Debatt

Donald Trumps konspirasjon mot Amerika | Bernard-Henri Lévy

  • Bernard-Henri Lévy, filosof og forfatter
Donald Trump demonstrerte en grotesk og pubertal selvforherligelse da han besøkte CIA dagen etter innsettelsen og talte foran minneveggen over 117 drepte agenter.

President Trump har valgt slagordet «Amerika først». Stilt overfor et slikt slagord kan man bare tilhøre én av to grupper: nihilistene uten hukommelse eller de som vet at språk har en historie, og derfor også en identitet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

NEW YORK – Dagen da Donald Trump skulle innsettes, møtte jeg Philiph Roth. Det ble en nesten absurd opplevelse når en tenker på at hans roman fra 2004, Konspirasjonen mot Amerika, så nøyaktig har beskrevet det dystre og skrekkinnjagende marerittet som USA nå befinner seg i.

Jeg møtte ham sammen med vår felles venn, Adam Gopnik, i en leilighet på Manhattan fylt med bøker. Hit flyttet han etter at han valgte å trekke seg tilbake fra forfattervirket.

Roth har fulgt med på tv hver morgen, og som mange amerikanere, har han sett de sjokkerende bildene av en krevende og forvokst baby, som med sin ørlille neve hevet har fornærmet eliten i USA, det amerikanske folket og resten av verden.

Tilfellet Melania Trump

Som leserne hans vet, er forfatteren av Konspirasjonen mot Amerika særdeles opptatt av litterære heltinner. Derfor dreide samtalen seg til tilfellet Melania Trump, den nye førstedamen, som bar en merkelig, fraværende mine under hele seremonien.

Var det en klarhet hun utstrålte? Observerte vi noen som har inngående kjennskap til de katastrofene som skal komme? Eller var hun bare den vakreste jenta på festen – hun som en tenåring full av begjær har budt opp til dans og så ikke vil slippe?

Den mørke bølgen av vulgarisering og vold

Verden skal nå sammen skrive en ny roman. Roth skilte med dyktighet ut de tragiske og komiske elementene i prosessen, og vi snakket om hvilke krefter som kan klare å stå imot den mørke bølgen av vulgarisering og vold under Trump.

Den første er det suverene folket, som strømmet ut i gatene i enhver større by i landet med kunnskapen om at det med tanke på det totale stemmetallet er dem, ikke Trump, som vant valget.

Kamp på liv og død

Så finnes det republikanere som forstår at Trump, den tidligere demokraten som ble populist, og Det edle gamle partiet som han brukte som springbrett mot makten, nå er i en kamp på liv og død.

  • Bård Larsen i tankesmien Civita: Det klassiske diktaturet er på vei ut. Donald Trump er på vei inn

En tredje kraft er CIA, som fikk Trump på besøk på hovedkontoret dagen etter innsettelsen. Han stilte seg foran minneveggen over 117 agenter som har mistet livet i tjenesten, og demonstrerte en grotesk og pubertal selvforherligelse foran tilhengerne som hadde kommet til Washington for å feire hans fremgang.

Det amerikanske etterretningsvesenet vil nok heller ikke glemme så raskt at Trump satte redeligheten deres i tvil i forbindelse med hacking-angrepene fra Russland for å påvirke valget i Trumps favør.

En ny tilstand, der opprør hele tiden truer

Jeg spurte Roth om han synes det er merkelig at verdens største demokrati må tvinges i kne gjennom en så usannsynlig blanding av motkrefter.

Det som virkelig er merkelig, svarte han, er å leve i denne nye tilstanden, der opprør hele tiden truer, en tilstand denne utrolig nok valgte presidenten bærer ansvaret for. Det er nærliggende å tro at et indre opprør vil føre til at Trump sitter i en enda kortere periode enn hovedpersonen i Konspirasjonen mot Amerika.

Trumps retorikk minner om Mussolinis

Selvfølgelig er ikke Roths roman og dagens situasjon helt sammenlignbare.
Roths fortelling foregår i 1940 og skildrer den heltemodige flyveren og nazisympatisøren Charles Lindberghs triumf over den sittende presidenten Franklin Delano Roosevelt. Lindbergh var innbitt antisemitt.

Trumps retorikk kan minne mye om Mussolinis. Han har også uttrykt sin solidaritet med de verste populistene og de bokstavelig talt fascistiske lederne på den andre siden av Atlanterhavet, fra Nigel Farage og Viktor Orbán til Marine Le Pen og Vladimir Putin.

Slagordet «Amerika først» og nazismen

Så har vi slagordet «Amerika først». Det er utrolig at ikke det har gjort folk kvalme over hele USAs politiske spekter.

Som alle med minimale historiske og politiske kunnskaper bør vite, var «Amerika først» tross alt de amerikanske nazisympatisørenes slagord i 1940, på Lindberghs tid.

Det var svaret som ble slengt i ansiktet på dem som ønsket at USA skulle gjøre motstand mot Hitlers Tyskland. Det ble brukt til å fordømme de jødiske «krigshisserne», som ble anklaget for å sette egne interesser fremfor nasjonens.

Det er altså dette slagordet Trump gjentok utenfor Kongressbygningen. Ord som får folk som tidligere leder for Ku Klux Klan, David Duke, til å rive av seg masken og rope «Vi klarte det!»

Alt dette vet Trump, og når det påpekes for ham, svarer han at han har blikket rettet mot fremtiden, ikke bakover mot fortiden.

Slagord om hvitt overherredømme

I denne saken kan man bare tilhøre én av to grupper: nihilistene uten hukommelse eller de som vet at språk har en historie, og derfor også en identitet.

Den første gruppen mener at en som taler offentlig, kan rope slagord om hvitt overherredømme gjentatte ganger under én enkelt tale uten å ha onde hensikter. Den andre gruppen vet at vi ikke kan se bort fra ordenes historie uten at fortiden slår tilbake.

Trumps forhold til Israel

Trump er en aspirerende alliert for de mest uspiselige og forhatte demagogene i vår tid, og en hel verden avviser det han står for.

Men én sak har tatt en besynderlig dreining: USAs mest upopulære president er invitert til å besøke Israel for å knytte nære bånd til det samme folket som hans fiktive forgjenger anså som undermennesker.

Måtte de som utsettes for Trumps plutselige interesse, være like varsomme med denne nye vennen som de er med sine fiender.

Måtte de aldri glemme at Israels skjebne er altfor viktig til at en impulsiv, udannet eventyrer kan bruke den som påskudd for å demonstrere sin autoritet eller innbilte forhandlingstalenter.

Amerika har ikke lest nok Philip Roth

Og måtte de bli spart for dilemmaet som er skildret i Roths roman, der de må velge mellom to like forferdelige skjebner: offerets (Winchell) eller det villige gisselets (Bengelsdorf).
Amerika har ikke lest nok Philip Roth.
Hans verden eller Trumps: det er spørsmålet.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Her kan du lese flere artikler av Bernard-Henri Lévy publisert i Aftenposten:

Les også

  1. Kronikk: Skammens Aleppo | Bernard-Henri Lévy

  2. Kronikk: Vi må stanse massakren i Aleppo! | Bernard-Henri Lévy

  3. SOS Europa | Bernard-Henri Lévy

  4. Krigen – en bruksanvisning | Bernard-Henri Lévy

Les mer om

  1. USA
  2. Språk
  3. Donald Trump
  4. Roman
  5. Melania Trump
  6. Nazisme
  7. Demokrati