Ukritisk fremsetter mediene påstander om strukturelt urettferdig behandling av muslimske minoriteter | Nina Hjerpset-Østlie
Spørsmålene mediene aldri stiller.
«Frustrasjon over at moskéangrep ikke ble omtalt som terror. Forfatter Mohammad Usman Rana mener at om bilangrepet mot muslimer omtales som terror eller ikke, vil avhenge av om gjerningsmannen er muslim eller ikke,» skriver NRK.
Men stemmer det?
Kvier seg for spørsmålene
Trenden de siste årene er at myndigheter og medier blir stadig mer forsiktige med å omtale noe som terror før politiet kommer med en offisiell uttalelse.
Vi har sett en rekke «hendelser» på kort tid under overskrifter som «Lastebil kjørte inn i folkemengde i Stockholm», «Bil meide ned folk i London, mann angrep politi med kniv» og «Bil kjørte på folkemengde i London».
Først etterpå er artiklene oppdatert med terrormistanker.
Mens offisielle representanter står i kø for å fortelle at islamistiske terroraksjoner er både meningsløse og enkeltpersoners gjerninger, blir motivet fastslått lenge før avhør i andre tilfeller.
Etter London Bridge tok det to dager før politi og medier navnga gjerningsmennene, mens Darren Osborne ble navngitt samme kveld som moskéangrepet.
Fordi artikler blir oppdatert underveis, er det vrient å skaffe presise tidsangivelser for når en «hendelse» ble til terrorisme, men disse opplysningene har mediene selv, så hvorfor forsvarer de seg ikke mot påstander om forskjellsbehandling – og/eller stiller spørsmål ved NRKs spredning av samme?
Det er vanskelig å se noen annen forklaring enn at man kvier seg for å stille de spørsmålene som vil følge.
Sprer ukritisk videre
For både myndigheter, medier og diverse talspersoner er, forståelig nok, raskt ute med advarsler mot å så mistro og splittelse i kjølvannet av terroraksjoner.
Men er det alltid De Andre som sår?
Hva kommer det for eksempel av at «muslimer blir frustrert» av en forskjellsbehandling som ikke eksisterer på dette området?
Fordi noen hevder at det gjør det, og mediene ukritisk sprer det videre.
Det minner om Schjenken-saken, der NGO-er og medier nærmest kaptes om å forsikre landets minoriteter om at de kom til å ligge strødd i gatene etter rasistiske ambulansesjåfører, til tross for at Schjenkens rulleblad beviste det motsatte.
Det samme kan observeres i England, der en rekke personer hevder at det tok 30–45 minutter før politi og ambulanser ankom åstedet.
Det er ikke sant, men hva tror egentlig myndigheter og medier at slike påstander gjør med minoritetsmiljøers tiltro til omgivelsene?
Medienes oppgave
Hvem sitt ærend løper man når man regelmessig og ukritisk fremsetter påstander om strukturelt urettferdig behandling av muslimske minoriteter?
Det er medienes oppgave å stille spørsmål, og ettersom det er de som er den primære målskiven denne gangen, burde kanskje det være incentiv nok til å begynne?
På Twitter: @Ninahjerpset
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
