Debatt

Asylsøkere er ikke bare en «stakkar». De er mennesker, de kan og skal bidra | Hadia Tajik

  • Hadia Tajik

Vi har ikke råd til at de som kommer ikke får fotfeste i det norske samfunnet, skriver Hadia Tajik. Syriske og andre flyktinger blir innlosjert i norske høyfjellshotell. Stein Bjørge

Vi må møte vår nabo fra et fremmed land med samme forventninger som vi ville møtt vår nabo fra Oppland. Eller Jørpeland. Slik sikrer vi at flere nye nordmenn virkelig kan puste fritt. Som oss.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Gi meg dine slitne, fattige, krøkede folkemasser, som lengter etter å puste fritt», står det på Frihetsgudinnen på Ellis Island utenfor New York.

Vi har ingen frihetsgudinne. Men flere slitne, fattige, krøkede folkemasser er på vei til oss. Noen av dem sykler over grensen ved Storskog. Andre tar seg over fra Sverige.

Hadia Tajik Signe Dons

Totalt vil 33.000 asylsøkere trolig komme til Norge i løpet av året. Når verden står overfor den største humanitære krisen siden andre verdenskrig, må selvsagt Norge ta sin del av ansvaret og hjelpe. Både ved nærområdene til Syria, og hjemme i Norge.Samtidig må vi stramme inn innvandringsregelverket: Vi kan ikke ta imot en uforholdsmessig stor andel, og vi kan ikke skape et inntrykk av at det er lettere å få opphold hos oss enn i andre europeiske land. Det bærer ikke. Krisen er for enorm.

Til tross for nødvendige innstramminger i innvandringsreglene, vil mange av dem som kommer ha krav på opphold, fordi de er forfulgt i sitt hjemland.

Hva skal til for at de kan puste fritt hos oss? Kanskje kan vi lære noe av historien.

Ensomhet og arbeid

Mine foreldre kom til Norge fra Pakistan på 70-tallet. De kom som fremmedarbeidere, ikke flyktninger.

Forskjellene er mange: En fremmedarbeider er ikke forfulgt, han har fotfeste i arbeidslivet, kanskje er han fagorganisert, graden av deltagelse gir ham også et nettverk, og muligheten til å få en ny start i livet.

Ja, jeg skriver «han». Blant fremmedarbeiderne var det få kvinner. De kom som familiegjenforente. I starten hadde mange av dem ikke andre holdepunkter i det norske samfunnet enn sin ektemann. Min mor har fortalt om ensomheten, savnet etter venner og familie i Pakistan, og hvordan det var å ikke kunne norsk.

Den norske samfunnskontrakten er uuttalt, usignert, og samtidig helt avgjørende for tilliten og verdiskapingen i landet vårt

På den tiden var nordmenn nysgjerrige på de nye. Hun snakket engelsk, pekte på frukt og grønnsaker i butikken, lærte hva de het, begynte etter hvert å jobbe i en sildefabrikk i Stavanger.

Pakket hermetisert sild så konsentrert og hurtig hun kunne til akkordlønn. Etter hvert fikk hun jobb i en klesbutikk. Det var en lettelse å forlate den evige stanken av fisk.

Hjemreiseromantisering

VG skrev i august 1970 at fremmedarbeidere «er god forretning for Norge» blant annet fordi «Erfaringer fra andre land viser at fremmedarbeiderne reiser hjem igjen dersom det viser seg at det blir arbeidsløshet».

Situasjonen på Tøyen er kritisk :

Les også

Frykter for sikkerheten: Røde Kors fjerner frivillige fra mottak på Tøyen

I et bredt intervju i samme avis ett år senere spurte daværende stortingsrepresentant Sonja Ludvigsen (Ap) en av fremmedarbeidernes talspersoner: «Er det en hovedtendens at de (innvandrerne) kommer for å tjene penger og så reise tilbake?», og får et bekreftende svar. Han la til: «Full innlemmelse i det norske samfunnet vil sjelden eller aldri skje».

I ettertid har vi fasiten: De fleste dro ikke. De ble. De fikk barn som har sin fortid, nåtid og fremtid i Norge.

Jeg husker det selv fra min barndom: Hjemreiseromantiseringen hos foreldregenerasjonen. Å en dag bo i Pakistan igjen. Nå har de bodd flere år i Norge enn de har i Pakistan. At mitt liv er her, det har jeg aldri lurt på.

Ikke råd til ghettoer

Kanskje vil de som nå kommer gruble over om de vil bli eller dra. Men vi må være forberedt på at krisen blir langvarig. Ikke alle drømmer om å gjenoppbygge «landet sitt». Kanskje vil de bare puste fritt.

I den situasjonen er det noen ting vi ikke har råd til: Lediggang. Vi har ikke råd til at de som kommer ikke får fotfeste i det norske samfunnet. Eller at de mangler vilje og evne til å delta. Da mener jeg råd til i alle betydninger av begrepet, både økonomisk, sosialt og kulturelt.

De forventes å ta en utdanning, jobbe, bidra, betale skatt. I forventningen ligger det også en respekt

Vi har ikke råd til ghettoer, parallellsamfunn eller arbeidsledighet. Vi har ikke råd til at kvinner blir gående hjemme, fordi vi ikke klarer å bryte kulturelle kjønnsrollemønstre. Vi har ikke råd til at nye generasjoner med barn ikke kan norsk før de begynner på skolen.

Det var ikke slik vi ble et rikt land. Det er ikke slik vi rustes til å møte fremtiden. Det er heller ikke slik man sikrer enkeltmennesker frihet.

Den norske samfunnskontrakten

Dette er et paradoks: Den viktigste spilleregelen for det norske samfunnet tar det tid å dekode. Den norske samfunnskontrakten er uuttalt, usignert, og samtidig helt avgjørende for tilliten og verdiskapingen i landet vårt.

Det er selve limet. Gjør din plikt, krev din rett, sier den. I den rekkefølgen.

Å være tydelig på den norske samfunnskontrakten fra dag én, har flere positive effekter: Vi blir et sterkere samfunn, sammen med de nyankomne. «De» blir raskere «en av oss».

Les også:

Les også

Menneskesmuglernes svar på dårlig vær - sjøreise på tilbud

De forventes å ta en utdanning, jobbe, bidra, betale skatt. I forventningen ligger det også en respekt: Vi viser at vi ikke tror mindre om dem enn om oss selv. De er ikke bare en «stakkars». De er mennesker, de kan og skal bidra.

Asylsøkere omtales ofte i vendinger som fremstiller dem som ressurssvake. Men dette er folk som altså har maktet å forlate sin familie, sin kultur, det landet de kjenner, vennene de hadde, luktene de kjente og språket de mestret, og de har klart å kare seg til en helt annen ende av verden, over en rekke grensepasseringer, til den isbreen oppe i nord vi kaller Norge.

Det er ingenting ressurssvakt ved det. Det er ganske ressurssterkt.

En av oss

Å være tydelig på den norske samfunnskontrakten har enda flere effekter: Det reduserer også legitimiteten til de såkalte innvandringskritiske: De som påstår at asylsøkerne kommer hit og får alt gratis.

Deres oppslutning øker når virkelighetsbeskrivelsene de gir treffer den vesle følelsen inni oss: Følelsen av at «vi» betaler for «dem».

Den retorikken virker ikke hvis vi har en praktisk politikk som viser at plikter, ikke bare pledd, er viktig for nyankomne. Da ser vi dem i større grad som oss likeverdige. Da blir de også raskere en av oss.

Arbeid, språk, nordmenns nysgjerrighet, fagorganisering, alt dette var med på å bidra positivt for mine foreldre en gang på 70-tallet. Sammen med deres egen arbeidsmoral: Plikter var ikke fremmed for dem. Det er nok ikke fremmed for dem som kommer nå heller, selv om de har en annen historie og mer bagasje.

Men da må også vi, politikere og alminnelige nordmenn, møte vår nabo fra et fremmed land, med samme forventninger som vi ville møtt vår nabo fra Oppland. Eller Jørpeland. Slik sikrer vi at flere nye nordmenn virkelig kan puste fritt. Som oss.

På Twitter: @HadiaTajik

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger påFacebookogTwitter.

Les også:

  1. Les også

    Migrasjon er en ressurs bare når den er planlagt og bærekraftig

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Moderne teknologi og gammel politikk | Hadia Tajik

  2. DEBATT

    Hvor norsk må man være? Vi bør være like rause med innvandrere som med oss selv | Morten Horn

  3. DEBATT

    Der noen ser systematisk rasisme, ser jeg systematisk antirasisme

  4. MENINGER

    «Det er en misforståelse at norsk politisk debatt må være anstendig. Det må den ikke.»

  5. MENINGER

    Når ulikhetene gror

  6. NORGE

    Vil at alle asylsøkere og innvandrere skal få en norsk fadder fra dag én