Debatt

Jeg er en ingeniørutdannet teknologinerd. Men hurtigladere til elbil? Det får jeg ikke grep på.

  • Odd Arne Danielsen
    Odd Arne Danielsen
    Ingeniør, Gjøvik
Illustrasjonsbildet viser en hurtiglader i Rødal.

Det er ikke til å tro hva som må til bare for å få litt strøm på bilen sin.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Jeg er i 50-årene, nysgjerrig og levende opptatt av teknologi, innovasjon og fremskritt.

Utdannet som ingeniør innenfor elektronikk og IT, og mellomleder i industrien i nesten 30 år. Det er meg slekt og venner ringer når «data-greier» ikke virker.

Jeg gråt av beundring og ærefrykt da jeg så «Apollo 11» på kino. Barna kaller meg en teknologinerd og jeg takker for komplimenten.

Men hurtigladere til elbil? Det får jeg ikke grep på.

O’ store ladesøyle

For å dra på langtur med elbil må man laste ned ladeapper, ladekart, lade-kart-rute-apper og kart-lade-bil-apper. Hver leverandør, sin app. Og enda noen til.

Betalingsapper må forsynes med kredittkortnummer som ligger igjen et sted i skyen. Ladebrikker kan kobles til, med vekslende hell.

Hurtigladeres design kan grovt sett plasseres i to kategorier:

  1. Kubistiske, avvisende søyler.
  2. Eller noe som kan ha ramlet av flyttelasset tilhørende en samler av gamle «Star Trek»-rekvisitter.

Enten må man aktivt lete etter et sted man kan kommunisere med «o’ du store, firkantede ladeboks», eller så blinker det som en spillautomat med myke linjer.

Brukervennlighet er ikke et designelement. Og hvilken app skal man bruke?

En jungel av ladeapper

Navneskifter og fusjoner, fisjoner, salg, kjøp, samarbeidsavtaler og åpenbart også motarbeidsavtaler. I Trondheim forsøkte jeg nylig å kommunisere med en hurtiglader på en nøktern, kommunal parkeringsplass.

Jungelen av ladeapper ga meg ingen hjelp der jeg sto i regnet, for det var uklart hvem som var operatøren. I desperasjon testet jeg en ladebrikke. Jeg fikk heldigvis klaff, men ante ikke hvor regningen kom fra.

På vei sørover fra Trondheim ble det en ladestopp på Circle K på Vinstra. Ladestasjonen ga meg assosiasjoner til monolitten i Stanley Kubriks episke science fiction-film «2001 – En romodyssé». Bare ikke fullt så høy og mørk, men like mystisk.

Brukervennlighet er ikke et designelement. Og hvilken app skal man bruke?

På den ene siden av søylen var det dog et display. Jeg snek meg inntil monolitten mellom en ladende Audi eTron og en vibrerende ladekabel. Displayet var ikke informativt. Circle K har jo en app, men den virket ikke.

Jeg måtte be om nytt passord på e-post, men orket ikke å stå med det i blåsten. En neve ladebrikker ble igjen løsningen.

Etter en ventepølse innendørs kunne jeg logge inn. Der oppdaget jeg at ladingen i Trondheim noen dager før, hadde blitt registrert i min Circle K-app! Slikt kan gi grobunn for konspirasjonsteorier. Eller er det bare samme betalingsoperatør?

Vi er nok mange frustrerte

På tur ut til bilen møtte jeg den frustrerte eieren av eTron-Audien. Han hadde fått nytt kredittkort for en tid tilbake. Det gamle som var lagt inn i alle appene, var nå utgått.

Gnagende på en ventevaffel og med såre fingertupper hadde han ett og annet høylytt Pauli ord til produktutviklere av ladestasjoner generelt og ladeselskaper spesielt.

Vi er nok flere som kunne tenke oss å møte representanter for noen av disse. Spesielt når vi står og vurderer om vi enten må tenne røkelse, ofre en spekepølse eller stå på ett ben og plystre «Valdresmarsjen» baklengs bare for å få litt strøm på bilen.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Elbil
  2. Teknologi
  3. Lading