Document på det jevne
Bjørn Stærk ser på Document.no på sitt beste som «obligatorisk lesning». Det har skapt oppstuss.
Noen er sikkert fristet til å tenke at det handler om en kvalmende politisk korrekthet som vil drukne enhver annerledes stemme. De kan vise til virkelige innlegg i sosiale medier, og til hvordan nettstedet på en urimelig måte klistres til en tidligere leser, massemorderen Anders Behring Breivik.Men det er en billig forklaring, en forklaring som passer bedre til et konstruert fiendebilde enn til virkeligheten.
Document.no på sitt verste
Mye av oppstusset handler nemlig om noe annet: Det handler om Document.no på sitt verste.
En del av dette dukker opp i kommentarfeltene, akkurat som hos VG eller Dagbladet. Noe dukker opp på redaksjonell plass.
Det gjorde det for eksempel da Document.noganske nylig valgte å gjengi et slettet kommentarfelt fra nettopp Dagbladet, et kommentarfelt der det blant annet ble gitt uttrykk for at to journalister burde vært «lemlestet for livet og måtte leve [med] kroniske smerter inntil den dag de gikk i graven». Det er en fullstendig hodeløs redaksjonell vurdering.
«Stiller noen spørsmål»
Det var det også da Document.no slapp til den anonyme svenske skribenten «Julia Caesar» — blant annet med en artikkel om afrikaneres angivelig lave intelligens, hun kalte afrikanere «utviklingshemmede individer».
Caesar har ikke sluppet til på Document.no på en stund, ifølge Rustad selv fordi hun skrev en artikkel om mannlig omskjæring som var for drøy. Hun har imidlertid fortsatt sluppet til på Human Rights Service etter dette.
Det er vanskelig å få øye på en tilsvarende ensidighet som Documents i særlig mange andre norske medier
Caesar er et av eksemplene Stærk med rette nevner. Han kunne nevnt flere, for eksempel hvordan skribenten med pseudonymet Akershus Festning i en artikkel preget av åpenbar frykt for muslimer lekte med tanken på en ny norsk statsreligion og på tvangsomvendelse av dem som ikke tilhørte denne.
Det var en artikkel Rustad forsvarte i et innlegg på Verdidebatt. Den var «litt sleivete i formen», skrev han, men «den stiller noen spørsmål: Hva skal bære oss gjennom natten?».
Arena for upopulære meninger
En del av oppstusset handler også om Document.no når nettstedet er helt på det jevne.
Som Stærk påpeker, vil en norsk muslim som besøker nettstedet lett oppleve å bli møtt med «artikkel på artikkel med negativitet og mistenksomhet».
«På sitt beste er det obligatorisk lesning»
Her har Stærks sammenligning med gamle Orientering noe for seg: «I sitt ønske om å være motvekt mot de etablerte mediene, ble de ensidige». Stærk legger til: «i motsatt retning». Det siste er dristig, for det er vanskelig å få øye på en tilsvarende ensidighet som Documents i særlig mange andre norske medier.I forbindelse med 17. mai 2011 skrev for eksempel Rustad at «vi er i ferd med å miste vårt land [...] ved en utskiftning av befolkningen som kan minne om kolonisering».
Stærk mener at Document.no ønsker å være en arena for upopulære meninger. Det er sikkert riktig, selv om nettstedet ofte ynder å fremstille meningene sine som nettopp populære.
Attentatforsøket mot Hedegaard
Han viser i denne sammenhengen til at en av artiklene i nettavisens trykte jubileumsutgave er skrevet av «den danske kontrajihadisten Lars Hedegaard».
Det forteller om tidvis manglende gangsyn i møte med ytterliggående tankegods
Hedegaard ble for ikke lenge siden utsatt for et attentatforsøk: «Rustad innleder med å si at det minste man da kan gjøre er å lese det han skriver og ta ham seriøst». Stærk påstår at mange nøler med å bry seg før de vet om offeret er en «snill» eller «slem» islamkritiker, og kaller dette absurd.
Ja, det er nettopp absurd. Man skal faktisk lete en stund før man finner noen i norsk offentlighet som ikke bryr seg om attentatforsøket på Hedegaard. De aller fleste vil være enige om at det var et nedrig angrep på demokratiet.
At Hedegaard både bør leses og tas seriøst er det også liten tvil om.
Det var det heller ikke før attentatforsøket. Hedegaard har vært en premissleverandør til en dansk innvandringsdebatt som iblant har gått over stokk og stein.
Representerer ytterliggående tankegods
Men det er nettopp når man tar Hedegaard seriøst man vil oppdage at han har gitt uttrykk for at danske politikere som ikke «tar trusselen på alvor», kan komme i knipe fordi de har «samarbeidet med fienden», på samme måte som etter andre verdenskrig.
Rasistiske argumenter i krokene
Det er nettopp da man vil se at Hedegaard har gått inn for å opprette «parallelle institusjoner under vår kontroll», noe man gjerne gjør i «okkuperte land». Det er ved å ta ham seriøst man vil se at han mener at europeere idag må lære av europeiske motstandsbevegelser under 2. verdenskrig, men at «vår nåværende situasjon er langt verre, i det minste på sikt». Tar man Hedegaard på alvor, er det ingen tvil om at han representerer ytterliggående tankegods i det som er et velfungerende, vesteuropeisk demokrati.
Rustad ser imidlertid først og fremst på Hedegaard som en ytringsfrihetsforkjemper, noe han sist klargjorde i en debatt med Helge Øgrim i regi av Aftenposten TV.
— Manglende gangsyn
Mens Stærk har rett i at Document.no på sitt beste blant annet har bidratt til å sette søkelys på NRKs elendige og presseetisk tvilsomme «romkvinnereportasje», er det nettopp her man kan få øye på nok et grunnleggende problem hos jubilanten.
Panegyrisk hyllest til Oriana Fallaci – som var sentral i å fremme konspirasjonstenkning rundt Eurabia, det at de har valgt å slippe til skribenter som Julia Caesar ... alt dette forteller noe.
Det forteller ikke at redaksjonsmedlemmene er rasister. Det forteller imidlertid om tidvis manglende gangsyn i møte med ytterliggående tankegods.
Stærk beskriver Document.no som «et av Norges viktigste medier». Det er å ta hardt i. Men document.no er en del av norsk medievirkelighet. På sitt beste, får vi håpe, kan Bjørn Stærks tekst om deres jubileumsblad bidra til at Rustads nettsted møter også den skarpe kritikken det fortjener.
