Vi klassiske malere ønsker kun å bli behandlet likt med andre retninger | Vebjørn Sand
Kunstkritikerne har fyrt løs mot oss klassiske malere de siste 30-40 årene.
Kjetil Røed etterlyser dialog og ikke skyttergravskrig i debatten om den klassisk figurative kunsten og forskjellsbehandling i Aftenposten 21. juni. Jeg vil bare minne om at det blant annet er hans egen stand, kunstkritikerne, som har fyrt løs mot oss klassiske malere de siste 30-40 årene.
Røed bør derfor gå i arkiver og se hva som er skrevet. At Gudmund Hernes sine «professorstillinger» plutselig forsvant, vitner heller ikke om dialog, men bekrefter utelatelsene og den beviste monopol-styringen av kunstfeltet.
Røed fortsetter videre i kjent stil å vanne ut problemstillingen.
Han mener den er populistisk og parodisk og understreker at det er mange grupper og stilarter i kunstlivet som opplever det samme som oss klassiske malere: å bli utestengt. Røed sidestiller modernismens mange uttrykk med den klassiske kunsten og advarer mot særbehandling og politisk styring.
Gudmund Hernes: To professorater var øremerket figurativ kunst. Hvor er de blitt av?
Gjenopprett stillingene
De politikere som nå våger å ta i dette vepsebolet, understreker naturligvis prinsippet med «god armlengdes avstand».
Det var nettopp politisering med den venstreradikale ensrettingen av kunstfeltet på 70-tallet som la strukturene for den urettferdige kunstpolitikken vi har i dag.
Vi klassiske malere ønsker kun å bli behandlet likt med andre retninger i fordeling av offentlige midler og oppdrag og at professorstillingene på kunstakademiet i klassisk figurativ kunst gjenopprettes.
Slike stillinger tar vare på selve «morsmålet» i den europeiske kunsten. Å sidestille dette «morsmålet» med alle mulige varianter innen modernismen blir derfor historieløst.
Den klassiske kunsten bærer nettopp videre den europeiske kunst og håndverkstradisjonen som hadde sin opprinnelse i antikken.
Det var denne dannelsestradisjonen modernismen brøt med, og fagene forfalt. Sverre Koren Bjertnæs' skepsis over statlig inngripen beror på manglende kunnskap, og hans innlegg fremstår også motstridende.
Bjertnæs skriver jo at han nettopp hadde glede av den så etterlengtede figurative linjen som Hernes hadde opprettet. Ville det ikke være rettferdig om også nye studenter kunne få «røtter og vinger» - slik som han selv fikk nyte godt av?
Vebjørn Sand gikk rundt med en dyp sorg i seg. Nå føler han seg uovervinnelig
Mer rettferdig fordeling
Jeg gikk ut fra Kunstakademiet i 1990 og uttalte da i NRK-programmet Antenne Ti at «ingen av professorene på akademiet kan tegne en hånd». Vi var flere elever som var frustrerte over modernistisk ensretting og ønsket derfor professorstillinger i den figurative disiplinen.
En lang kamp resulterte endelig i Hernes’ professorer i 1996. Det var derfor ikke «staten som grep inn og bestemte hva elevene skulle lære», men et stort figurativt miljø som endelig ble hørt.
Konseptkunstneren Marianne Heske er en modig og internasjonal størrelse, som i flere tiår har ligget i forkant av trendene og kritikerne her i Norge. Hun har også fulgt med i kunstlivet i de tiår da hverken Bjertnæs eller Røed var på banen.
I Dagbladet 9. juni uttaler Heske at de klassisk figurative kunstnerne får ufortjent mye motstand.
Hun mener de fortjener en mye større plass i samfunnet, at de bør få mer støtte og en jevnere og mer rettferdig fordeling av offentlige midler. Videre at de bør få offentlige utsmykningsoppdrag og en større plass i det offentlige rom.
Hun mener det er for lite kunnskap om klassisk figurativ kunst og sier at det er uhørt at det ikke finnes en professor i klassisk figurativ kunst på akademiet. Heske avslutter med at det er på høy tid å ta de klassisk figurative kunstnerne inn i varmen.
- Les Vebjørn Sands innlegg som startet denne debatten:
Vebjørn Sand: Vi blir fordømt som bakstreverske, reaksjonære og kommersielle. Imens sitter bukken og passer havresekken
- Her er debatten som har fulgt i ettertid:
