Debatt

Nei, vi bekjemper ikke IS ved å gå på café. Vi bekjemper dem med våpen | Kristian Tonning Riise

  • Leder I Unge Høyre
  • Kristian Tonning Riise
    Stortingsrepresentant for Hedmark Høyre og leder i Unge Høyre

Det som skjer i Syria og Irak er ikke noe som skjer «der borte». Det angår i aller høyeste grad oss selv, noe vi fikk en tragisk påminnelse om i Paris 13. november, skriver Kristian Tonning Riise. PETER DEJONG/NTB Scanpix

Europa er i ferd med igjen å våkne opp til en realitet der «soft powers» ikke er nok, skriver Kristian Tonning Riise.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er en betydelig naivisme som preger den norske utenriks— og sikkerhetspolitiske debatten til tider. Det har ikke minst kommet til synet i etterdønningene av terrorangrepet i Paris.

Deler av det norske kommentariatet nekter tilsynelatende å ta innover seg at vi står overfor en fiende med evne og vilje til å gjennomføre koordinerte angrep i hjertet av Europa. Enda mindre hva det krever å bekjempe den.

Fint budskap – og et blindspor

Etter terrorangrepet 13. november var Frankrikes president, François Hollande, raskt ute med å erklære at «Frankrike er i krig».

Det er et begrep som faller mange tungt for brystet. Den vestlige verden er krigstrette etter invasjonen av Irak og krigen i Afghanistan, og de fleste vegrer seg mot å ta ordet «krig» i sin munn. I stedet flommer det over av fine ord og formuleringer som kanskje setter ord på det mange av oss føler etter et slikt angrep, men som sier pent lite om hvordan vi skal bekjempe terrortrusselen.

Kristian Tonning Riise, Unge Høyre-leder. Ørn E. Borgen

«Vi må ikke la terroren endre våre daglige gjøremål og ta fra oss frihetene vi setter mest pris på. Vi må fortsette å sitte ute på café, dra på fotballkamper, konserter, osv.»Det er et fint budskap, men nå er det blitt gjentatt så mange ganger at enkelte tilsynelatende har fått det for seg at dette ikke bare er en viktig del av det å håndtere og leve med terrorfaren, men oppskriften på hvordan vi bekjemper terroren i seg selv. Det er et blindspor.

Paralellen til Norge post 22. juli

Vi ser også tendenser til de samme selvtilfredse kommentarene nå som vi opplevde etter 22. juli, der det nesten gikk sport i å forklare hvordan Norge var et forbilde for resten av verden, vi som reagerte på angrepet med rosetog og kjærlighet, i motsetning til «kjempedumme» USA som reagerte med gjengjeldelse og krig etter 9/11.

«Frankrike kan lære litt av den norske reaksjonen post 22. juli», sier eksempelvis lektor ved Nansenskolen, Joakim Hammerlin, for litt over en uke siden.

Som om franskmennene ikke også har reagert ved å komme sammen, legge ned blomster, holde hender, gråte på hverandres skuldre og slå fast at åpenheten, friheten og demokratiet skal seire.

Forskjellen er bare at Frankrike ikke ble angrepet av en ensom forskrudd landsmann, uten noen organisasjon bak seg eller noen medsammensvorne. De ble angrepet av en internasjonal terrororganisasjon, som trener opp terrorister for å angripe vestlige mål, en organisasjon som har vervet flere tusen europeiske fremmedkrigere og med terrorceller i Europa som er klare til å slå til.

Skal man finne en parallell til 22. juli, så kan man heller se til skolemassakrene som har hjemsøkt USA i mange år.

Amerikanere har reagert ganske likt som det vi gjorde etter bombeangrepet mot regjeringskvartalet og massedrapet på Utøya. De har stått sammen, delt sorgen og lagt ned hundrevis av teddybjørner, blomster og tente lys utenfor skolene, slik vi også gjorde utenfor Oslo Domkirke.

Det som angrep oss 22. juli sitter i sin helhet innesperret i Skien fengsel. Det finnes imidlertid et Al-Qaida, og det finnes et IS

Den ganske elementære forskjellen på 11. september, 13. november og 22. juli, er at det ikke fantes noen Knights Templar å gå til krig mot. Det som angrep oss 22. juli sitter i sin helhet innesperret i Skien fengsel. Det finnes imidlertid et Al-Qaida, og det finnes et IS. De kan ikke bekjempes med roser og fakkeltog. De må bekjempes med våpen.

Så må vi gjerne diskutere om det er statsvitenskapelig korrekt å kalle dette en «krig», all den tid IS ikke er noen stat. Jeg synes det er mindre interessant. Vi er etter alle praktiske formål i krig, i krig mot en ekstremistisk terrororganisasjon som truer vår frihet.

Ja, vi må tørre å kalle en spade for en spade

Jeg er enig med Bernard-Henri Lévy i at vi må tørre å kalle en spade for en spade og handle deretter. «Vi må tørre å bruke dette forferdelige ordet «krig», selv om det ligger i demokratienes kall og natur å prøve å unngå nettopp det», skrev Lévy kort tid etter terrorangrepet.

Kristin Skare Orgeret, som oversatte teksten for Aftenposten, syntes dette var et såpass krevende budskap å servere til et norsk publikum at hun selv skrev et tilsvar til samme avis.I innlegget reagerer hun på retorikken til Lévy og bemerker kritisk at «ideen om at Frankrike er i krig begynner å befeste seg».

Jeg lurer på hvor Lévy kan ha fått denne ideen fra? Kan det kanskje skyldes at en territoriell makt med vilje og evne til å motivere, koordinere og trene opp terrorister for å angripe vestlige mål, nettopp har drept 140 mennesker i Paris? Hva skal vi kalle dette, hvis det ikke er en krigshandling? Og enda viktigere, hva burde vestens reaksjon være?

Les også

Denne gangen er det ikke nok med fakkeltog og formaninger om at vi ikke må la terroren vinne. Det er alvor nå, skriver Kristian Tonning Riise og Ove Vanebo i denne kronikken

«Det er viktig å lytte til dem som minner om … at vold og steilere fronter sannsynligvis er akkurat det IS ønsker seg», skriver Orgeret videre, og konkluderer med at krig vil virke mot sin hensikt. «Den beste måten å gjøre motstand mot IS på» er i stedet å «gå på konsert, danse, høre på musikk, se på fotballkamper, benytte seg av fortauskafeer og restauranter», antyder hun.

Er det med kaffeslaberas og kinobesøk at IS skal bekjempes?

Er det virkelig det? Er det med kaffeslaberas og kinobesøk at IS skal bekjempes? Eller kan det kanskje tenkes at dette ikke er «et annet spor for Frankrike», men to spor som henger sammen?

Kan det kanskje tenkes at det å bekjempe IS i ytterste konsekvens nettopp handler om å forsvare vår fortsatte rett til noe så trivielt som å kunne sitte trygt ute ved kafébordet en fredag ettermiddag og nyte en kopp kaffe? I så fall burde vi kanskje også innse at denne kampen krever noen flere virkemidler enn kaffe?

Det som skjer i Syria og Irak angår oss

Vi kan rett og slett ikke være bekjent av å la et skrekkregime som IS få lov til å befeste seg. Det handler om solidaritet med menneskene som daglig utsettes for IS’ terror, men det handler først og fremst om vår egen sikkerhet.

Det som skjer i Syria og Irak er ikke noe som skjer «der borte». Det angår i aller høyeste grad oss selv, noe vi fikk en tragisk påminnelse om 13. november.

Les også

Tanken har vel slått de fleste, når man befinner seg i en situasjon med mange mennesker samlet på ett sted, at noe kan skje, skriver Turboneger-gitarist Knut Schreiner

Europa er i ferd med igjen å våkne opp til en realitet der «soft powers» ikke er nok. Vi trenger også «hard powers» og kan ikke lene oss på at det er amerikanerne som skal stå for dem.

Vestens empirisk begrunnende vegring mot å sette støvler på bakken er forståelig, men flere begynner etter hvert å komme til samme konklusjon som Lévy:

At no boots on their ground betyr more blood on our ground .

Å forhindre vold kan forutsette å utøve vold

Forståelse og toleranse er bærebjelker vi må bygge et liberaldemokratisk samfunn på, men de kan kun blomstre om befolkningen føler seg tilstrekkelig trygge.

Orgeret har helt rett i at «vold og steilere fronter sannsynligvis er akkurat det IS ønsker seg». Derfor må vi forhindre IS i å skape mer vold og steilere fronter i Europa , men det forutsetter antakelig vold mot IS [i og) utenfor Europa.

For IS kommer neppe til å tenke at: «Nei, jøss, se her: de fortsetter visst å gå på café og konsert i Frankrike, selv etter dette angrepet. Kanskje vi skulle slutte med dette terror-greiene og begynne med noe annet?»

Vi har mer ondskap i vente, tror Abid Raja:

Les også

Vil terroren slik vi så i Paris noen gang ta slutt? Ikke i vår samtid. Vi er alle potensielle ofre

IS må bekjempes. Det kommer ikke til å bli lett, og det er mange kompliserte avgjørelser som skal tas. Ingen ønsker en reprise av Irak-invasjonen. Verdenssamfunnet må stå sammen. Vesten må vinne tilbake tilliten til moderate sunniarabere. Jeg har ikke tenkt til å prøve meg på noen oppskrift her. Jeg er bare lei av alle som sitter på en rosa sky og erklærer at vold ikke er løsningen, at krig er terroristenes språk, og så videre.

Alternativet til å bruke vold mot IS er ikke at vi fortsetter som før, det er at vi lar dem fortsette som før

Nei, krig er ikke «terroristenes språk». Drap av tilfeldige sivile liv er terroristenes språk. Målrettet kamp mot terrorister er demokratiets svar. Alternativet til å bruke vold mot IS er ikke at vi fortsetter som før, det er at vi lar dem fortsette som før.

Vi kan ikke ordne opp i Syria alene og vi har ikke hele løsningen, men hva enn løsning som kommer, så må det være en løsning uten IS.

Twitter: @kristianriise

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

Gråsonen er et begrep introdusert av IS – la oss ikke gi dem definisjonsmakten. Åsne Seierstad svarer på kritikken fra Sylo Taraku

Les også

Regjeringen bør forsere planene om et nasjonalt beredskapssenter - og det må skje før det neste terrorangrepet, skriver Malin Stensønes

Les også

Terroristene er ikke demoner, men mennesker med tragiske skjebner. Det er synd på dem, skriver Kristian Meisingset

Konflikten i Syria er blant årsakene til migrantstrømmen som har avfødt en omfattende flyktningdebatt. Hva går egentlig konflikten ut på?

Les mer om

  1. Debatt
  2. Den islamske staten (IS)
  3. Terror

Relevante artikler

  1. VERDEN

    IS-terror rammer i mer enn dobbelt så mange land

  2. KOMMENTAR

    Her står politikerne opp mot terroristene. Men hvem vant til slutt?

  3. KOMMENTAR

    Den farlige avmakten | Frank Rossavik

  4. KOMMENTAR

    Tyrkia mindre beskyttet mot Midtøstens kaos | Per Anders Madsen

  5. VERDEN

    Terrorekspert droppet Nice-ferie på grunn av sikkerhet

  6. VERDEN

    Europa må skjerpe terrorsikkerheten, mener israelske eksperter. Et slikt samfunn ønsker vi ikke, svarer norsk forsker.