Debatt

Er sykehjemmene en god inkluderingsarena?

  • Mai Camilla Munkejord
    Senter for omsorgsforskning Vest (HVL)
  • Laila Tingvold
    Senter for omsorgsforskning Øst (NTNU)
Mai Camilla Munkejord og Laila Tingvold ved Senter for omsorgsforskning har undersøkt i hvilken grad sykehjemmene klarer å inkludere kvinner med innvandrerbakgrunn.

Dersom vi ikke velger å løse denne floken, vil mangelen på kvalifisert personale bli enda mer prekær.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sykehjemmene er i ferd med å bli en av de største arbeidsplassene for kvinner med innvandrerbakgrunn. Men i hvilken grad fungerer sykehjemmene som en god inkluderingsarena?

I Multicare prosjektet, finansiert av Norges forskningsråd, ønsket vi å undersøke nettopp dette.

Både statistikken og våre kvalitative data viser at minoritetskvinner i økende grad er å finne i ulike helsefaglige studieløp. De ansettes i stillinger som både sykepleiere, helsefagarbeidere og pleieassistenter.

Bitte små vikarstillinger

Et av våre mest interessante funn handler imidlertid om det vi vil kalle en delvis inkludering av ufaglærte innvandrerkvinner i bitte små vikarstillinger. Vi har også studert de negative konsekvensene som denne rekrutteringspraksisen kan ha for kvaliteten i sykehjemstjenestene.

Utgangspunktet for denne «floken» er at sykehjemmene kjennetegnes av et stort behov for helgevikarer. Dette skyldes blant annet at sykepleierne har en turnusordning som gjør at det i løpet av ett år er mange helgevakter som ikke er dekket inn av den faste staben.

Vanlig praksis er at disse ledige vaktene dekkes av pleieassistenter som tilbys bitte små faste stillinger, for eksempel 12 prosent eller 15 prosent stilling som helgevikar.

Stress og mangel på kontinuitet

De som tilsettes i disse stillingene, er typisk kvinner med innvandrerbakgrunn. Disse kvinnene tilbys dermed så små stillinger at de ikke kan leve av jobben.

Dermed tvinges de inn i en tilværelse der de hele tiden må være klare til å takke ja til de ekstravakter som måtte dukke opp, gjerne på ulike avdelinger. Dette medfører ofte stress, mangel på kontinuitet i arbeidet, samt begrenset kjennskap til beboere og kolleger.

Mai Camilla Munkejord og Laila Tingvold ved Senter for omsorgsforskning.

Et resultat av denne praksisen er at sykepleiere og helsefagarbeidere i faste stillinger opplever et økt press. Det er fordi vikarene trenger ekstra oppfølging og assistanse i pleie og stell av beboerne. De fast ansatte må dermed ikke bare gjøre sin egen jobb, men de må i tillegg stadig hjelpe nye vikarer til å gjøre deres jobb.

I tillegg blir enkelte beboere ekstra urolige av gjennomstrømningen av stadig nye pleiere. Samlet sett fører dette til økt sykefravær blant de fast ansatte pleierne. I noen tilfeller fører det også til et ønske om å gå ned i redusert stilling, noe som igjen fører til et enda større behov for vikarer.

Trenger bedre rammer

I mange kommuner i dag kan ufaglærte pleieassistenter ikke tilbys mer enn maks 20 prosent fast vikarstilling. Dette er negativt både for dem det gjelder, for deres kolleger i faste stillinger, for sykehjemsbeboerne og for tjenestene som tilbys ved norske sykehjem.

For å få et mer inkluderende arbeidsliv ved norske sykehjem må politikerne skape langt bedre rammer. Sentrale løsninger vil være nye turnusordninger for sykepleiere, mulighet til å gi faste fulle stillinger til flest mulig, inkludert til pleieassistenter, samt gode opplæringsløp for alle.

Dersom vi ikke velger å løse denne floken, vil mangelen på kvalifisert personale ved norske sykehjem i årene som kommer bli enda mer prekær enn det som allerede er forventet.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Helse
  2. Sykehjem