstjenestene kan ikke lenger forstås som kultur— og tradisjonsformidling hvor «vi» gir «dem» et innblikk i kristen kulturarv, i norsk kultur, i kristne trossannheter.

Skolegudstjenestene preges av det flerkulturelle, av det flerreligiøse som er en del av oss. Det er ikke en folkloristisk multi-kulti-hos-oss-er-det-så-fargerikt idé.

Det krever hardt arbeid, inter-kulturelt og inter-religiøst – vel vitende at det ikke er kulturer og religioner som fast definerte størrelser og læresetninger som møtes, men mennesker, vel vitende at ulikhet er en uløselig del av det som oppstår i disse møtene.

I de skolegudstjenestene jeg feirer, er det min oppgave å formidle til barn og unge i Groruddalen:

«Kom inn. Her finner dere kirkens symboler og tradisjoner, det er helt ålreit ta dem i bruk, på din og deres måte, bruk dem inn i ditt liv, inn i din livstolkning og livsmestring.»

Kirken har makt

Gudstjenesten blir til i det barn og unge relaterer seg til disse og hverandres symbol-, tradisjons- og trosuniversene, og dette er en forhandlingsprosess de forskjellige tilnærminger innimellom.

Selvsagt har dette en maktaspekt ved seg, Den norske kirke har mye makt. Men det betyr ikke at utfordringen som ligger i det, ikke blir tatt på alvor.

Jeg var inne på det, vi er forbi den tiden vi i begynnelsen av en gudstjeneste kunne ønske noen gjester velkommen, jeg tilstreber et så likeverdig møte som mulig, strever ganske visst med det – og kunne tenke meg å dele både makten og det privilegium det er å kunne invitere til skolegudstjenester med andre aktører. Mye er mulig.

Ved skrivebordene blir erklæringer til, lover og regler, alle sammen skal si noe om hvordan mennesker skal leve sammen. Også religiøse tekster og setninger er på mange vis slike produkter av skrivebordsarbeid. Men det å være menneske er ikke beskrevet gjennom tilslutning til erklæringer, lover og regler, og religion er ikke samtykke til tekster og setninger.

Kultur og tradisjon

Samlet i Haugerud kirke lot vi oss berøre av fredens utfordringer, vi lever, puster, hører våre hjerter slår. Vi lever i møte med det som skjer rundt oss og i møte med fremtiden og vi deler lengselen etter fred.

Skolegudstjenestene på sitt beste er samtale. Vi samles og samtaler om hvordan vi vil ha det, i dette livet hvor vi strever, feiler, får ting til, er gode på mye – alt dette bretter vi ut foran den størrelsen elevene kalte for «Kjære Gud».

Her formidles det ikke kultur og tradisjon, her skapes det kultur og tradisjon.

At skolen, med sin kompetanse og sine tilnærminger, ikke skal kunne være med på å legge til rette for denne samtalen som ivaretar mange aspekter av elevenes liv og identitet, er for meg ikke innlysende. At kirken skal trekke seg ut av den samtalen, det kan jeg overhodet ikke se noen grunn til.

Les også:

Michael Hertzberg:

Les også

«Skolegudtjenesten er viktigere enn noen gang»

Nyhetssak:

Les også

Syv av ti ønsker skolegudstjenester

Live Øverhaug:

Les også

  1. Juleavslutning for alle

Les mer om

  1. Debatt
  2. Religionsfrihet
  3. Skole