Kort sagt, mandag 29. august
Boligmarkedet. Likestilling i filmbransjen. Her er dagens kortinnlegg.
Det er leilighetsnormen som sørger for bøttekottene
I Aftenposten 23. august går arbeiderpartipolitiker Agnes Nærland Viljugrein løs på dem som vil oppheve leilighetsnormen i Oslo. Den sørger for at det knapt har vært mulig å bygge boliger under 35 kvadratmeter i Oslo de siste 10–15 årene. Ifølge Viljugrein er boliger som er mindre enn 35 kvadratmeter, å regne som bøttekott.
Min erfaring er at unge førstegangskjøpere synes at for eksempel 25 kvadratmeter er helt greit. Bøttekottbetegnelse bør forbeholdes de boligene på 10–15 kvadratmeter som nå «sprenges» inn i eksisterende bebyggelse. Disse mikroboligene er et ektefødt barn av denne normen, som har sørget for at selv 25 kvadratmeter er for dyrt for mange.
Leilighetsnormen er dessuten en gavepakke til dem som vil tjene penger på boligmarkedet i Oslo. Boliger kjøpt før leilighetsnormen kan nå selges med 300 prosent fortjeneste. Det er særlig takket være leilighetsnormen. Folk som satt godt i det fra før av, har tjent gode penger på bekostning av enslige førstegangskjøpere. Leilighetsnormen tar fra de fattige og gir til de rike. Det er som Robin Hood i revers.
Som boligpolitisk virkemiddel er leilighetsnormen en studie i uforstand. Min stemme ved neste kommunevalg går til et parti som vil avvikle denne galskapen.
Kjell Senneset, pensjonert samfunnsøkonom
Takk, Vibeke Løkkeberg!
Jeg skriver dette fordi jeg gjerne vil si takk. Fra én filmskaper til en annen. Takk for at du modig tar opp det som er åpenbart for mange kvinner som jobber med film: den skjeve fordelingen mellom menn og kvinner i vår bransje når det gjelder muligheter og fordeling av midler.
Takk for at du påpeker i en fullsatt sal under Filmfestivalen i Haugesund, at i denne salen mangler det kvinner med makt. Behovet for å påpeke dette eksisterer fortsatt, dessverre.
Takk for at du er et forbilde for unge talentfulle filmskapere som tilfeldigvis også er kvinner. Vi trenger at vår kamp for like muligheter blir anerkjent av kvinner som har tråkket stien før oss, og som kjenner konsekvensene.
Takk for at du og Liv Ullmann og Karoline Frogner forteller om motstand dere har møtt i bransjen, fordi dere tar opp temaer som overgrep, kjønnsroller og misogyni.
Takk for at du kritiserer. Jeg lover at jeg skal gjøre det samme. Ikke fordi det er spesielt moro, men fordi det er viktig.
Takk for at du ikke trekker stigen opp etter deg, men strekker ut en hjelpende hånd til oss som kommer etter. Jeg lover å bidra til at flere kvinner kan fortelle sine historier og berøre. Når du er modig, så skal jeg også være det.
Nadina Helen Bakos, filmskaper
Fortetting senker ikke boligprisene i Oslo
Professor ved Handelshøyskolen BI og forskningssjef ved Housing Lab Erling Røed Larsen skriver i Aftenposten 25. august at han vil øke innbyggertallet i Oslo ved å bygge ut sentrum.
Et umiddelbart spørsmål er hvor han vil gå når kolonihagene og parker og andre ubebygde sentrumsnære områder er ferdig utbygd? Røed Larsen tror en fortetting vil senke boligprisene. Nei, selv ikke 10.000 nye boliger vil bøte særlig på dem. Det vil fortsatt være for mange som vil inn.
Det er ingen løsning å forverre byens bomiljø. Å bevare plass, rom og variasjoner er like mye å ivareta fellesskapets langsiktige interesser som å tette igjen byen for å flere inn. Man bør ikke, som Røed Larsen, skape kvalitative forskjeller på folks boligdrøm. Er det stygt å kjempe for egeninteresse hvis du har en bolig du liker? Og hvis du ikke har en bolig du liker, er det derimot fint å kjempe for egeninteresse?
Løsningen på boligsituasjonen i Oslo er nødt til å ligge i å bygge gode og varierte boliger i byens ytre miljø og nabokommuner. Slik andre hovedsteder har måttet gjøre. Sannheten er at ikke i noen sammenlignbare hovedsteder har folk med alminnelig inntekt i dag råd til å kjøpe bolig i byens sentrum.
Det må planlegges bedre og mer kreativt enn tidligere. Det må bygges fullverdige små landsbyer med et godt utviklet T-banenett. Det vil også gi nye og flere arbeidsplasser. Det vil være lurt å definere barnefamilier som målgruppe, med deres behov for plass og god tilgang på tjenester og service. Bypolitikernes mot ligger ikke i å pøse på med flere boliger i en allerede for trang by. Motet ligger i å tenke alternativt, langsiktig og planmessig.
Wenche Vågnes, Oslo
